Ved 25 års dagen for en medvandrers bortgang

Ikledd hudløs ærlighet og sårbarhet. Omtrent slik vil jeg beskrive en som, har vært min medvandrer, støtte og inspirator i mange år nå og som har hatt avgjørende betydning for mitt eget åndelige liv. Jeg snakker selvsagt om hollendern Henri Nouwen (bildet), som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel. I går var det 25 år siden. Jeg husker den vemodige dagen som om det var i dag det skjedde.

Få, om noen har hjulpet meg til å se og oppleve Faderens kjærlighet, at Han ser på oss "som Den elskede, i hvem jeg har min glede." Få, om noen har hjulpet meg til å oppdage min egen sårbarhet, og hjelpe meg til å være åpen med den. Få, om noen har hjulpet meg til å se Jesus, som nettopp Henri Nouwen. I en av de første biografiene som utkom etter Nouwens død, fremkommer det opplysninger om Nouwens homoseksuelle orientering. Det er likevel intet som tyder på at han levde ut sin homoseksualitet, men at han var tro mot sitt sølibatære kall livet ut. De som har lest hans bøker, i sær de som han skrev de siste årene, har nok ant det samme som BBC-journalisten nå er åpen med i sin biografi. Både gjennom Nouwens egne bøker, og gjennom denne og andre biografier som er utkommet om ham, møter vi et hudløst ærlig menneske, sårbar, og raus. Nouwen kunne ringe noen av sine mange venner midt på natten for å fortelle dem hvor ensom han følte seg. Og hvordan han slet med avvisning, fremkommer ikke minst gjennom hans offentliggjorde dagbøker. Her kan vi også lese om hans angst, og depresjoner som kom og gikk. Men Nouwen var også den kontemplative, en bønnens mann, som levde i evangeliene og delte med alle det han oppdaget der. Til tross for at han var romersk-katolsk prest, delte han nattverden med alle som ønsket å ta del i den. Som kjent får jo ingen som ikke er romersk-katolsk del i eukaristin.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil. Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: Life of the Beloved, mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

"Selvforakten," skriver Henri Nouwen i denne boken, "er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen."

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: ved Hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når Han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til Hans død. I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen:

"Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi - og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv var: "Den bortkomne sønnen vender hjem", om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag. Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.

En bønn for medvandrere av Henri Nouwen

 Kjære Gud,

Når du drar meg stadig djupere inn i hjertet ditt, oppdager jeg at mine medvandrere på reisen er kvinner og menn som er elsket av deg like fullt og like intimt som jeg er. I ditt medfølende hjerte er det et sted for dem alle. Ingen er ekskludert.

Gi meg en andel i din medfølelse, kjære Gud, slik at din ubegrensede kjærlighet kan bli synlig på den måten jeg elsker mine brødre og søstre.

Amen.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvilket vindu ser du ut av?

Det er en vakker kompleksitet av vekst i menneskesjelen. For å se dette er det nyttig å visualisere sinnet som et tårn av vinduer. Dessverre forblir mange mennesker fanget i det ene vinduet og ser ut på samme scene hver dag på samme måte. Ekte vekst oppleves når du trekker deg tilbake fra det ene vinduet, snur deg og går rundt sjelens indre tårn og ser alle de forskjellige vinduene som venter på blikket ditt. Gjennom disse forskjellige vinduene kan du se nye utsikter over muligheter, tilstedeværelse og kreativitet. Selvtilfredshet, vane og blindhet hindrer deg ofte i å føle livet ditt. Så mye avhenger av synsrammen - vinduet du ser gjennom.

- John O'Donohue fra boken: Anam Cara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Foto: Ann Cahill/Cottage Window - Co. Clare, Ireland.

De dødes vennskap

"Når vi blir eldre får vi stadig flere å minnes - det er stadig flere som dør før oss. Det er svært viktig å minnes dem som har elsket oss og dem vi har elsket.

Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen vår vi underveis fatter våre beslutninger. Foreldre, ektefeller, barn eller venner kan være medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter at de er døde enn mens de levde.

Å minnes de døde er å beholde deres vennskap."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Anam Cara - en sjelevenn

Anam Cara er kelternes ord for "sjelevenn" - en medvandrer. Livet er en reise, en vandring, og vi kunne alle trenge en å reise sammen med! I samtaler med så mange mennesker rundt om i landet i forbindelse med mine bønneseminarer, ser jeg mer og mer behovet for åndelige mødre og fedre. Som kan gå ved siden av. Oppmuntre. Støtte. Bekrefte. Veilede. Gjennom eget levd liv.

I går skrev en venn av meg noe som berørte meg sterkt. Han forteller om sin sjelevenn, som nylig gikk hjem til Herren. Jeg har oversatt deler av det han skrev fordi jeg synes det gir en god innsikt i hva en slik åndelig medvandrer, en Anam Cara, kan være. Jeg skriver kan fordi en slik sjelevenn kan være mye forskjellig.

Jeg traff Andy Raine på Shetland. Han er danser, bosatt på den hellige øya Lindisfarne. Nylig tok han farvel med en av sine beste venner, sin sjelevenn, Benny Mclaughlan. "mild, bedende, som voktet meg for det onde, som tok seg av meg," skriver Raine.

"Det første vi gjorde sammen var å lære dansen 'Servant Song'. Jeg var i Frankrike når jeg fikk beskjed om at han var gått bort, så det endte med at sang denne sangen som nok var ukjent for de fleste der jeg var. Benny Mclaughlan har vært en sann venn, kjærlig ektemann, far og bestefar. Han har også vært en forbeder, en bønnens mann, med 'hjertet til en eneboer'. Han kunne dukke opp med sekker med opptenningsved og stable dem opp utenfor terrassedøra vår, slik at vi ikke fikk åpnet den, så kjøre avgårde med det samme hjemover før han ble savnet. Jeg måtte forklare for ham at jeg heller ville ha en fem minutters prat med ham enn all veden! Hvis jeg hadde problemer og trengte hjelp til å se veien videre kunne han ringe eller plutselig dukke opp, og si at han hadde tenkt på meg eller hadde bedt for meg...

Han tilhørte 'eneboer-teamet' som jeg hadde gleden av å ta med meg til Isle of Man, vi dro til New Hampshire og til Cutchbert Island. En gang måtte Benny bare reise til Tara i Irland og da dro vi via Whithorn og stanset ved Slane hvor vi tente bål og grillet. Han laget karmen til det store ikonet av Frelseren av Andreij Rublev som jeg har i brakka mi, og han hjalp meg å gjenoppbygge vår Poustinia ved Old Bewick.

Han var så mild når han talte og så lett. En gang var han uten bil og det var greit å gå til jobb, men det plaget ham litt for da kunne han jo ikke ta opp noen haikere og gi dem skyss!

I begravelsen ble Salme 84 lest etter Benny's eget ønske. Han sang den så ofte og den var hans tilknytning til kommuniteten vår. Han var ekspert på å lage dører, men var også en dørvokter. Mange av hans arbeidskollegaer fylte opp kirken i begravelsen.

Når han ble pensjonist kom han hver dag over til øya (Lindisfarne), for å sitte på Cutchbert Island, for å velsigne de som kom forbi. Kreften og behandlingen han fikk for den gjorde ham svak, han følte på ubehag og var motløs, men nå har han reist hjem.

Han elsket pilegrimsvandringer, men denne påsken var han for dårlig til å legge ut på en. Men han kom for å velsigne oss når vi la ut på vår vandring.

Da jeg spurte ham for mange år siden om han ville være min sjelevenn svarte han bare: 'Jeg ber for deg hver dag.' Og jeg visste at han mente det. Benny hadde et sjenerøst hjerte.

Benny, du sannne sønn av Tweedmouth, Tara's fakkelbærer, med det klare øye og med latter i stemmen, jeg hilser deg."

Når jeg leser dette kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som har vært mine sjelevenner, mine medvandrere, som jeg har lært så mye av. Har du en Anam Cara - en sjelevenn, en åndelig medvandrer?

Om å vandre ved siden av noen som lider

'De av dere som har hatt det privilegium å følge mennesker i nød og indre smerte vet at det ikke er lett å vandre sammen med dem, uten å kunne gi dem noe svar på deres problemer eller løsninger på deres smerte. 

For mange mennesker med smerter er det ingen løsning; for en mor som nettopp har mistet sitt barn eller for en kvinne som er blitt forlatt av sin mann, er det ikke noe svar, bare smerte.

Det de trenger er en venn som er villig til å vandre sammen med dem i denne smerten. De trenger ingen som forteller dem at de må glemme smerten, fordi det kan de ikke. Den er for djup. Når et barn har opplevd avvisning, så kan du si alle mulige hyggelige ting til det barnet, men det vil ikke ta bort smerten. Det vil ta lang tid for at den smerten minsker i styrke og den vil sannsynligvis aldri helt forsvinne'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 16. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.