Jeg holder på å lære å leve i den sesongen jeg befinner meg

Mange kristne sliter med dårlig samvittighet. Det er så mye de skulle ha gjort. Ikke minst be mer! Lese mer i Bibelen! Vitne! Våke! Tro! I tillegg til alt dette skal de også være aktive i menigheten. 

For egen del har det vært så befriende å spørre: Hvor stanser Den Hellige Ånd i mitt liv akkurat nå? Hvilken sesong i livet befinner jeg meg i? Er det en åndelig vårtid? Er det sommer i livet mitt? Høst? Vinter? Tro er å stanse opp og våge å bli i denne sesongen av livet, inntil Gud avslutter denne sesongen og ber meg om å ta stegene inn i en ny sesong. Tro er å leve med den begrensingen denne sesongen av livet gir meg. Ikke drømme om en ny tid, men leve fullt og helt i den sesongen Gud har gitt meg Det gir fred og ro.

Det er et ord fra Salme 23 som har talt til meg de siste dagene: "Han lar meg ligge i grønne enger..." Jeg trenger denne spesielle hilsenen fra Herren! Herren unner meg hvile. "Han lar meg..."

For meg er det en tid for grønne enger. En tid hvor jeg slipper tak i kravene, forventningene, både de jeg har satt til meg selv og de andre har lagt på meg.

I mine bønneseminarer har jeg i en årrekke undervist om de åndelige årstidene, men jeg må stadig lære dette på nytt selv. Det er så lett å gå glipp av den sesongen Herren vil at du skal befinne deg i.

Om å krysse en terskel

 Når som helst kan du spørre deg selv: Ved hvilken terskel står jeg nå? På denne tiden i livet mitt, hva forlater jeg? Hvor skal jeg inn? Hva hindrer meg i å krysse neste terskel? Hvilken gave ville gjøre det mulig for meg å gjøre det? En terskel er ikke en enkel grense; det er en grense som deler to forskjellige territorier, rytmer og atmosfærer. Det er faktisk et nydelig vitnesbyrd om fylde og integritet i en opplevelse eller et livsfase at den intensiveres mot slutten til en virkelig grense som ikke kan krysses uten at hjertet blir lidenskapelig engasjert og vekket. På denne terskelen kommer en stor kompleksitet av følelser til live: forvirring, frykt, spenning, tristhet, håp. Dette er en av grunnene til at viktige kryssinger alltid var kledd i ritualer. Det er lurt i ditt eget liv å kunne gjenkjenne og erkjenne nøkkelgrensene: å ta deg tid; å føle alle varianter av tilstedeværelse som påløper der; å lytte innover med full oppmerksomhet til du hører den indre stemmen kalle deg fremover. Tiden er kommet for å krysse.

JOHN O'DONOHUE