Jesu bønn forblir for oss et like stort mysterium som inkarnasjonens under: At Gud blir menneske. Hans bønn var et stadig møte ansikt til ansikt med Faderen. Og likevel: Det er som menneske, som sant menneske at Han ba. Hans bønn i Getsemane vitner om dette.Jesu bønn er først og fremst Sønnens. På en virkelig måte, av hele sin menneskelige sjel har Han bedt til Faderen på samme måte som vi ber til Ham. Vi ser også hvordan Han trekker seg tilbake for å be i ensomhet. Ikke bare for å bli oss et eksempel, men fordi Han trengte det som menneske. Men Hans bønn var også på en guddommelige måte Sønnens, for Jesus levde som menneske som Guds enbårne Sønn:
Jesu bønn var i Hans menneskelige forstand og hjerte gjenklangen av den gjensidige kunnskap og kjærlighet som bryter fram fra selve Treenighetens favn.
Til og med hit vil Kristus lede oss i vår etterfølgelse, for også vi bør be som sønner.
Jesu bønn formes av Hans vesen og Hans frelsesoppdrag. Til og med når Jesus i sin bønn på Tabors høyder lar lyset av sin guddommelighet skinne igjennom, er det sin død Han drøyer ved. Lidelsen, korset og offeret preger Frelserens bønn.
Hva kan dette lære oss om det å be?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar