Våre døde

De døde er ikke fjerne eller fraværende. De er ved siden av oss. Når noen dør, mister vi deres fysiske uttrykk og tilstedeværelse, de glir ut av synlig form til usynlig nærvær. Denne formendringen er grunnen til at vi ikke kan se de døde. Men fordi vi ikke kan se dem, betyr ikke det at de ikke er der. Omdannet til evig form, kan de døde ikke reversere reisen og til og med i ett sekund gå inn i sin gamle form på nytt for å være med oss ​​en stund. Selv om de ikke kan dukke opp igjen, fortsetter de å være i nærheten av oss, og en del av det å leges fra sorgen er foredlingen av våre hjerter, hvorved vi kommer til å føle deres kjærlige nærhet. Når vi selv kommer inn i den evige verden og kommer til å se våre liv på jorden i full visning, kan vi bli overrasket over den enorme hjelpen og støtten som våre avdøde kjære har fulgt hvert øyeblikk i våre liv. I deres nye, forvandlede nærvær får medfølelse, forståelse og kjærlighet en guddommelig dybde, slik at de kan bli hemmelige engler som styrer og skjuler skjebnen vår.

JOHN O'DONOHUE/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Utdrag fra bøkene hans, Beauty: The Invisible Embrace

Billedtekst: Keltisk kirkegård. Foto: Pixabuy

Om å krysse en terskel

 Når som helst kan du spørre deg selv: Ved hvilken terskel står jeg nå? På denne tiden i livet mitt, hva forlater jeg? Hvor skal jeg inn? Hva hindrer meg i å krysse neste terskel? Hvilken gave ville gjøre det mulig for meg å gjøre det? En terskel er ikke en enkel grense; det er en grense som deler to forskjellige territorier, rytmer og atmosfærer. Det er faktisk et nydelig vitnesbyrd om fylde og integritet i en opplevelse eller et livsfase at den intensiveres mot slutten til en virkelig grense som ikke kan krysses uten at hjertet blir lidenskapelig engasjert og vekket. På denne terskelen kommer en stor kompleksitet av følelser til live: forvirring, frykt, spenning, tristhet, håp. Dette er en av grunnene til at viktige kryssinger alltid var kledd i ritualer. Det er lurt i ditt eget liv å kunne gjenkjenne og erkjenne nøkkelgrensene: å ta deg tid; å føle alle varianter av tilstedeværelse som påløper der; å lytte innover med full oppmerksomhet til du hører den indre stemmen kalle deg fremover. Tiden er kommet for å krysse.

JOHN O'DONOHUE 

Om å høre stemmen til din sjel

 Når du tar deg tid til å konsentrere deg om din lyttende fantasi, vil du begynne å høre denne milde stemmen i hjertet av livet ditt. Det er djupere og sikrere enn alle andre stemmer av skuffelse, uro, selvkritikk og dysterhet.

All hellighet handler om å lære å høre stemmen til din egen sjel. Den er alltid der, og jo djupere du lærer å lytte, desto større overraskelser og oppdagelser vil utfolde seg. Å gå inn i mildheten til din egen sjel endrer tonen og kvaliteten på livet ditt. Livet ditt blir ikke lenger fortært av sult etter neste begivenhet, opplevelse eller prestasjon. Du lærer å stige ned fra tredemøllen og gå på jorden. Du får en ny respekt for deg selv og andre, og du lærer å se hvor fantastisk verdifullt dette livet er. Du begynner å se gjennom de fortryllende slørene av illusjon som du hadde tatt for virkeligheten. Du sliter deg ikke lenger ut på ting og situasjoner som tømmer essensen din. Du vet nå at din sanne kilde ikke er utenfor deg. Sjelen din er din sanne kilde, og en ny energi og lidenskap våkner i deg.

- John O'Donohue i  Beauty: The Invisible Embrace/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Foto: Pixabuy

Hvilket vindu ser du ut av?

Det er en vakker kompleksitet av vekst i menneskesjelen. For å se dette er det nyttig å visualisere sinnet som et tårn av vinduer. Dessverre forblir mange mennesker fanget i det ene vinduet og ser ut på samme scene hver dag på samme måte. Ekte vekst oppleves når du trekker deg tilbake fra det ene vinduet, snur deg og går rundt sjelens indre tårn og ser alle de forskjellige vinduene som venter på blikket ditt. Gjennom disse forskjellige vinduene kan du se nye utsikter over muligheter, tilstedeværelse og kreativitet. Selvtilfredshet, vane og blindhet hindrer deg ofte i å føle livet ditt. Så mye avhenger av synsrammen - vinduet du ser gjennom.

- John O'Donohue fra boken: Anam Cara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Foto: Ann Cahill/Cottage Window - Co. Clare, Ireland.

Hvor kjærligheten er levd

"Et hjem er ikke bare en bygning; det er et ly som omkranser det mest intime med livet. I det vi stiger inn fra livets ruhet og bruk, kan du slippe taket og tillate å være deg selv. De indre veggene i et hjem har gjenger av sjelens tekstur, en diskre vev av nærvær. 

Om du kunne se hjemmet ditt gjennom sjelens linser, ville du bli overrasket over den skjønnhet som er gjemt i minnene som finnes der. Når du trer inn i enkeltes hjem, er det som om minnene der lekker fra overflaten, gjennomvæter stedets atmosfære og fordjuper nærværet. 

Der hvor kjærligheten er levd, holder huset fremdeles på varmen. Selv det fattigste hjem føles som et rede hvis kjærligheten og ømheten bor der."

- John O'Donohue i boken: The Invisible Embrace. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

De døde er fortsatt med oss

Døden er fremdeles tabu - merkelig nok også i kristne sammenhenger. Vi snakker ikke om den. I går leste jeg en tekst av den irske poeten John O'Donahue (1956-2008), som setter ord på noe jeg går å tenker på disse høstdagene: vi bærer våre døde med oss. I våre hjerter, i våre minner. Vi vet de er døde, likevel er de der. Her er teksten, som jeg har oversatt:

"De døde er ikke fjerne eller fraværende. De er ved siden av oss. Når vi mister noen ved død, mister vi deres fysiske bilde og nærvær, de mister sin synlige form og og trer inn i et usynlig nærvær. Denne veksling av form er årsaken til at vi ikke kan se de døde. Men fordi vi ikke kan se dem betyr ikke at de ikke er her.

De er forvandlet til en evig form, og de døde kan ikke reversere reisen og ikke for et eneste sekund kan de fremstå i sin tidligere form for å være sammen med oss en stund. Selv om de ikke kan stå frem igjen, kan de fortsette å være oss nær, og en del av prosessen med bli helbredet for sorg er foredlingen av vårt eget hjerte, hvorigjennom vi kan komme til å merke deres kjærlige nærvær.

Når vi selv trer inn i evighetens verden, kan vi nok komme til å bli overrasket hvor mye våre kjære avdøde har assistert og støttet oss hvert minutt av våre liv. 

I deres nye, forvandlende nærvær tar deres medfølelse, forståelse, og kjærlighet et guddommelig djup, og gjør dem i stand til å bli hemmelige engler som gir oss råd og ly når vårt livsløp folder seg ut."

- John O'Donohue: Utdrag fra Beauty. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Spørsmål ved solefall

Når kvelden stunder på er det mange som benytter klokketimen før man sovner til å reflektere over dagen som nå snart er endt. Stiller man seg selv noen spørsmål og gjør seg noen refleksjoner vil ikke dagen bare gå bort som en røyk.

Fra boken "Benedictus - a book of Blessings' av John O'Donohue, har jeg hentet følgende spørsmål man kan stille seg, og som jeg har oversatt. Kanskje noen av disse spørsmålene vil hjelpe deg?

* Hvilke drømmer skapte jeg sist natt?
* Hvor somlet mine øyne idag?
* Når var jeg blind?
* Når ble jeg såret, uten at noen merket det? Hva lærte jeg i dag?
* Hva har jeg lest?
* Hvilke nye tanker besøkte meg?
* Hvilke forandringer har jeg merket meg hos de som står meg nær? Hvilke av dem har jeg neglisjert?
* På hvilket område har jeg neglisjert meg selv?
* Hva startet jeg på i dag som jeg kan fortsette med?
* Hvordan forløp samtalene mine?
* Hva gjorde jeg i dag for de fattige og marginaliserte?
* Husket jeg de døde i dag?
* På hvilken måte kunne jeg eksponert meg selv på en slik måte at det skjedde noe annerledes?
* Tillot jeg meg selv å bli elsket?
* Hvem var det i dag som jeg var sammen med hvor jeg følte at jeg var mest meg selv?
* Hva berørte meg i dag? Hvor djupt inntrykk skapte det?
* Hvem så meg i dag?
* Hvilke besøk hadde jeg fra fortiden eller fra fremtiden?
* Hva forsøkte jeg å unngå i dag?
* Hvorfor ble jeg gitt denne dagen?

FOTO: Image (C) www.martin-liebermann.de. Prints and posters of this image is for sale at: http://fineartamerica.com/featured/a-road-reflecting-the-evening-sky-martin-liebermann.html