"Idealisme, gode hensikter og et ønske om å tjene de fattige er ikke i seg selv et kall," konkluderer han, og legger til: "Man må være kalt og utsendt."
Henri Nouwen vender tilbake til USA i mars 1982. Han hadde fått et tilbud om å undervise i kristen spiritualitet ved Harvards teologiske fakultet, med spesiell vekt på frigjøringsteologi. Men han nølte, han var ennå ikke helt innstilt på å gå tilbake til det akademiske liv. Løsningen ble at han bare skulle undervise ved Harvard i vårsemesteret, og så være fri til å reise dit hvor han følte Gud ledet ham.
Han begynner å undervise ved Harvard i januar 1983. Da semesteret var over, dro han straks til Sør-Amerika, først til Mexico, og så, på innbydelse fra Marykoll-misjonærene, til Nicaragua.
På grensen mellom Nicaragua og Honduras, kommer han i samtaler med bondebefolkningen, og særlig med kvinner hvis menn og sønner var blitt myrdet av Contras-opprørere. Nouwen var forbløffet over å finne så lite hat og hevnlyst blant dem, og han merket også deres åndelig frihet.
"Slik frihet er margen i det åndelige liv, ikke bare den frihet som setter oss fri fra de makter som ønsker å undertrykke oss, men friheten også til å tilgi andre, til å tjene dem og knytte fellesskapsbånd med dem," skrev Nouwen om denne perioden av sitt liv.
Men vitnesbyrdene om brutaliteten til Contras og det økonomiske engasjementet som USA hadde i Nicaragua forferdet ham. Nouwen kom tilbake til USA for å dra ut på en foredragsturne til Washington, Chicago, Seattle, Los Angeles, Houston og andre byer. Med stort engasjement fortalte han om krigens herjinger i Nicaragua og Honduras, og om det åndelige livet som fantes der. Han henvendte seg til kirkene og forsøkte å få dem til å forstå hvordan det artet seg å kjempe daglig i land der feilernæring, dårlig helse, elendige boforhold, lav lønn, lange og knallharde arbeidsdager, tortur og død hørte med til hverdagen.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar