Med blikket festet på Jesus

 Dagene er utfordrende, med flere smerteanfall. Jeg forsøker å øve meg på å gjøre som Hebreerbrevet 12,2 oppmuntrer oss til: "...med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender..." Dette verset står i en helt spesiell sammenheng. Det begynner slik: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger..." En av de som tilhører denne skyen av vitner er den hellige Columba. Hans største bidrag for ettertiden er først og fremst dette: å hjelpe oss til å feste blikket på Jesus.

'Deg å få skode er sæla å nå, Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå...'

Denne vakre irske salmen betyr så mye for meg, og jeg nynner på den når jeg tenker på den hellige Columba.

Columba er med kjærlighet blitt kalt 'kirkens due', og inspirerer oss til å få del i Den hellige ånds gaver og kreativitet. Columba kaller oss til å hengi oss helt og holdent til Kristus som eier den kraften som skal til for å forvandle verden.

Så begynner da Columba's liv med et syn. Hans mor, som var av kongelig ætt fra det nordlige Irland, var med barn. Hun hadde store tanker for barnet. Ble det en gutt, håpet hun at en dag ville han bli konge. Like før fødselen får hun se et syn og i synet forteller en engel henne at barnet ville bli en profet, med stor innflytelse.

Så snart gutten var moden for det sendte moren ham til de beste lærerne i området. Helt fra begynnelsen av viste Columba en spesiell kjærlighet for Salmene i Salmenes bok i Bibelen. Han har også inspirert meg til å bruke Salmene som min personlige bønnebok. Salmene inneholder ord både for sjelens smerte og sjelens glede, for høydene og de djupe dalene i menneskenes liv. I Salmene finner jeg et slitesterkt språk.

Snart begynner Columba å grunnlegge monastiske kommuniteter over hele Irland. Det sies at han grunnla 41 klostre på 41 år. Mange av disse ble sentre for bønn, gjestfrihet og undervisning. Et av disse klostrene var Iona. Derfra ble hele Skottland nådd med evangeliet, og Iona ble et sted for inspirasjon for mange og er det fremdeles den dag i dag.

Karismatikeren fra Irland

Dagen i dag er minnedagen for Hl. Patrick (390-461), eller St. Patrick for å bruke den engelske benevnelsen. Hl. Patrick kom fra en velstående kristen, romersk-britisk familie. Hans far var diakon i stedets kirke. Mange steder gjør krav på å være hans fødested, men mest sannsynlig er nok Birdoswald ved Hadrians mur det ette stedet.

Som 16 åring ble Patrick røvet av irske sjørøvere. Han tilbrakte seks år som slave i Nordvest-Irland hvor han var gjeter. Det var i løpet av disse årene han utviklet et sterkt forhold til Gud. Patrick er et av mange slike eksempler som har opplevd et forunderlig Gudsnærvær i lidelsen, og i ensomheten og stillheten. Han klarte å rømme og dro etter all sansynlighet til Gallia. Tilbake på britisk jord ble han ordinert til prest.

Det var i et nattlig syn at han fikk kall til å reise tilbake til Irland som misjonær. Etter å ha blitt viet til biskop, fulgte han dette kallet. I år 432 dro han tilbake til landet som han hadde lært å kjenne som slave, og virket her i 30 år som misjonær. Ved sin død i 461 hadde han bygget opp en landsomfattende kirke, organisert i bispedømmer. Hovedsetet for denne kirkelige virksomheten var Armagh.

Hl. Patrick står i en særstilling blant de tidlige keltiske helgener i den forstand at han etterlot seg biografiske skrifter som etter all sannsynlighet stammer fra hans egen hånd. Disse skriftene gir inntrykk av en beskjeden og from mann, som i liten grad var opptatt av sin egen person. Men han var åpenbart en stor strateg. Selv foretok han mange reiser over hele Irland. Han skal egenhendig ha døpt syv konger, ordinert 3000 prester og innsatt 300 biskoper. Utallige er historiene om helbredelser og andre tegn og under gjort gjennom denne mannen. Han var en sann Kristi disippel. Her følger en kveldsbønn som Hl. Patrick skal ha skrevet:

O Kristus, Sønn av Den levende Gud, måtte Dine hellige engler vokte vår søvn. Måtte de våke over oss når vi hviler, og kretse rundt våre senger.

La dem åpenbare oss i våre drømmer syner av din vidunderlige sannhet, Du universets høye prins, Du mysterienes ypperstprest.

Måtte ingen drømmer forstyrre vår hvile og intet mareritt formørke våre drømmer. Måtte ingen frykt og bekymringer forsinke vår villige, umiddelbare søvn.

Måtte vårt gode, daglige arbeid hellige våre nattlige bønner. Måtte vår søvn være dyp og mild, slik at vårt arbeid blir friskt og energisk.

Det er interessant å legge merke til denne mannens overbevisning om at Gud taler gjennom drømmer! Han var en sann karismatiker denne Hl. Patrick. Måtte vi lære av ham, i hans etterfølgelse av Kristus.

Kveldsbønnen er hentet fra Harald Olsens bok: Ilden fra Vest. Tekster fra keltisk fromhetstradisjon. Verbum forlag 1999, side 130)

Hvilket vindu ser du ut av?

Det er en vakker kompleksitet av vekst i menneskesjelen. For å se dette er det nyttig å visualisere sinnet som et tårn av vinduer. Dessverre forblir mange mennesker fanget i det ene vinduet og ser ut på samme scene hver dag på samme måte. Ekte vekst oppleves når du trekker deg tilbake fra det ene vinduet, snur deg og går rundt sjelens indre tårn og ser alle de forskjellige vinduene som venter på blikket ditt. Gjennom disse forskjellige vinduene kan du se nye utsikter over muligheter, tilstedeværelse og kreativitet. Selvtilfredshet, vane og blindhet hindrer deg ofte i å føle livet ditt. Så mye avhenger av synsrammen - vinduet du ser gjennom.

- John O'Donohue fra boken: Anam Cara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Foto: Ann Cahill/Cottage Window - Co. Clare, Ireland.

Slik ba St.Patrick

 I anledning minnedagen for Irlands apostel, Hl.Patrick (385-461), i dag deler jeg med bloggens lesere det som kalles for St.Patricks brynje:

'Herre, jeg binder meg i dag til Din makt. Du holder meg, Du leder. Du vokter, lytter til min trang. Du lærer meg visdom. Ditt skjold verner, Ditt ord åpner min munn. Din hærskare forsvarer meg.

Kristus hos meg og i meg,
bak meg og foran meg,
ved siden av meg.
Kristus som vinner meg,
som oppreiser meg.
Kristus under meg og over meg,
hos meg i fred og i fare.
Kristus i hjertene til dem som elsker meg,
i ordene fra alle ukjente,
i ordene fra dem som står meg nær'.

Kilde: Bønnebok. Verbum forlag 2002, side 22 

Vi hadde ikke klart oss uten kvinnene i Guds rike

Det er godt å begynne februar måned med å feire en av Herrens tjenerinner! Hva skulle vi vel gjort uten kvinnene i Guds rike! Og det er mange gode grunner til å feire hellige Brigid av Kildare. Hun er blitt kalt 'helbrederen', og ikke uten grunn. Det gjaldt ikke bare mennesker, men hun skapte også forsoning mellom mennesker.

Hellige Brigid (451-525) er en av Irlands tre skytshelgener, De to andre er hellige Patrick og hellige Columba. I den keltiske kalenderen feires hun 1.februar. Det meste vi vet om henne tilskrives en biografi som en munk ved navn Cogitosus skrev. Den ble skrevet i den andre halvdelen av det syvende århundre. Han beskriver de helbredelsene som fant sted når Brigid ba for folk, hennes nære forhold til dyr, og hennes bemerkelsesverdige omsorg og gjestfrihet overfor de undertrykte og marginaliserte i samfunnet.

Allerede som barn hadde Brigid en helt spesiell kjærlighet for de fattige. En gang ga hun bort hele sin mors beholdning av smør, og ved en annen anledning var hun i følge med sin far, og måtte passe på hesten og vognen. En fattig mann kom og ba om en almisse. Brigid ble fylt med medlidenhet og begynte å lete etter noe hun kunne gi mannen. Da hun i sin fortvilelse ikke fant noe, grep hun farens dyrt utsmykkede sverd og gv det til den fattige mannen. Da faren kom tilbake og oppdaget det som hadde skjedd, ble han rasende. Da svarte Brigid:

"Om jeg eide all din rikdom så ville jeg gi den til de fattige, for å gi til de fattige er å gi til universets Herre."

Ved et annet tilfelle var Brigid gjest i et hus, da noen spedalske kom for å tigge om mat. Han fant en liten gutt og spurte ham om nøkkelen til kjøkkenet. Han visste hvor den lå, og sammen fant de mat til de fattige spedalske tiggerne.

Det er de som mener at hellige Patrick var den som førte Brigid til tro på Herren Jesus. >Hun ble tydeligvis døpt tidlig i sin barndom.

Brigid ble leder for en gruppe kvinner som ville bli nonner. Hun spurte en biskop ved navn Mel om å velsigne dette initiativet. Brigid fikk ja. Biskop Mel hadde sett hvordan Guds Ånd hadde kommet over henne, og sa: "Jeg har ingen makt til å bestemme dette. Gud har allerede orinert Brigid."

Dermed ble det første kloster for kvinner i Irland en realitet, og et av de aller første i Europa i det hele tatt. På grunn av sin store generøsitet mot de fattige slet nonnene selv med å få endene til å møtes.


Ryktet om denne hellige kvinnen spredte seg og det vokste opp flere slike kommuniteter og klostre på den grønne øya. En mann fra hennes hjembygd ba nonnene om å komme hjem, for å grunnlegge en kommunitet der. Her fikk hun en eiendom av folket, og fikk bygget en kirke i skyggen av et stort eiketre. Det er fra denne eika navnet hennes kommer fra: Cill Dara - kirken ved eika.

Her døde hun, 86 år gammel.

Irland

"I 'Irland' høres skrik, gråt og høylytt klage. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer."

40 år siden fosterdrapsloven ble innført i Norge - nå står Irland for tur

25. mai er skjebnedag for Irland. Da skal irene avgi sin stemme for eller imot en liberalisering av abortloven. Meningsmålingene så langt er ikke på parti med fosteret. Det er et klart flertall for å innføre selvbestemt abort. I Argentina jobber de samme destruktive kreftene for å endre loven. Et lovforslag om selvbestemt abort blir i disse dager behandlet i nasjonalforsamlingen i Buenos Aires. Og det er mye som tyder på at abortforkjemperne også der vil vinne frem.

Et tredje katolsk land som nå utsettes for propagandaen fra fosterdrapsforkjemperne er Polen. Visste du at det brukes droner fra aksjonistenes side for å frakte abortpiller inn i Polen? Eller at de bruker postverket? En nederlandsk organisasjon, "Women on waves", reiser rundt som globale aktivister og bruker blant annet båter. De ankrer opp i internasjonalt farvann, slik at myndighetene ikke kan få tak på dem, og så bruker de lettbåter inn til land og henter så kvinner som vil få utført abort.

16. juni i år er det 40 år siden legalisert fosterdrap i Norge. I de årene har det blitt foretatt et sted mellom 14.000-15.000 fosterdrap i året. Det betyr at mer enn 560.000 mennesker er drept her i Norge på 40 år. I fjor ble det utført 12.733 fosterdrap. Det er en nedgang, men likevel snakker vi om nesten 12.800 menneskeliv.

Misjonspioneren Columbanus

Misjon og evangelisering er uløselig knyttet til den irske munken Columbanus, hvis minnedag feires i dag. I år 589 ble han sendt ut av klosteret sitt i Irland sammen med 12 disipler. De kom til Frankrike hvor de grunnla klosteret Luxeuil etter keltisk modell. Dette klosteret skulle bli et viktig åndelig sentrum i Europa. Tilstrømningen av noviser var stor, og det varte ikke lenge før de måtte bygge flere klostre.

Irland skulle bli det første årtusenets fremste misjonsland i Europa. Det er gripende å lese beretninger om munker som satte seg i sine skrøpelige farkoster og ba: Blås, Hellige Ånd, blås! Og så lot de seg drive av Ånden dit Ånden ville!

De irske klostrene fungerte som misjonsstasjoner, og munkene ble sendt ut til nye unådde folkegrupper. På en dag som denne burde vi sette oss ned og takke Herren for den irske misjonsarven. Våre norske kristenrøtter er jo keltiske.

Kompromissløst forkynte Columbanus evangeliet, og kom ofte på kant med herskerne. Kong Theodric forviste ham fra Luxeuil. Men Columbanus lot seg ikke stanse. Over alt forkynte han Guds ord.

Til slutt kom han til den nordlige delen av Italia hvor han grunnla klosteret i Bobbio. Her dør han to år senere, den 23. november år 615.

Og hør nå! Tilsammen ble det grunnlagt nærmere 200 klostre i Europa som alene skyldes misjonsvirksomheten til Columbanus.

Hl.Columba, Irland, Iona og norsk laks

Det er en spesiell dag for alle laksefiskere i dag. Etter gammel folketro kommer laksen oppover elvene denne dagen, og det store eventyret kan begynne. Jeg forstår godt de som kjenner på den sitrende spenningen som laksefisket innebærer.

Men mer spennende - i hvert fall for mitt vedkommende - er at dagen i dag er minnedagen til en av de store åndelige skikkelsene innen den keltiske spiritualiteten, som er Norges kristenrøtter, nemlig Columba (521-597).

Det er jo litt morsomt at den irske helgenen er nevnt i et høringsnotat fra Regjeringen om den norske laksebestanden! Jeg fant det i NOU 1999:9, hvor det står å lese: "9. juni: Kolumbusmesse - Kolbjørn med laksen. Denne dagen er opprinnelig en minnedag for den hellige Columba, en irsk abbed. Navnet ble fornorsket og mange kalte ham Kolbjørn. Siden markeringen av falt sammen med tiden da laksen begynte å gå oppover i elvene, ble dagen rett og slett kalt for Kolbjørn med laksen."

Han var født Crimthain - den listige ulven! Og født inn i en edel irsk familie. Helt fra tidlig barndom bar han på en slik Gudslengsel. Han var ofte i bønn, og som en gutt fikk han tilnavnet Columcille, "kirkens due", eller Columba i sin forkortede latinske form. Kristus skulle komme til å forandre ulven til en due, men det tok tid, som med så mange av oss. Columba kom i konflikt med kongen. Columba hadde nemlig i all hemmelighet kopiert et manuskript fra et kloster han besøkte. Da gjerningen ble oppdaget, ble saken ble ført for retten. Dommen gav klosteret rett i at Columbas kopi med tilhørte klosteret. Han nektet å akseptere beslutningen og samlet en hær for å motsette seg kongen. Mange døde i kampen og kongen ble beseiret, men Columba fant ingen trøst i dette.

Columbas straff var å forlate Irland og sette seg til et annet land for å vinne så mange sjeler for Kristus som hadde gått tapt i kampen. Slik var det at Columba og hans tolv ledsagere lot Guds vind blåse dem til de ikke lenger kunne se Irlands kyst. De ble endelig brakt til til en øy, vi nå kaller Iona. Med Iona som base begynte Columba å spre Kristi budskap så langt som mulig gjennom det som nå er Skottland.

Herre Kristus, forandre ulven i meg og gi meg din fred, og fyll meg med den visdommen du gav til Columba, slik at jeg kan erkjenne mine egne feil og arbeid for å spre din kjærlighet hvor din vind kan blåse gjennom livet mitt. Amen.

En bønn av Irlands apostel

I anledning minnedagen for Irlands apostel, Hl.Patrick (385-461), i dag deler jeg med bloggens lesere det som kalles for St.Patricks brynje:

'Herre, jeg binder meg i dag til Din makt. Du holder meg, Du leder. Du vokter, lytter til min trang. Du lærer meg visdom. Ditt skjold verner, Ditt ord åpner min munn. Din hærskare forsvarer meg.

Kristus hos meg og i meg,
bak meg og foran meg,
ved siden av meg.
Kristus som vinner meg,
som oppreiser meg.
Kristus under meg og over meg,
hos meg i fred og i fare.
Kristus i hjertene til dem som elsker meg,
i ordene fra alle ukjente,
i ordene fra dem som står meg nær'.

Kilde: Bønnebok. Verbum forlag 2002, side 22.

Vekkelsen og de sterke bønnesamlingene i Clydeside, Skottland, i 1859. Del 3

Mannen fra Irland, omtalt i de forrige delene av denne artikkelen, var ikke den eneste som besøkte havna i Glasgow disse dagene.

Provost William Birkmyre (bildet), eieren av Gourock Ropework Company, en kristen forretningsmann av edleste merke, hadde fulgt utviklingen av vekkelsen i Irland med djup interesse. Han var opptatt av sine ansattes åndelige ve og vel, og ledet av Den Hellige Ånd, tok han en modig beslutning.

Vekkelsen i Irland spredte seg sted til sted gjennom vitnesbyrdene til de som var blitt omvendt. Hvorfor kunne man ikke invitere en av de som hadde opplevd frelsen i Jesus i Irland, til å komme til Glasgow? Og dermed bringe med seg vekkelsen til arbeiderne til Birkmyre?

Det faktum at flesteparten av de som arbeidet for Birkmyre i Gourock Ropework Company, var irske immigranter, gjorde ideen enda mer virkelig.

Og hvem blant alle de som var blitt omvendt var mer nyttig i så henseende enn James McQuilken? James McQuilken var den aller første som ble en kristen i den irske vekkelsen.

Han var også lederen for et bønneteam, som menneskelig sett hadde vært redskapet til den gjennomgripende vekkelsen som hadde brutt ut i Connor seks måneder tidligere.

Dermed ble invitasjonen sendt, og James McQuilken takket ja.

19. juli kom han til havna i Glasgow. I neste artikkel kan du lese om vekkelsen som brøt løs i Gourock Ropework Company.

(fortsettes)

Vekkelsen og de sterke bønnesamlingene i Clydeside, Skottland, i 1859. Del 2

I forrige artikkel skrev jeg om en mann fra Coleraine i Irland, som opplevde at Gud kalte ham til å reise til havneområdet i Glasgow for å forkynne evangeliet der. Denne mannen hadde to sønner.

De to sønnene bodde i havneområdet av Glasgow. Kommet vel fram, kastet ikke mannen fra Coleraine bort tiden. Han fortalte sønnene om de store tingene han hadde opplevd med Gud i hjembyen og han ba dem innstendig om at de måtte 'unnfly Guds vrede' som ville komme. Han fikk lov av en av sønnene sine, til å holde et møte i hans kjøkken, om morgenen søndag 24. juli. Naboene ble innbudt. Møtet fikk bra oppslutning. Etter dette reiste denne mannen hjem.

Ganske umiddelbart etter at den irske mannen hadde reist, ble en jente i dette huset plutselig syk. De som var rundt henne trodde at hun var fysisk syk, men ganske snart ble det klart hva dette var: Jenta var kommet i sterk syndenød, og ropte til Gud om nåde!

De tok kontakt med den irske mannen - som vi dessverre ikke kjenner identiteten til - som kom tilbake til Glasgow, og den unge jenta fant fred med Gud og frelse i Jesus Kristus.

En av sønnene til iren ble sterkt berørt av dette som skjedde med den unge jenta. Han sa til faren: 'Å far, hva kan jeg gjøre?'

Faren spurte hva det var, og sønnen svarte: 'Å, jeg er en slik stor synder!'

I dagene som fulgte opplevde sønnen en slik syndenød. Han ropte om nåde. Han ropte til Gud inntil han fant fred med Gud.

Nok et møte ble holdt. I forbindelse med dette møtet falt en ung mann på gulvet, og ble liggende. Også denne mannen kom i så sterk syndenød at han lå å gulvet og vred seg. Han kjempet en voldsom kraft, mens tårene rant nedover hans kinn.

Til slutt fant han også fred med Gud. Han ropte til de som sto rundt ham: 'Hvilken Frelser jeg har funnet, dere må søke Ham dere også!'

(fortsettes)

Vekkelsen og de sterke bønnesamlingene i Clydeside, Skottland, i 1859. Del 1

307 år etter at Skottland gikk i union med England, skal skottene i dag avgjøre om de skal bryte båndene med Storbritannia. Det var i 1707 at Skottland og England gikk i union med hverandre, etter å ha hatt felles monark i over hundre år.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den skotske vekkelseshistorien. Jeg skal fortelle den gripende historien om vekkelsen kom til Clydeside i 1859. Clydeside er en del av Glasgow.

Historien er allerede blitt fortalt om den mektige bevegelsen av Guds Ånd, som først manifesterte seg i Canada og De forente amerikanske statene, og som berørte Nord-Irland i det som er kalt 'nådens år' i 1859. Den historien som nå skal fortelles er mindre kjent. Det er historien om hvordan denne mektige vekkelsen også fløt fra Irland inn i Skottland, det var en frelsesbølge som utvidet seg til å gjelde hele Storbritannia, så vel som til flere europeiske land.

En evangelist ved navn Brownlow North (bildet), holdt møter i Rothesay gjennom året 1858. I juli 1859 kom han tilbake for å fortelle om de erfaringene han hadde gjort seg i Irland med den påbegynnende vekkelsen der. Over 100 mennesker henvendte seg med spørsmål etter dette møtet.

På den nordlige bredden av elven Clyde, i Helensburgh, hadde mennesker med et hjerte for vekkelse begynt med felles bønnesamlinger. De skapte en sterk hunger og etter hvert kom over tusen mennesker til disse bønnemøtene.

På den andre siden av elva. i havneområdet i Glasgow, hvor de store båtbyggeriene befant seg, kjempet en gudfryktig pastor i The Free Church of Scotland i bønn og han oppmuntret forsamlingen han ledet til å gjøre det samme.

I Irland - i byen Coleraine - hvor det brøt ut en vekkelse 7. juni dette året var det også sterke bønnesamlinger. Der ble de enige om å be om at Gud skulle øse sin Ånd ut over Skottland, og spesielt i havneområdet i Glasgow.

Rett etter dette opplevde en mann fra Coleraine at han skulle reise til Skottland for å forkynne Guds ord der. Mer om dette i morgen.

(fortsettes)

24/7 bønnevàken i Bangoor Irland

På nytt har jeg latt meg inspirere av den forunderlige bønnevàken i Bangoor i Irland som begynte i år 555 e.Kr. En bønnevàke som skulle vare ved i flere hundre år.

Bangoor er i dag en by i fylket Down i Nord-Irland. I år 555 var det et vekkelsessenter! Omlag 2000-3000 mennesker levde i det monastiske samfunnet her oppe. Be ba, lovpriste og tilba i ulike skift. Modellen for denne 24 timers bønnevàken syv dager i uken, hentet de fra ordningen for Templet i Jerusalem.

Hovedregelen var som følger:

'La oss holde oss våkne i kommuniteten 1/3 av alle årets netter for å lese Salmenes Bok høyt, og synge velsignelser sammen'.

I hver 24 timers periode ville så 1/3 av kommunitetens medlemmer be, lese Bibelen og tilbe dag og natt i skift. Noen sov, mens andre tilba. De tilba og våket døgnet rundt. Og slik fortsatte det i flere hundre år!

Det sies at man så et forunderlig lys over Bangoor, og mange vitnet om at de så engler og hørte dem lovprise. Munkene i kommuniteten ba for kongene og de som var i høye stillinger, de ba for de som ble kalt ut i tjeneste. Romerikets fall fant sted på denne tiden, og den mørke Middelalderen senket seg over Europa.

Bønnevàken i Bangoor fødte frem misjonærer som som ble sendt ut for å bringe lys til det mørke som hvilte over Europa. Evangeliet bredte seg i stadig større sirkler.

I dag legger Gud en djup lengsel ned i manges hjerter etter å se slike bønnesteder reist opp. Kristi himmelfartskapellet på Eina ønsker å stå i denne tradisjonen, og ønsker å være et sted for bønn, og for bønnevàker. Det skal bli spennende å se hva Gud har for oss i det nye året.

Sauehyrden som ble Irlands apostel

I dag deler vi gleden sammen med irene som feirer sin Hellige Patrick. Hans liv er historien om rikmannssønnen som ble kidnappet og ble slave, om sauehyrden som fikk profetiske syner og drømmer, og som ble Irlands apostel.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer

Brigid og Cill Dara - kirken ved eiken

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om Brigid av Kildare, grunnleggeren av Irlands første kvinnelige kloster. Hun hadde et stort hjerte for de fattige av de fattige.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Columba og den profetiske tjenesten, del 2

Her følger andre artikkel om Columba, Den keltiske duen:

Et irsk barn av kongelig byrd skulle oppfostres av fosterforeldre. I Columba's tilfelle ar det presten Cruithnechan, og O'Firghils. Hans barndom ble tilbrakt med dem i Doire Ethne. Mens han var under Cruithnechans omsorg vokste hans åndelige lengsel. Han fikk tilnavnet Colum-Kill, som betyr Colum av Kill eller cellen. Det var fordi folk så ham ofte komme ut av den munkecellen han tilbrakte så mye tid i. Her ba og leste han Salmene.

Etter å ha flyttet fra Cruithnechan ble Columba elev ved en skole i Moville, County Down, grunnlagt av Finnian i år 540 e.Kr. Finnian var en legendarisk irsk misjonær, født i 495 og død i 589. Her ble Columba etter hvert ordinert til diakon. Senere ble Columba en del av en kommunitet grunnlagt av Finnian i 520. 12 av Finnians disipler skulle bli kjent som De 12 apostlene av Erin. Den dagen da Columba ankom Erin og kommuniteten der, spurte han Finnian, som var abbed for klosterkommuniteten, hvor han skulle bygge sin hytte.

"Ved siden av døra til kirken," lød svaret.

Men Columba bygget sin hytte et lite stykke unna.

"Du har ikke fulgt min ordre," sa Finnian.

"Det er sant at jeg ikke har gjort som jeg ble bedt om," svarte Columba. "Men døren vil i fremtiden være her."

Og etter som klosteret vokste i størrelse og innflytelse, ble også døren flyttet dit hvor Columba hadde sagt. Han ble ordinert til prest av biskop Etchen. Etter presteordinasjonen dro han sammen med tre venner til Glasnevinm, nær Dubin, hvor Mobbi, en av hans medstudenter, hadde en skole. Her brøt den såkalte Gulepesten ut, som var et virus som forårsaket høy feber og stor dødelighet. Skolen ble derfor oppløst, og Columba vendte tilbake til sin hjemmeprovins, Ulster. I det han krysset elva Bio ba han om at pesten måtte stanse, og det gjorde den.

(fortsettes)

Til minne om den hellige Patrick av Irland

I dag feirer vi minnedagen til den hellige Patrick av Irland, karismatiker, åndelig veileder, biskop og Irlands apostel. Han var født år 385 eller 390 og var brite av romersk avstamning. Fødestedet er noe usikkert, men de fleste forskere mener Patrick ble født på vestkysten av Storbritannia, mellom Firth of Clyde i Skottland og Severn. Hans far var embedsmann og diakon, hans bestefar prest, men til tross for farens stilling vokste ikke Patrick opp i noe kristent hjem.

16 år gammel blir han bortført av sjørøvere og solgt som slave til høvdingen Milchu i Irland. Der arbeidet han som sauegjeter, han lærte seg å snakke keltisk og gradvis vokser det frem en lengsel i ham etter Gud. Han begynner å be. Etter seks år som trell for denne høvdingen har Patrick en drøm om at han skal bli satt fri, noe som skjer kort tid etterpå. Han kom seg med et skip til kontinentet, og var blant annet i Italia og Gallia før han vendte hjem til familien. Etter at han var kommet hjem har han en ny drøm, og i denne opplever han Guds kall til å reise tilbake til Irland som misjonær.

Det antas at Patrick dro til Gallia for å bli utdannet som prest av Germanus av Auxerre. Men først levde Patrick som munk på Lèrins fra 412-415. I Auxerre skal han ha hatt sitt virke i 15 år.

Tradisjonen forteller at han vendte tilbake til Irland i 432, og at han da var blitt vigslet til biskop av Germanus. Med seg hadde han en hjelpebiskop, en prest, en rettskyndig og flere håndverkere. Det fantes allerede kristne i Irland på denne tiden, men det er gjennom Patrick at vekkelsen kommer.

Det hører med til historien at Patrick konfronterte den mektige høvdingen Laoghaire i Tara på påskeaften, og at han tente påskelyset på høyden Siane. Gjennom han misjonsarbeid ble kongens døtre kristne. I Leitrim rev han ned gudebildet av Crom Cruach. Han skal også ha truffet Milchu igjen som han trellet for, og denne ble en kristen.

Irland kom til å stå i en særstilling i Vest-Europa ettersom det er det eneste landet i regionen hvor ingen misjonærer led martyrdøden. I 444 opprettet han sitt bispesete i Armagh, som fortsatt er Irlands kirkelige hovedstad. Mot slutten av sitt liv hadde han en 40 dagers fasteretreat. Han døde antageligvis i 461.

Historiske bønnevàker, del 1

Mange steder i verden åpnes det steder for bønn 24 timer syv dager i uken. Dette er noe mange opplever som et kall fra Gud. I en serie med artikler skal vi se nærmere på noen historiske bønnevàker, og jeg begynner med bønnevàken i The Bangor Bay i Irland i år 555. Bangor ligger i nærheten av Belfast.

Den 24 timers bønnevàken som startet her hadde tempeltjenesten i Jerusalem som sitt forbilde. Lovprisning og forbønn var hovedingrediensene i selve bønnevàken. Skriftsteder som ble brukt for å underbygge dette var blant annet:

"Da skal sangen lyde hos dere slik som den natten da den hellige høytiden feires ..." (Jes 30,29)

"Sannelig, lov Herren, alle dere Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om natten." (Salme 134,1)

"Salige er de som bor i Ditt hus. De skal alltid prise Deg." (Salme 84,5)

Det bodde omkring 2000-3000 mennesker i Bangor rundt år 555 e.Kr. Hovedregelen var at en tredjedel av innbyggerne holdt bønnevàke 24 timer, syv dager i uka, alle årets dager. De skiftet på å lese fra Bibelen, med å be og lovprise. De sov på skift, det var alltid noen som våket gjennom hele natten og det ble bedt hele tiden. Dette pågikk i flere hundre år!!

Fra historisk kildemateriale vet vi at de ba om syndernes forlatelse for alle kristne, for personer som ble innviet til Gud og som skulle tjene med ulike slags tjenester, for de som gav almisser, for kongene på jorden, for fred og for sine fiender.

Den vestlige delen av Romerriket falt omkring denne tiden og den mørke middelalderen ble innledet i Europa. Fra det sjette til det det niende århundre var Bangor et lys i mørket. Herfra ble det sendt ut misjonærer til flere steder i Europa.

De som våket og bad her i Bangor var virkelig hengitte bønnevektere. En av deres morgenbønner lød slik:

Å, Gud, vår Gud, foran Deg må vi våke ved morgengryet.
Vekk oss fra vår djupe søvn.
Fri oss fra søvighet
slik at vi kan ha dømmekraft.

(fortsettes)

En spennende bok om Irland, Bysants, munker og klostre

Det er ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur lenger. Sjeldent det blir tid til slikt. Men jeg kom over en roman av Stephen R. Lawhead (bildet), bestsellende engelsk forfatter av blant annet historisk fiction. Boken jeg snakker om er en av mange han har skrevet. Den heter "Byzantium" og handler om Aidan som er prest og munk i et avsidesliggende irsk kloster. Her lever han og resten av munkene i dette klostret som ligger helt i ytterkanten av den kristne verden. De arbeider, ber og lever i kontemplasjon. En dag velges Aidan ut sammen med en gruppe munker for å legge ut på en farefull ferd til Bysants. Oppgaven deres er å presentere et svært vakkert, kostbart, håndmalt manuskript - The Book of Kells - til keiseren.

Jeg er så vidt i gang med å lese boken som har 870 sider, men allerede helt i begynnelsen blir min interesse vakt og det ville ikke forundre meg om jeg dras inn og fanges av dette som for meg er en spennende tidsepoke og som fremdeles har betydning for vår kristne tro.

Kanskje en julegaveide til deg selv, om du leser engelsk. Tror ikke noe norsk forlag har utgitt denne, men Stephen R. Lawhead er noe de absolutt burde se nærmere på! Hører du, Asle Dingstad, dette burde være noe for Luther! :D