Dyrebart minne om Emanuel Minos

Jeg har tenkt mye på dr. Emanuel Minos (bildet) de siste dagene. Med djup takknemlighet. May Sissel og jeg hadde gleden av å ha ham og hans kjære Aase, som våre middagsgjester i vårt hjem, men det er først og fremst en hendelse som fikk avgjørende betydning for mitt liv og min tjeneste. Jeg var langt nede, sliten av sykdom og hadde mest lyst på å gi opp tjenesten. Da ringte jeg Emanuel og han ba meg hjem til seg. Så vennlig, han var. Så mild og raus. Han var nettopp kommet seg fra en periode med svimmelhet, og fortalte meg hvor sårbar og hjelpeløs og fullstendig avhengig av Herren han var. I flere netter hadde han bare sittet i stolen. Dermed forstod han så godt hvordan jeg hadde det. Han lyttet, han ga råd, og de har jeg tatt med meg som et kjært og vakkert minne. Emanuel Minos ga meg motet tilbake, han oppmuntret meg til å fortsette i tjenesten og var som en åndelig far for meg. 

Jeg gikk fra det gamle vakre huset i et litt fornemt villastrøk på baksiden av Vestre Gravlund i Oslo med nytt håp og nytt mot og ny frimodighet. Han ga meg også mot i min sykdom. Mot til å holde ut.

Dette vil jeg aldri glemme.

Men disse dagene har jeg også tenkt på hvordan Emanuel Minos startet sin forkynnertjeneste. Som fem år gammel. På et misjonsstevne i Ed i Sverige. Han går frem og stiller seg på podiet. Teksten hans er Matt 25,6: "Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!"

Teksten fra Matteus er vel mer aktuell i dag en den gangen, og Minos forkynte frimodig hele sitt liv og trodde klippefast på Jesu gjenkomst. Nettopp dette ropet i natten: Jesus kommer! lyder i mitt indre som aldri før.

I 100 for evangeliet

I dag er det på dagen 100 år siden den evangelikale lederen og anglikanske sognepresten John Stott ble født. Det er det gode grunner for å feire! Stott var arkitekten og en av de store drivkrefene bak den såkalte Lausanne-pakten, som han førte i pennen under Lausanne-konferansen i 1974. Stott regnes som en av de store lederne innen den evangelikale tradisjonen innenfor kristendommen, og var i 2005 med på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i verden. Samtidig var det ikke noe jåleri eller spektakulært over denne mannen - han var en stillferdig og ydmyk mann. I hele sitt yrkesaktive liv var han prest for en og samme kirke: All Souls Church i London, en menighet han hadde vært medlem av siden han var barn. Snakk om trofasthet! John Stott var også dronning Elisabeths personlige prest og sjelesørger i hele 32 år.

Evangeliske kristne verden over har sluttet seg til denne erklæringen fra 1974, som formulerte en felles holdning til spørsmål som har med misjon og evangeliets troverdighet å gjøre i en moderne tid.

Kanskje mer enn å være prest, så var John Stott evangelist. John Stott hadde en gudgitt evne til å formidle evangeliet slik at vanlige mennesker forstod det. Selv komplisert teologi ble lettfattelig når Stott skrev eller talte. Hans sentrale tema var Bibelens sentrum: Kristi død og oppstandelse. Hans innflytelse var stor i alle evangelikale sammenhenger. Det sier sitt når Time Magazine i 2005 satte han på en liste over hundre av verdens mest innflytelsesrike personer.

17 år gammel møtte Stott en forkynnelse av Guds ord som satte djupe spor hos ham. Dette ledet ham til en personlig overgivelse til Kristus. Så skulle da Stott selv bli rotfestet i Skriften og fremholdt Bibelens autoritet med hensyn til liv og lære. Men han satte også pris på kirkens  liturgiske liv.

John Stott ble aldri gift. Å leve enslig var for ham et guddommelig kall. Han ville bruke all tid på forkynnelsen av evangeliet, og levde svært enkelt. Hans store hobby var å se på fugler. Så har han da også skrevet bøker om fuglene i Bibelen! Hvert år dro han til en liten hytte for å studere fuglenes liv. Han var en dyktig ornitolog. Inntektene av alle bøkene han skrev ga han bort til veldedige formål.

Selv om han trofast tjente All Souls som sogneprest hele sitt liv  var visjonen hans mye større. I 1951 var han en av de som grunnla Verdens evangeliske allianse, og uten John Stott hadde det heller ikke vært noen Lausannedeklarasjon. Gjennom begge disse organisasjonene har han påvirket tusener av mennesker. I dag finnes det 620 millioner evangelikale kristne i verden.

Når Den evangeliske allianse ble stiftet, fremmet John Stott prinsippene denne organisasjonen skulle arbeide etter, ut fra Filipperbrevet. De punktene han da satte opp passer i grunnen på hele det lange livet John Stott fikk leve:

1) Å fremme evangeliet (Fil 1,12)
2) Forsvare og stadfeste evangeliet (Fil 1,7)
3) Samfunn i tjenesten for evangeliet (Fil 1,5)


For å ære denne gode mannens minne har jeg i dag funnet frem boken: "Mine favoritt salmer" som John Stott ga ut i 1988, og som Hermon forlag ga ut i 1997. Den er et lite blikk på 37 av de 150 salmene i Salmenes bok. Jeg gleder meg.

27. juli 2011 - i en alder av 90 år - sovnet han stille inn mens han lyttet til Händels Messias.

Hvor kjærligheten er levd

"Et hjem er ikke bare en bygning; det er et ly som omkranser det mest intime med livet. I det vi stiger inn fra livets ruhet og bruk, kan du slippe taket og tillate å være deg selv. De indre veggene i et hjem har gjenger av sjelens tekstur, en diskre vev av nærvær. 

Om du kunne se hjemmet ditt gjennom sjelens linser, ville du bli overrasket over den skjønnhet som er gjemt i minnene som finnes der. Når du trer inn i enkeltes hjem, er det som om minnene der lekker fra overflaten, gjennomvæter stedets atmosfære og fordjuper nærværet. 

Der hvor kjærligheten er levd, holder huset fremdeles på varmen. Selv det fattigste hjem føles som et rede hvis kjærligheten og ømheten bor der."

- John O'Donohue i boken: The Invisible Embrace. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Til minne om Hans

Det er underlig hvordan en samtale kan få avgjørende betydning for et menneskeliv. Slik var mitt møte med Hans Johansson (bildet). I dag er det 10 år siden han døde.

Vi satt i matsalen i Bjärka Säby. Vi satt alene. De andre var ferdige med frokosten. Vi ble sittende lenge. Hans fortalte om sitt liv, jeg om mitt. Jeg delte mine lengsler om kommunitetsliv, om kallet til bønn, om frustasjoner i tjenesten, om det å leve med kronisk og livstruende sykdom - og Hans lyttet. Da mener jeg, virkelig lyttet. Han var genuint interessert i et annet menneske. Og han gav meg råd. Ting han selv hadde lært - den harde veien. Hans var så ekte. Jeg gikk fra denne samtalen glad til sinns. Den var oppløftende. Hans råd har jeg fulgt, og det dyrebare han lærte meg har jeg gjemt på.

Men det er uforståelig at Hans ikke er med oss lenger. Det er sårt. Jeg savner ham. Nå ved 10 års dagen for hans brå død kjenner jeg på djup takknemlighet. Jeg tenker også på hans nærmeste familie. De er i mine bønner i dag.

I 2012 skrev jeg dette om Hans Johansson. Det passer godt i dag:

Lørdagskvelden ble jeg sittende å tenke på en samtale jeg hadde på Nya Slottet Bjärka Säby med Hans Johansson (1950-2008). Jeg minnes den med glede, takknemlighet og vemod. 29. februar 2008 dør han helt uventet mens han er ute på en joggetur på hjemstedet Rimforsa.

Hans Johansson ble ekstra nysgjerrig da han hørte at jeg hadde studert på Örebro teologiske seminar. Mellom 1979-1992 hadde var nemlig Hans Johansson lærer der. Jeg fortalte ham at jeg var ordinert baptistpastor, og han fortalte om sin bakgrunn som pastor i Filadelfiakyrkan i Örebro, Stockholm Vineyard og tiden som en av grunnleggerne av Tomaskyrkan i Stockholm, hvor han også var pastor. Vi fant hverandre denne morgenen gjennom mange like erfaringer, synspunkter og ikke minst gjennom den samme lengselen vi bar på: lengselen etter autentisk kristent liv. Slik dette livet ble levd og erfart blant de første kristne.

Hans Johansson vokste opp i Mullhyttan i vestre Närke, og sammen med sine foreldre var han aktivt med i baptistmenigheten på stedet. På 1970 tallet utdannet han seg som sykepleier. I 1972 dro han til Iran, med sin kone Lisbet og en gruppe anglikanske misjonærer. Det var her hans store interesse for teologi for alvor ble vekket. Og det var her - i møtet med den karismatiske bevegelsens spontanitet, og Den anglikanske kirkens levende liturgi, at den spirende lengselen etter det autentiske kristenlivet fikk grobunn.

Han bar denne lengselen med seg og lot den få vokse. Allerede mens han var pastor i Filadelfiakyrkan begynte han å feire regelmessige nattverdgudstjenester, og når han grunnla Tomaskyrkan, som ble en del av Evangeliska Frikyrkan i Sverige, så fortsatte han å invitere til nattverd hver eneste søndag.

Men det var på Bjärka Säby at hans øyne virkelig ble åpnet for nattverdens betydning. Nattverdliturgien som feires på Øvresalen har sitt utspring i nattverdliturgier helt tilbake til 300-tallet.

'Jeg har funnet en skatt,,' sa Hans Johansson da han delte med meg om nattverdens betydning i sitt liv, og vi snakket om den fattigdommen vi hadde opplevd i våre egne sammenhenger når nattverden ble feiret.

Med iver og varme fortalte Hans Johansson hvordan han hadde opplevd det stille Gudsnærværet på Øvresalen. Og jeg forstod hva han snakket om. Jeg hadde erfart det samme. Det siste Hans Johansson og jeg gjorde sammen var å feire eukaristien på Øvresalen. Vi delte brød og vin sammen, mens tårene rant nedover kinnene våre i djup takknemlighet for det vi fikk være med på.

I går tenkte jeg på hans vakre smil og hilsenen han gav da vi tok farvell med hverandre. Han håpet å se meg snart igjen. Vi hadde funet hverandre som brødre i troen. Slik ble det ikke. Hans Johansson gikk i forveien til de himmelske boliger.

Evig ihukommet, som våre ortodokse venner sier, når noen dør i Herren.

Jeg minnes det gode smilet Hans hadde.

Til minne om Markus

Sammen med hele den verdensvide kirke feirer vi i dag minnet om evangelisten Markus.

Johannes Markus, som er hans fulle navn, vokste opp i Jerusalem, i en inderlig bønnens atmosfære og hellig gudsfrykt. I følge Apostlenes gjerninger var det i hans mors hus, Marias hus, at de første kristne kom sammen for å be. En tidlig kristen tradisjon mener også å vite at det var i dette huset Jesus feiret sitt siste måltid med disiplene, og dermed innstiftet Brødsbrytelsen, og at det var her disiplene var samlet når Ånden falt på pinsedagen.

Vi vet også at det var omlag år 44 at den unge Johannes Markus slår følge med apostlene Paulus og Barnabas, på reisen fra Jerusalem til Antiokia. Markus og Barnabas var forøvrig fettere. Ikke så lang tid etter at de var kommet til menigheten i Antiokia, la Paulus og Barnabas ut på sin aller første misjonsreise.

Men så skjer det noe. Under et opphold i Pamfylia forlater Markus de to og drar tilbake til Jerusalem. Årsakene kan være mange. Dette skaper gnisninger mellom Paulus og Barnabas, og de to skiller lag etter mange års nært vennskap og samarbeide. Senere, vet vi, forsones Paulus og Markus, og Markus blir en trofast støttespiller for apostelen under dennes siste fangenskap i Rom.

Men det er som disippelen til apostelen Peter vi først og fremst kjenner Johannes Markus. De to hadde et så nært forhold, at når Peter skriver sitt første brev, som av mange ansees å være en dåpskatekese, omtaler Peter ham som"min sønn". Johannes Markus har fungert som apostelens sekretær og tolk, og det er faktisk på oppdrag fra den kristne forsamlingen i Rom at Markus skriver ned Peters fortelling om Jesus, om alt hva Jesus hadde sagt og gjort. Med det skapes en helt ny litterær genre som kalles evangelier.

Går vi til kirkehistorien Eusebios (300-tallet) etterlot seg vil vi finne at Markus på slutten av livet legger ut på en reise til Aleksandria i Egypt hvor han grunnlegger en menighet. Det er her han også ender sitt liv som martyr.

I den koptiske liturgien kalles Markus for "vitnet om den enbårne Sønns lidelse". Det passer i grunnen svært godt. Flere bibelforskere mener at Markus omtaler seg selv i det evangelium som bærer hans navn, som den unge mannen som flykter bort da soldatene kom for å arrestere Jesus. Markus bygger opp evangeliet sitt rundt de ulike geografiske stedene Jesus til enhver tid befant seg på, med Hans død og oppstandelse som sentrum.

Mitt dyrebare minne om Ludvig Karlsen

Hadde han fått leve ville hele Norges Ludvig Karlsen vært 80 år i dag.

Her er mitt spesielle minne om denne store Gudsmannen som nå er hjemme hos Herren:

Sammen med en del kristne ledere var jeg invitert til å delta i en arrangementskomite for et stort arrangement i en av Norges byer. Det var en menighet som sto som hovedinnbyder. Jeg skal ikke si hvilken menighet eller hvilken by, men i dag finnes ikke denne menigheten. Jeg kom litt sent og det var bare en plass ledig, den ved siden av pastoren. Der satte jeg meg. Jeg hadde ikke sittet lenge før sekretæren kom bort til meg og sa: Den plassen er ikke for deg. Vi venter en gjest som skal sitte der. Jeg sa: Unnskyld, det visste jeg ikke.

Sekretæren fulgte meg ned til enden av bordet, og satte fram en stol: Der skal du sitte, sa hun.

Det ingen av oss visste var at gjesten hadde stått bak og sett det hele, og når jeg hadde satt meg kom han fram og sa til sekretæren:

'Du kan sette fram en stol til, du, en ved siden av Bjørn Olav. Vi to hører til her nede ved enden av bordet. Så får de store kara sitte øverst ved bordet!'

Det var Ludvig.

Ennå kjenner jeg tårene komme når jeg minnes det øyeblikket. Han lærte oss alle en lekse den dagen. Og både sekretæren og pastoren var rimelig flaue.

I dag takker jeg Herren for det Ludvig Karlsen fikk utette. Han var virkelig hele Norges evangelist. Tenk hvor mange som er på himmelveien, eller allerede har nådd målet, på grunn av ham.

Jesus - Ditt ansikt søker vi

For å hedre minnet om bror Roger (bildet), grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, hvis 100 års jubileum feires i år, kommer jeg en tid fremover til å publisere tekster av ham. Bror Roger ble født 12.mai 1915 og døde 16.august 2005. Noen av dem vil være oversettelser av tekster som ikke har vært publisert på norsk tidligere, men som jeg har oversatt. Andre - som disse tekstene her - har vært publisert på norsk ved tidligere anledninger:

'Jesus Kristus. Ditt ansikt søker vi. Ditt blikk er nok til å få sorg og uro til å forsvinne. Og når vi stoler på Deg, er det mulig - nå og alltid - å følge Deg.

Tenk om lovsang til Den oppstandne Kristus kunne fylle våre hjerter hver morgen når vi våkner ... da ville en bølge av livskraft, midt i hverdagens ensformighet, åpenbare vår skjule lengsel. 

Jesus, vår glede,
Du ønsker at våre hjerter
skal være preget av enkelhet,
om om det var vår i vårt indre.
Da lammes vi ikke så lett
av det som gjør livet komplisert.
Du sier: Vær ikke bekymret!
Selv om din tro er liten,
er jeg, Kristus, alltid med deg.'

(Bror Roger av Taize: I alle ting en stille glede. Verbum forlag 2002, side 116-117)