Palestinske myndigheter ødelegger ruinene av bysantinsk kirke

Slik behandler Hamas og Den palestinske autoriteten ruinene av en bysantinsk kirke i Gaza by!

Palestinske kristne er fortvilet og sinte over måten palestinske myndigheter onsdag i forrige uke behandlet oppdagelsen av ruinene etter en bysantinsk kirke i forrige uke. Bulldozere ble brukt for å fjerne antikviteter og fylle igjen åpningen hvor ruinene etter den 1500 år gamle kirken ble funnet. Det skal bygges et kjøpesenter på tomten.

Byggearbeidet på tomten skjer under oppsyn av Hamas.

'Om dette funnet hadde dreid seg om en eldgammel moske, hadde de oppført seg på samme måte da?', spør fader Ibrahim Nairouz, en prest i det episkopale sognet i Jerusalem, som lever i Nablus til The Jerusalem Post.

Billedtekst: Gravemaskiner ødelegger ruinene av bysantinsk kirke i Gaza. Foto: Reuters/The Jerusalem Post.

Nattverden er forbundet med selve kirkens vesen

'I Østens kirke er feiringen av eukaristien, mer enn noe annet, forbundet med selve kirkens vesen, for det gir uttrykk både for hvordan Gud ydmyket seg da Han tok på seg forgjengelig, menneskelig skikkelse, og for det eskatologiske Rikets mystiske nærvær blant menneskene'.

Det skriver den ortodokse presten og teologen, John Meyendorff, i den særdeles lesverdige boken 'Bysantinsk teologi - historik och lära', utgitt på Artos forlag. Man kommer ikke utenom denne boken om man ønsker å sette seg inn i hva ortodoks teologi egentlig handler om. For den er forskjellig fra Vestkirkens. Den er mer dynamisk enn Vestkirkens mer statiske begrepsverden - ikke minst det som vi kan kalle den post-augustinske vesterlandske kristendommen. Det får jeg ved en annen anledning komme tilbake til. Nå var det dette John Meyendorff skriver om eukaristien, eller nattverden, som jeg synes var så interessant. Han skriver:

'Liturgien viser dette troens sentrale element, ikke gjennom begrep, men gjennom symboler og tegn begripelige for hele den gudstjenestefeirende forsamlingens at eukaristiens sentrale rolle er i selve verket nøkkelen til den bysantinske forståelsen av kirken, såvel hierarkalsk som kollektivt. Kirken er universell, men virkeliggjøres i sann bemerkigelse bare i eukaristiens feiring i den lokale forsamlingen, da syndige menn og kvinner helt og fullt blir Guds folk'.

Som jeg har skrevet tidligere: De første kristnes gudstjenester var både Ordets og Brødets gudstjeneste. Vi finner ikke vår sanne identiet som Kristi kropp før begge deler virker sammen hver gang vi kommer sammen som menighet. Uten eukaristien feirer vi egentlig ikke gudstjeneste i den mening vi finner det i Det nye testamente.

Kampen for den overleverte troen, del 16

Ikonoklasmen - eller den såkalte billedstriden - fant sted samtidig med dramatiske forandringer i det bysantinske imperiet.

På 600-tallet hadde araberne invadert det bysantinske imperiets provinser fra Syria gjennom Israel og Egypt og videre langs Middelhavets kyster langs Afrikas rand like til Atlanterhavet. Tapene av disse områdene innebar at Islam nå ble den rådende religionen i disse tidligere "kristne" områdene. Jeg skriver kristne i anførsel da vi ikke kan snakke om geografiske områder som kristne. Kristne er noe bare mennesker kan bli, men det er slik det gjerne omtales blant historikerne.

Det mektige bysantinske riket minsket nå i omfang og betydning, og omfattet ikke mer enn Konstantinopel og det vi kaller Lille-Asia. Tessaloniki og Thrakia ble stadig utsatt for trussler fra slaver, avarer og senere også fra bulgarere. Kontakten mellom hovedstaden og provinsene i det sørlige Italia ble stadig vanskeligere. Det bysantinske riket lå nå inneklemt mellom det arabiske imperiet i øst og det fremvoksende karolingiske imperiet i vest.

Man skal ikke se bort fra at denne politiske, sosiale og kulturelle ustabile situasjonen bidro sterkt i den inkonoklastiske striden. For nå styrkes båndene mellom keiser og kirke ytterligere. Rikets administrasjon gjennomgår på denne tiden store forandringer og bygges opp rundt keiseren med en miltiær struktur, og keiseren som forsvarsmaktens fremste representant og leder. Denne sentralisering ledet til det man kaller caesareopapisme: keiserens makt over kirke og kloster blir om enn enda sterkere.

Hva innebærer så dette? Jo, med hjelp av ikonoklasmen og det nye administrative maktvertøyet kunne keiseren fokusere folkets oppmerksomhet på sin egen person i stedet for de hellige personene som Kirken og munkene krevde venerering av. En annen side av dette som man heller ikke skal glemme er at keiseren utyttet inkonoklasmen til å konfiskere eiendom fra kirke og kloster.

I det greskspråklige romerske imperiet - slik bysantinerne selv oppfattet det - var det en nær relasjon mellom keiser og patriark. Bysantinerne oppfattet keiseren som isapòstolos - likeverdig med apostlene! Keiseren personifiserte Kristi jordiske budbærer, slik de så det, mens Kristus var den eneste kỳrios, Kongen, Herren. Ut fra sin teologiske legitimitet kunne keiseren få den høyeste kirkelige makten til å gi etter for hans bestemmelser. Vi skal ikke glemme at på denne tiden var alle spørsmål om lære eller filosofiske retninger mer eller mindre poltisk forankrede, og fikk derfor uunngåelige politiske og sosiale følger.

(fortsettes)

En spennende bok om Irland, Bysants, munker og klostre

Det er ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur lenger. Sjeldent det blir tid til slikt. Men jeg kom over en roman av Stephen R. Lawhead (bildet), bestsellende engelsk forfatter av blant annet historisk fiction. Boken jeg snakker om er en av mange han har skrevet. Den heter "Byzantium" og handler om Aidan som er prest og munk i et avsidesliggende irsk kloster. Her lever han og resten av munkene i dette klostret som ligger helt i ytterkanten av den kristne verden. De arbeider, ber og lever i kontemplasjon. En dag velges Aidan ut sammen med en gruppe munker for å legge ut på en farefull ferd til Bysants. Oppgaven deres er å presentere et svært vakkert, kostbart, håndmalt manuskript - The Book of Kells - til keiseren.

Jeg er så vidt i gang med å lese boken som har 870 sider, men allerede helt i begynnelsen blir min interesse vakt og det ville ikke forundre meg om jeg dras inn og fanges av dette som for meg er en spennende tidsepoke og som fremdeles har betydning for vår kristne tro.

Kanskje en julegaveide til deg selv, om du leser engelsk. Tror ikke noe norsk forlag har utgitt denne, men Stephen R. Lawhead er noe de absolutt burde se nærmere på! Hører du, Asle Dingstad, dette burde være noe for Luther! :D