SISTE: Belfast-pastor vant saken hvor han var anklaget for krenkende Islam-kommentar

BBC melder nettopp at den markante pastoren for Whitewell Metropolitan Tabernacle i Belfast, James McConnell, som har stått anklaget for å ha kommet med 'sterkt nedsettende' kommentarer om Islam, har vunnet i rettsaken mot ham.

Det var etter en preken han holdt i 2014 i denne menigheten, som han har grunnlagt og som er en av de største evangeliske menighetene i Nord-Irland, hvor han tok for seg Islam, at han ble anmeldt for hatske kommentarer mot Islam og mot muslimer. Saken har vakt stor oppmerksomhet, og er blitt sett på som et slag mot ytringsfriheten.

Pastor McConnell ble hilst med klappsalver da han vant i retten i dag. Dommer McNally sa i en kommentar da dommen falt at den 78 årige McConnell heretter burde tenke på hvordan han ordlegger seg heretter.

Billedtekst: Pastor James McConnell utenfor menigheten han startet i 1957. Kirken har plass til 2600 personer. Foto: BBC

Her er en link til menighetens nettside:

https://www.metropolitan-tabernacle.org/content/

Historiske bønnevàker, del 1

Mange steder i verden åpnes det steder for bønn 24 timer syv dager i uken. Dette er noe mange opplever som et kall fra Gud. I en serie med artikler skal vi se nærmere på noen historiske bønnevàker, og jeg begynner med bønnevàken i The Bangor Bay i Irland i år 555. Bangor ligger i nærheten av Belfast.

Den 24 timers bønnevàken som startet her hadde tempeltjenesten i Jerusalem som sitt forbilde. Lovprisning og forbønn var hovedingrediensene i selve bønnevàken. Skriftsteder som ble brukt for å underbygge dette var blant annet:

"Da skal sangen lyde hos dere slik som den natten da den hellige høytiden feires ..." (Jes 30,29)

"Sannelig, lov Herren, alle dere Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om natten." (Salme 134,1)

"Salige er de som bor i Ditt hus. De skal alltid prise Deg." (Salme 84,5)

Det bodde omkring 2000-3000 mennesker i Bangor rundt år 555 e.Kr. Hovedregelen var at en tredjedel av innbyggerne holdt bønnevàke 24 timer, syv dager i uka, alle årets dager. De skiftet på å lese fra Bibelen, med å be og lovprise. De sov på skift, det var alltid noen som våket gjennom hele natten og det ble bedt hele tiden. Dette pågikk i flere hundre år!!

Fra historisk kildemateriale vet vi at de ba om syndernes forlatelse for alle kristne, for personer som ble innviet til Gud og som skulle tjene med ulike slags tjenester, for de som gav almisser, for kongene på jorden, for fred og for sine fiender.

Den vestlige delen av Romerriket falt omkring denne tiden og den mørke middelalderen ble innledet i Europa. Fra det sjette til det det niende århundre var Bangor et lys i mørket. Herfra ble det sendt ut misjonærer til flere steder i Europa.

De som våket og bad her i Bangor var virkelig hengitte bønnevektere. En av deres morgenbønner lød slik:

Å, Gud, vår Gud, foran Deg må vi våke ved morgengryet.
Vekk oss fra vår djupe søvn.
Fri oss fra søvighet
slik at vi kan ha dømmekraft.

(fortsettes)

Udøpte spedbarn ble lagt i massegraver fordi de likevel ikke kom til himmelen

Helt fram til 1980-tallet ble udøpte spedbarn lagt i massegraver i Nord-Irland. Siden udøpte spedbarn, i følge Romerkirken, likevel ikke kom til himmelen, ble de heller ikke begravd på en verdig måte, som foreksempel i en familiegrav.

Dette har nylig blitt avdekket etter at arkeologer har begynt å søke etter hundretalls udøpte spedbarn, som er blitt plassert i massegraver i utkanten av en katolsk kirkegård i Belfast. Som kjent lærer Romerkirken at dåpen er nødvendig for evig liv, og derfor bør barn døpes så raskt som mulig etter fødselen. De som av ulike årsaker ikke ble døpt fikk derfor ikke sine egne graver, eller ble lagt i familiegraver, men i massegraver. Det er etter påtrykk fra disse barnas foreldrene at arkeologer nå har begynt å lete etter deres levninger. Håpet er at de skal bli begravd på en verdig måte.

Det er ikke så mange år siden norske statskirkeprester sørget for at det ble satt en gul pinne ved graven til en baptist. Siden vi ikke bruker jordpåkastelse, mente mange statskirkeprester at vår begravelse ikke har gjort ordentlig. De sørget da for at det ble foretatt en jordpåkastelse etter at de sørgende var gått fra stedet. Jordpåkastelsen er en gammel hedensk skikk, som tidligere ble kalt jordfestelse. Man mente at uten denne skikken fikk ikke den døde fred, og kunne gå igjen etter seg!

Bildet er fra arbeidet som gjøres i Belfast for å finne levningene etter de udøpte barna.