Erstatningsteologiens opprinnelse, del 4

Bernhard av Clairvaux (bildet) er en av de mest innflytelsesrike munkene som noen gang har levd. Man berømmer ham for han store kjærlighet til Gud og mennesker. Men Bernhard har også en annen side. Han anklaget hele det jødiske folk for å vise 'en dumhet som var helt bestialsk, og mer enn bestialsk', 'en intelligens som var rå, tett og nærmest treg' og årsaken til dette var at 'de fulgte ikke Herren'.

I følge Bernhard var det ingenting i jødene som 'ikke var grovt eller rått, enten det er snakk om deres yrke, eller deres tilbøyeligheter, deres forstand eller til og med deres ritualer når de tilber Gud'. De var 'som en rase som ikke hadde Gud til far, men som var av djevelen, og som mordere på samme måten som han som var en morder fra begynnelsen'. (Malcom Hay: The Roots of Christian Anti-Semitism, Oxford University Press, 1983, side 54-56)

Det ser ut til at den godeste Bernhard av Clairvaux, og de andre kirkelederne jeg har nevnt så langt i denne artikkelen helt har glemt hva Guds ord sier om den som hater: "Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg'. (1.Joh 3,15)

Peter den høyverdige
En av de samtidige med Bernhard av Clairvaux var Peter den høyverdige. Han var 'kjent som en av mest saktmodige av alle mennesker, et eksempel på kristen nestekjærlighet'. Nå kan en virkelig spørre om det er mulig å gi en slik karakteristikk av et menneske, når en blir kjent med hans jødehat:

'Dere jøder, jeg henvender meg til dere. Dere som til denne dag fornekter Guds Sønn. Hvor lenge, elendige vrak, skal dere la være å tro på sannheten? Jeg tviler virkelig på om en jøde kan være menneskelig... Ut fra hulen fører jeg et uhyrlig dyr, og stiller det i gapestokken på verdens amfiteater, til beskuelse for alle mennesker. Jeg tar deg fram, du jøde, du brutale dyr, til beskuelse for alle mennesker'. (Malcom Hay: The Roots of Christian Anti-semitism, Oxford University Press, side 57)

Pave Innocent III
Han var kanskje ikke så uskyldig som navnet hans skulle tilsi:. I følge ham var jødene dømt til evig slaveri, fordi de korsfestet Jesus:

'Jesu Kristi blod roper ut mot jødene. Likevel bør de ikke drepes, så ikke det kristne folk skal glemme den guddommelige lov. Men de bør forbli omstreifere på jorden, helt til deres ansikter blir fylt av skam'. (Malcom Hay, side 76 og 81)

Den katolske kirkehistorikeren, Malcom Hay, beskriver hva dette utsagnet fra pave Innocent konkret innebar: "Handelsboikott, sosial utfrysing, forvisning fra alle betrodde stillinger og stiller som innebar makt, var de viktigste økonomiske våpnene som pave Innocent klarte å bruke på en effektiv måte mot dem'.

Artikkelserien avsluttes i morgen med fokus på Martin Luther og jødehatet.

(fortsettes)

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 3

Det skjer mye med Kirken etter at keiser Theodosius den store i år 392 etter Kristus gjør kristendommen til statsreligion og forbød all annen gudsdyrkelse. Det som hadde begynt med keiser Konstantin fullendes med keiser Theodosius den store. Lite er igjen av det den apostoliske kirken stod for. Mens de første kristne ikke ville bøye kne for noen annen enn Jesus, var keiseren nå det virkelige overhode for Kristi forsamling på jord. Når det vest-romerske riket ble oppløst i år 476, får biskopen i Rom en langt mer fremskutt posisjon. Han blir kalt for pave eller pappa. Og pavedømmet vokser i makt og autoritet og når sitt høydepunkt under Innocens III (1198-1216). Pave Innocens III forlangte lydighet også av de verdslige myndigheter og grep inn i mange lands politikk. Selv om paven ikke alltid fikk sin vilje, var hans makt nærmest overveldende og pavedømmet hadde avgjørende innflytelse på den religiøse, politiske og kulturelle utvikling i store deler av Europa og tilgrensene områder av Asia og Afrika gjennom mange hundre år.

I denne perioden blir Kirken mer og mer sentraldirigert og biskopstyrt og i denne sammenhengen blir spedbarnsdåpen viktig. Kirken krevde at alle skulle døpes. Dette ble ikke bare teologisk begrunnet, men også politisk. Spedbarnsdåpen passet inn i dette fordi Kirken så på seg selv som en nasjonal folkekirke. En personlig tro var ikke avgjørende, det som var avgjørende var at Kirken hadde makten.

I skyggen av denne etter min mening skremmende utviklingen fantes det forskjellige frimenighetsbevegelser som tok vare på urkirkens sannheter og enkle former.

Som nevnt i tidligere artikler var det biskop Cyprian som forfektet dåp av spedbarn sterkest. Det er særlig i Nord-Afrika dette pågår. Cyperian får støtte av en bispesynode for sitt syn.

Kurt Aland fremsetter en påstand i sin bok "Taufe and Kindertaufe", (Gütersloch, Tyskland, 1971), som jeg synes er interessant. Aland setter spedbarnsdåpen i sammenheng med at overbevisningen om Jesu snarlige gjenkomst var svekket på den tiden Cyprian levde. Følgelig måtte man interessere seg mer for den oppvoksende slekt. Man begynte også å legge stor vekt på menneskets syndighet. Siden man anså at barna bar syndens vesen i sin natur, gjaldt det å døpe dem så hurtig som mulig.

En avgjørende rolle dette - ikke minst teologisk - fikk Augustin (354-430). Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)