Uvirkelighet og avmakt er ord som beskriver den følelsen mange av oss sitter med, etter gårsdagens grufulle hendelser. Det blir ett før og ett etter fredag 22. juli. Tankene går til de mange etterlatte, både til de døde i Oslo og på Utøya, og til de mange som er skadet og traumatisert. Vi kan bare ane hva ungdommene på Utøya gjennomgikk.
Jeg kom til å tenke på David Wilkersons profeti fra 2004. I forbindelse med pastorseminaret i Oslo profeterte Wilkerson om en hendelse som ville ryste Norge. Kan det ha vært dette? Jeg vet ikke.
Det som er sikkert er at det ikke er blitt noe mindre behov for å be for Norge, og følge det apostoliske påbudet i 1.Tim 2,2-3:
"Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over."
Foreløpig er det ikke så mye vi vet om den eller de som har utført denne uhyrlige udåden. Det er viktig at vi nå ikke stigmatiserer mennesker av annen hudfarge eller religion enn vår egen. Også våre nye landsmenn er rammet av det som har skjedd. De også føler som oss.
Oslo-biskop Ole Kristian Kvarme brøt opp fra sin ferie i Spania og reiste tilbake til Oslo for å være der for alle de berørte. Det synes jeg var flott gjort. Det er også bestemt at Den norske kirkes menigheter skal holde åpne kirker landet over, slik at sørgende og spørrende kan komme sammen for å være til hjelp for hverandre i denne katastrofen som har rammet oss alle. La oss finne inn til hverandre i denne tiden, og søke trøst hos Ham som er "all trøsts Gud". Og la oss be for alle som på en eller annen måte er rammet av tragedien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar