En dag! En dag!

Jeg glemmer det aldri: tårene til biskop Thomas. Den lille, vevre skikkelsen som står foran oss, i presteklær og med den ene hånden i været og pekefingeren som peker oppover, og biskop Thomas som sier: En dag! En dag!

I dag er det på dagen tre år siden. Pave Tawadros II var på besøk i Norge. Det ble feiret koptisk gudstjeneste i Trefoldighetskirken. Det var en stor begivenhet. Så vidt meg bekjent var det første gangen en koptisk pave var på besøk her i landet. May Sissel og jeg tok derfor turen inn til Oslo for å delta i festlighetene. Trefoldighetskirken var fullsatt av koptere fra både Norge og Sverige. Vi satte oss bakerst. Til min store overraskelse kom det en koptisk prest bort til meg og sa: "Følg meg. Dere skal sitte på første benk!"

Og slik ble det at May Sissel og jeg havnet ved siden av preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien, biskop Erling J. Pettersen, pensjonert sogneprest Jan Otto Eek og en svensk prest jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Vi bivånet den høytidsstemte festgudstjenesten. Så kom vi til den delen av liturgien hvor eukaristien skulle feires. Det var en sterk opplevelse. Pave Tawadros II forrettet, sammen med mange koptiske prester. Det var lange køer av koptere som fikk del i det hellige måltidet, men ingen av oss som satt på første benk kunne ta del. For biskop Thomas ble dette ulidelig. Han står foran oss med nattverdkalken. Ser på oss med sørgmodige øyne. Jeg merker meg hans tårer. De renner og renner nedover hans kinn. Da er det at han peker oppover, mot himmelen, og sier: En dag! En dag!

Splittelsen i Kristi kropp er en stor tragedie. Den er til å gråte over.

Men en dag skal vi - om ikke før - feire det hellige måltidet sammen: Lammets bryllupsmåltid i himmelen! Å, hvilken dag det skal bli.

Jeg glemmer aldri første gang jeg møtte biskop Thomas. Det var på Bjärka Säby for en god del år siden. Jeg deltok på en retreat hvor biskop Thomas hadde undervisningen. Han underviste om viktigheten og nødvendigheten av den daglige Bibellesningen.

Jeg husker hvordan den lille, vevre skikkelsen fylte hele det store biblioteket på Bjärka Säby med sitt blotte nærvær. Biskop Thomas snakket varmt om sin personlige Bibellesning. Jeg følte meg hensatt til en av de første ledertreningsleirene til Skolelaget tidlig på 1970-tallet når jeg som ganske ny kristen hørte om viktigheten av en stille stund hver dag. Undervisningen til biskop Thomas var gedigen. Jeg husker at han sto der uten manus, med sin lille Bibel i hendene og sa: Dette er min personlige Bibel. Alle skulle ha en personlig Bibel. Som du kan streke under i og skrive dine notater. Denne får dere ikke se, den er nemlig Guds kjærlighetsbrev til meg og her har jeg skrevet ting som bare angår Han som elsker meg og meg selv. Jeg fikk fornyet interesse av å lese Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til meg etter denne retreaten.

Storslått feiring med pave Tawadros i Trefoldighetskirken

I dag har jeg hatt den store gleden over å delta på den koptiske gudstjenesten med pave Tawadros II i Trefoldighetskirken i Oslo. Der var jeg også så heldig å få treffe igjen biskop Thomas (bildet). Første gang jeg fikk anledning til å møte ham var i forbindelse med en retreat på Bjärka Säby. Det var stor gjensynsglede.

Da min kone og jeg ankom Trefoldighetskirken valgte vi å sette oss bakerst. Kirken var ganske fullsatt av koptere fra både Norge og Sverige. Overraskende kom en koptisk prest ned til oss, og ba oss om å sette oss på første benk. Sammen med Den norske kirkes preses, biskop Helga Haugland Byfuglien, og biskop Erling J. Pettersen, en svensk prest jeg ikke fikk med meg navnet på og nå pensjonert sogneprest Jan-Otto Eek, fikk vi del i en storslått nattverdfeiring celebrert av pave Tawadros II.

Det var ikke lett å følge med på grunn av språket, men vi kunne da ta del i 'Kyrie eleison' og andre bønner vi gjenkjente fra liturgien. Ikke minst kunne vi ta del i gleden, som var til å ta og føle på både blant de mange prestene og diakonene, men også blant de mange kopterne i salen bak oss. Hilse hverandre med fredskysset kunne vi også!

Når så eukaristien skulle feires og folk kom frem for å ta del kunne ikke vi som var gjester ta del. Det var så sterkt å se biskop Thomas stå der rett foran oss med så mange rundt seg som tok del i Herrens måltid, og høre ham si henvendt til oss på første benk:

- Jeg beklager virkelig, men en dag, kjære venner, en dag skal vi feire dette måltidet sammen.

Han hadde tårer i øynene når han sa det. Og jeg vet at han mener det, og sørger over det brutte nattverdfelleskapet.

Under gudstjenesten fikk vi også være vitne til en prestevigsel. Det var veldig interessant.

Selv om vi måtte stå opp grytidlig for å rekke gudstjenesten kl.09.00 i Oslo, var det virkelig verdt det.