Lesningen av evangeliene gjorde så djupt inntrykk på Jean Vanier (bildet), at han bestemte seg for at han ville leve ut budskapet om Guds rikes realiteter så autentisk, konkret og praktisk som mulig.
I 1963 besøkte han den franske dominikanerpateren Thomas Philippe, som var prest ved en liten institusjon for mennesker med utviklingshemming i landsbyen Trosly-Breuil, utenfor Paris. Og et langt og godt vennskap skulle begynne. Vanier ble djupt grepet av møtet med de utviklingshemmede og at paterens vennskap med dem. De han møtte klynget seg til ham og formidlet med sitt kroppsspråk noe som berørte ham djupere enn ord kan:
'Vil du være min venn?' 'Bryr du deg virkelig om meg?' 'Kommer du tilbake?'
Vanier forteller selv om dette møtet:
"Det mine studenter ved universitetet hadde villet ha fra meg, var kunnskap nok så de stod til eksamen og klarte seg bra etterpå. Men disse menneskene ropte til meg om fellesskap. Elsker du meg? Dette berørte meg sterkt."
Jean Vanier kjente et kall til en radikal etterfølgelse av Jesus. Han trivdes svært godt med å undervise ved universitetet, men møtet med Thomas Philippe og de utviklingshemmede forandret hans livskurs.
I 1964 besøkte han igjen sin venn utenfor Paris. Etter dette besøket bestemte han seg for å bryte over tvert og gjøre noe med det han så. Han kjøpte et falleferdig hus i Trosly-Breuil. Før det hadde han møtt Phillipe Seux og Raphael Simi på et psykiatrisk sykehus. De var begge utviklingshemmede. Vanier beskriver dette sykehuset som "en deprimerende institusjon utenfor Paris, hvor det var for mange mennesker og mye vold." De to flyttet inn sammen med Vanier i huset han hadde kjøpt.
"Fundamentet til et ekte menneskelig og kristent liv, jorden det slår røtter i, er trofast vennskap i et fellesskap," sier Jean Vanier. Dermed har han satt ord på noe av kjernen i sitt budskap.
Øyvind Mongstad, prest i Den norske kirke og Tro og Lys prest, skriver følgende om Jean Vanier i et forord til boken "Den brutte kroppen" av Jean Vanier:
"I fellesskapet, og i atmosfæren av tilllt og respekt, vil vi gi utviklingshemmede mulighet til å erkjenne og brue sine gaver, og oppdage den glede som vennskap med andre gir. Det evangeliske lys som Jean Vanier så, og deler med oss, er den sannhet at de svake, de minste, i hans sammenheng de utvikligshemmede, kan bli en kilde til liv for andre - intet mindre. Vi er så vant til at vi skal gjøre noe for de svake. Samfunnet og kirken er preget av denne tankegangen. I Arken og Tro og Lys oppdager vi mer og mer at de svake har noe vesentlig å bidra med, som i trenger for å bli mer hele mennesker."
Dette synet har også mer enn noe annet formet mitt eget teologiske ståsted de siste årene, og snudd mange ting i eget liv på hodet. Mer om det senere.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar