Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 2

Her er historien om Northumbria Community, kanskje den sammenhengen jeg kjenner mest slektskap til. Det er flere årsaker til det. Jeg nevner to: røttene i den keltiske spiritualiteten og at flere av de som har utgjort og utgjør dette fellesskapet i dag har bakgrunn fra samme frikirkelige tradisjon som min egen. Det viser at det er mulig å kombinere de lange historiske linjene med de korte som reformasjonen innebærer, og at vi ikke trenger å være forlegne fordi vi ikke tilhører noen av de såkalte 'historiske kirkene'. Det hele starter jo i Jerusalem, ikke i Rom eller Konstantinopel.

"Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. Så lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal fortelle om det til dine barn og barnebarn..." (5.Mos 4,9)

Vi er en kristen kommunitet som lever spredt ut over hele verden, men som er forenet i en regel og i en bønnens rytme hver eneste dag. I regelen vår heter det at vi sier ja til å være tilgjengelige for Gud og for vår neste og vi sier ja til en bevisst sårbarhet overfor Gud og mennesker. Vi er formet på en kulturell ambolt hvor vi har flere spørsmål enn svar.

Kommunitetens opprinnelse kan spores tilbake til vennskapet mellom Andy Raine (bildet) fra Northumberland og John og Linda Skinner på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

I hjertene deres plantet Gud frøene til en visjon og et kall som har båret frukt i form av ideer, bilder, metaforer og begreper som var grunnleggende for det etos og den spiritualitet som skulle bli Northumbria fellesskapet.

Ideen til denne kommuniteten hvor man så bandt seg til en livsregel ble født og vokste videre i en sammenheng med et årlig påskeverksted hvor relasjonsbygging og undervisning gikk hånd i hånd. Disse 'verkstedene' skulle være 'små skoler for kreativitet', et sted hvor man kunne dele visjoner, og et sted hvor man kunne 'bli ett'. Denne måten å komme sammen på (som begynte i 1980) har fortsatt og hvert år fornyer vi våre løfter i forbindelse med en samling på Den Hellige øya 1.påskedag.

På midten av 1980 tallet ble 'Nether Springs Trust' dannet. Hensikten var å gjøre det mulig for John å kunne ha en tjeneste med åndelig veiledning for en som hadde et kontemplativt kall. I 1989 møtte en apostolisk gruppe under navnet 'Northumbria Ministries', ledet av Ron Searle, gruppen som representerte 'Nether Springs Trust'. De snakket om muligheten til å slå seg sammen.

Det ble klart ganske tidlig at det å slå disse to gruppene sammen var en del av Guds plan. En fusjon mellom disse to gruppene fant sted i 1990 og fikk navnet: "The Nether Springs Trust. Home og Northumbria Ministries." Det var dette som senere skulle få navnet "Northumbria Community".

I det disse grunnleggerne tok fatt på et pionerarbeid vokste en kommunitet frem. Den var ikke planlagt, men fremkom som noe spontant. Fundamentale spørsmål ble stilt:

"Hvem er den du søker?" "Hvordan skal vi da leve?" og "Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?"

Disse spørsmålene formet deres tenkning og forståelse av Guds kall til den enkelte og til fellesskapet.

(fortsettes)

Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 1

Av en eller annen merkelig grunn har jeg blitt minnet om Patmos, den forrevne klippeøya i Middelhavet, flere ganger denne uka. I ulike sammenhenger har et eller annet knyttet til denne øya dukket opp. Det var til Patmos apostelen Johannes ble forvist under keiser Domitians regjeringstid (81-96 e.Kr).

Som i går.

Da satt jeg ved skrivebordet mitt for å jobbe med en tekst jeg skriver om Northumbria Community, en kommunitet jeg har kjent slektskap til i mange år nå på grunn av dens tilknytning til den keltiske spiritualiteten og fordi sentrale personer i denne kommuniteten står i samme kirkelige sammenheng som meg selv, nemlig den baptistiske.

Mens jeg lette etter røttene til Northumbria Community kom jeg over navnet Roland Charles Walls (bildet), eller fader Roland, som er mest kjent under: teolog og eneboer (bildet). Jeg har hørt navnet før, men jeg forbandt ikke hans navn med Northumbria Community. Men hans navn er faktisk uløselig knyttet til denne kommuniteten.

Grunnleggerne av Northumbria Community hentet nemlig mye inspirasjon fra denne bederen. Og Roland Walls er igjen knyttet til Patmos! Det var nemlig her han traff på en annen eneboer, en munk som holdt til i en grotte på øya. Roland Wells, opprinnelig en anglikansk prest som søkte stillheten og ensomheten for å be, forsøkte å komme i kontakt med ham. På stranda kom han først i kontakt med noen kvinner som hadde snakket med munken, men de fikk ikke noe utav ham. De synes bare han var en merkelig fyr.

Så satte Roland Wells seg ned på stranda og munken satte seg ved hans side. Ingen av dem sa noe. Slik satt de lenge. Wells trodde ikke han heller skulle få noe ut av denne munken, så han ga opp. Når Roland Wells ville reise seg la denne munken hånden sin på hans skulder og sa:

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene, Guds hjerteslag."

Den setningen forandret livet til Roland Wells fullstendig.

Som i en åpenbaring oppdaget han hele hemmeligheten til et liv levd i Guds nærvær. Et slikt liv leves sammen med Jesus stadig lyttende til Jesu stemme.

Fader Roland ble en gammel mann. Hele 92 år. Han ble født 7. juni i 1917 i Bembridge på Isle of Wight, og døde 7.april i 2011 i Edinburgh. Hans død etterlot et stort gap i Skottlands åndelige og økumeniske liv. Han var en mann med en stor innflytelse, men også et menneske som skydde rampelyset. Han likte å trekke seg tilbake. For å leve i bønn. Da ville han helst ikke bli forstyrret.

Det hele begynte i et stille hjørne av landsbyen Roslin. Men mer om det i neste artikkel.

Men før jeg setter punktum for denne: en avsluttende bemerkning om Patmos. Kanskje har Herren noe spesielt i vente for meg når det gjelder øya Patmos? Kanskje det dreier seg om et spesielt bønneoppdrag i en tid som denne? Øya er jo knyttet til Bibelens siste bok - Åpenbaringen og 'tiden heretter'. Det skal bli spennende å finne ut av dette.

(fortsettes)

Liv og lære - hvordan re-evangelisere Europa?

 
Jeg har tenkt mye på noe jeg leste her om dagen. Det er hentet fra et referat fra en bok en venn av meg har lest.

Boken er skrevet av BBC reporteren, Peter France, som i en årrekke laget et ukentlig program om religion. Ved en anledning intervjuet han abbeden i Hl.Johannes kloster på Patmos: Amphilichios.

Spørsmålet journalisten stilte abbeden var relatert til sekulariseringen av Europa. Peter France ville gjerne vite hva abbeden ville gjøre om han skulle påtatt seg oppgaven med å re-evangelisere Europa. Til dette svarte fader  Amphilichios:

'Jeg ville ikke sagt noe til dere. Jeg ville ganske enkelt bodd sammen med dere. Og jeg ville elsket dere'.

Svaret samsvarer med noe jeg har tenkt på lenge før jeg leste dette: Troen vår må samsvare med livene våre! Om vi sier en ting, men livene våre vitner om noe annet, er ikke ordene våre mye verd og de har liten eller ingen påvirkningskraft. Eksemplets makt er stort.

Den største utfordringen Europa står overfor med hensyn til den kristne tros fremtid, handler om mangelen på levd liv. Mangelen på levende eksempler på hva sann kristen tro handler om. Dette er Europas største armod.

Jeg spør meg selv: Hvordan kan jeg utgjøre en forskjell? Svaret for min del er at jeg lever nærmere Jesus, mer overgitt, mer helhjertet og lar Ham endre meg så jeg blir mer lik Ham. Jeg har ennå et langt stykke vei å gå.

På bildet ser du Europas eldste bok: St. Cuthberts Gospel, Johannes-evangeliet fra det syvende århundre.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Christodoulos - Kristi slave, som bygget klosteret på klippeøya Patmos, der tradisjonen sier at apostelen Johannes mottok sine åpenbaringer. Klostret står der den dag i dag. Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Synene fra Patmos, del 4

"Gjør meg rede, så jeg lever slik i dag, at jeg kan lide for Deg i morgen."

Denne bønnen av mor Basilea har fulgt meg i mange år. Bibelen ber oss om å forberede oss på at vi går vanskelige tider i møte: "Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider..." (2.Tim 3,1)

Vi lever i en tid hvor vi begynner å oppleve det Jesus talte om i Matt 24,8 som Han kaller "begynnelsen til fødselsveene". Når disse fødselsveene setter inn, kommer kallet til Guds barn: GJØR DERE REDE! TIDEN HERETTER ER KORT! GUDS DOM STÅR FOR DØREN! Det er dette apostelen Johannes ser profetisk i grotten på Patmos. Det er sagt at endetiden er tiden da den høyeste himmel og den dypeste avgrunn åpner seg. Endetiden er en tid da det settes skille: Noen stiger opp til den høyestes herlighet, mens andre støtes ned i den dypeste avgrunn. Vi lever i en tid hvor alt synes å modnes for forførelsene som kommer og deretter dommene vi leser om i blant annet Bibelens siste bok.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Nå i endens tid blir det som er skjult i våre hjerter åpenbart, nemlig hvordan det står til med vårt forhold til Jesus og dermed til vår synd. Intet urent vil komme inn i himmelen, så det vi bærer på av ubekjent synd, må gjøres opp! Noen trenger kanskje å gå til skrifte! I vår tid ser man utallige mennesker med ansikter preget av synd og med en ødelagt personlighet. Synden er blitt synlig hos dem. Men Jesus kan gjøre noe med dette. Han kan tilgi og lege, forutsetningen er at vi kommer til Ham med vår synd, ikke bagatellliserer den, undskylder den, forklarer den med menneskelige svakhet - men bekjenner den som SYND. Da vil Han tilgi og lege våre sår og gjenopprette våre sjeler. Hvorfor utsette dette?

Men på den andre siden vil andre mennesker ikke gjøre opp sin synd, de synker stadig dypere ned i den, de modnes til det onde, blir djevelens slaver og er på vei til en evig fortapelse. De åpner døren på vidt gap for synden, og slipper demonisk innflytelse løs over deres liv. Vi må velge side. Forførelsen går dypt inn i Guds hus. Det er så mye å gi etter for i vår tid.

Johannes derimot, han skriver til "de som seirer", til "overvinnerne", de som reiser seg og vil leve etter Guds standard, som vil leve rent innfor Gud. De vil ikke få flekket til sin hvite drakt. De vil møte motstand, de vil hånes og spottes, ja vi vil se kristne som leder an i disse angrepene mot de sanne kristne. De som vil følge Lammet, vil latterliggjøres, kalles feiginger, hyklere, onde, de vil høre "dere er ikke noe bedre enn oss", de vil kalles fanatikere, mørkmenn, fundamentalister. Men de har valgt side! De går der hvor Guds Lam går, og de vet at det er å gå lidelsesveien. Det er offerveien, brolagt med prøvelser. Men de når frem.

En av de mange historiene som fortelles om evangelist Ludvig Karlsen er denne: Han lå på sykehuset sammen med en rik forretningsmann. De kom i samtale, og den rike forretningsmannen så på Ludvig og sa: Har du skaffet deg en fallskjerm med tanke på framtiden. Da så Ludvig lurt på ham og sa: Jeg trenger ingen fallskjerm dit jeg skal. Jeg skal OPP ikke ned forstår du.

Og det er opp vil vil og skal. Vi vil høre til "de som seirer". La oss da bli stående etter å ha overvunnet alt - med Guds nåde og hjelp.

Synene fra Patmos, del 3

I Åpenbaringen finner vi flere navn på Jesus. Jeg har laget en liste på hele 23 navn. Det er mulig at jeg ikke har fått med meg alle, så om du har funnet andre, må du gjern føye de til under kommentarene! Håper listen kan bli til velsignelse. Oppfordrer alle til å slå opp henvisningene!

1. Det troverdige vitne. (1,5)

2. Den førstefødte av de døde. (1,5)

3. Herskeren over kongene på jorden. (1,5)

4. Alfa og Omega (1,8 og 21,6)

5. Den første og den siste. (1,8)

6. Den levende (1,8)

7. Han som holder de syv stjerner i sin høyre hånd, han som går mellom de syv lysestaker av gull. (2,1)

8. Han som har det tveeggede skarpe sverd. (2,12)

9. Guds Sønn (2,18)

10. Han som har øyne som ildslue og føtter som skinnende kobber. (2,18)

11. Han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner. (3,1)

12. Den Hellige, Den Sannferdige. (3,7)

13. Han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen, og ingen lukker opp. (3,7)

14. Han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne. (3,14)

15. Opphavet til Guds skaperverk. (3,14)

16. Løven av Juda stamme (5,5)

17. Davids rotskudd (5,5)

18. Guds Lam (5,6;6,1;7,9-10;8,1 m.fl)

19. Herre, du hellige og sannferdige (6,10)

20. Han som er Trofast og Sannferdig (19,11)

21. Guds ord (19,13)

22. Kongenes konge, og herrenes Herre (19,1g)

23. Den klare morgenstjerne (22,16)

Synene fra Patmos, del 2

Saligprisningene finner vi i forbindelse med Jesu bergpreken. Men når jeg leser Åpenbaringen finner jeg også syv saligprisninger der. Det er disse:

1. Salig er den "som leser og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som står skrevet. For tiden er nær." (Åp 1,3)

2. Salige er "de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem. (Åp 14,13)

3. "Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam." (Åp 16,15)

4. "Og han sier til meg: Skriv! Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord." (Åp 19,9)

5. "Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år." (Åp 20,6)

6. "Se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne bok." (Åp 20,7)

7. "Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i staden." (Åp 22,14)

Dagens bloggbilde viser Patmos.

Synene fra Patmos, del 1

Jeg har visst skrevet det en gang før på denne bloggen: jeg ønsker meg en tur til Patmos. Blant annet for å be i grotten hvor Johannes oppholdt seg når han fikk motta de syner og åpenbaringer om endens tid. Aldri før har vel ordene i Apokalypsen - eller Åpenbaringen - vært mer aktuelle enn nå. Vi begynner jo å bevege oss inn i de begivenheter som apostelen Johannes fikk se.

Men det blir nok ingen reise til Patmos med det første. Det er likevel lov å drømme.

Det jeg derimot kan gjøre imellomtiden er å lese hva Johannes skriver, og det er knyttet et spesielt løfte til den som gjør det: "Salig er den som leser og som hører det profetiske ord og tar vare på det som står skrevet der. For tiden er nær." (Åp 1,6)

Den som:

1. Leser. 2. Hører. 3. Tar vare på.

Han er salig, det vil si velsignet, lykkelig.

Jeg har også valgt et reisefølge denne gangen: Mor Basilea Schlink. I september 1975 dro hun til Patmos sammen med to Mariasøstre. Der tilbrakte hun tiden i bønn og stillhet i Johannesgrotten, ved siden av å bo i et hus på øya. Her skrev hun boken: "Patmos - da himmelen åpnet seg." I 2004 kom det så en minnebok om Mor Basilea, hvor mye av stoffet er hentet fra nettopp Patmos. Den heter: "Sown in weakness, raised in glory". Begge disse bøkene skal jeg nå lese på nytt, ved siden av at jeg skal lese meg igjennom Åpenbaringen, jeg aner ikke for hvilken gang!

Jeg gjør det fordi jeg er overbevist om at Bibelens siste bok har noe svært viktig å si meg nå når vi går inn i finaleetappen før Jesu gjenkomst. Noe av det jeg oppdager vil jeg dele med bloggens lesere, etter hvert som det er naturlig. Serien vil sansynligvis komme og gå her på bloggen, med forhåpentligvis jevne mellomrom.

Det er interessant å lese litt om bakgrunnen for at Mor Basilea dro til Patmos. Året før hun dro var en tid merket av en indre konflikt og mange ubesvarte spørsmål. Hvorfor griper ikke Gud inn? Synd, ondskap, lovløshet, urettferdighet, krig og elendighet dominerer verden. Hvorfor er Gud taus? Hvordan kan Gud som er kjærlighet tillate at det onde skjer? Han har makt til å forhindre at det skjer, hvorfor bruker Han den ikke? Hvor er beviset på Jesu seier?

Med disse og andre spørsmål i baggasjen reiser så Mor Basilea til Patmos.

Apostelen Johannes levde i eksil på Patmos - sannsynligvis år 95-97 e.Kr. Han forteller selv om årsaken:

"Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld." (Åp 1,9)

Det var som en følge av hans uredde Jesusforkynnelse at han ble landsforvist hit under kristenforfølgelsen. Det er tydelig ut fra hva han skriver her i vers ni, at oppholdet her var en lidelse for ham. Men som en frukt av sine lidelser tar han imot Apokalypsen. Han får høre sin Mester tale til ham i "jeg-form".

"Endetid," skriver mor Basilea og legger til: "en tid da enhver tidligere målestokk faller bort. Det er som om hvert mellomstadium, hver mellomting, er opphevet, for Åpenbaringen viser oss bare himmelens høyeste herlighet ved tronen, Guds stad, på den ene siden, og det dypeste helvete, ildsjøen, på den annen. Endetiden er en id da det settes et skille: Noen stiger opp til den høyeste himmel, mens andre styrter ned i helvetes dypeste avgrunn. Alt modnes under forførelsene og deretter under dommene i endetiden."

Så legger hun til:

"Midt i endetidens gru viser Jesus oss i Apokalypsen himmelen med hele sin herlighet, for å få oss til å jage etter dette målet med støree iver. Han viser oss at himmelen er bestemt for dem som har gått igjennom store lidelser og angrep fra Satan. Etter trengselstiden skal himmelen åpne seg for dem og ta imot dem for en hel evighet. I den sataniske tiden lar Jesus himmelen stråle frem for dem som tilhører Ham, for å vise dens tiltrekningskraft.... Den apokalyptiske tid, som også selve Apokalypsen, rommer ikke bare budskapet om redsler, dom og dyret fra avgrunnen. Nei, i samme grad som helvete i dag blir åpenbart for menneskene og blir en realitet, skal også himmelen bli en virkelighet som aldri før. Nå i endetiden skal vi oppleve at himmelen bryter inn i meget større grad enn helvete, selv om dets innflytelse på jorden er sterkere enn noensinne tidligere."

Dermed tar jeg fatt på Johannes åpenbaring.

Om å ta vare på det indre livet i Gud

I går, mens det stormet som verst rundt bloggen, tenkte jeg på viktigheten av å vokte det indre livet. Apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ om "Kristus, vårt liv." Her ligger det en dyp, dyp hemmelighet som må oppdages og erfares. Det finnes mye som er hellig og privat. Ikke alle tanker bør uttrykkes, ikke alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Ikke alle forstår Guds vei med oss. Henri Nouwen, den katolske presten og veilederen som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har sagt: "Taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og holder den ved like." Ja, det er slik at det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker. En god venn av familien skrev en epost til meg i går kveld, som berørte meg sterkt. Hun spurte om jeg skulle bruke så mye tid på mennesker som ikke ville meg vel. At tiden min kanskje burde brukes annerledes. Hvis vi ikke tar vare på det indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av denne tids dominerende støy og stemmer og til slutt miste oss selv. Derfor velger jeg på nytt stillheten, og vil bruke enda mer tid i stillhet og avsondrethet. Det vil blant annet medføre at jeg ikke er like tilgjengelig. Jeg vil holde fast ved det som er hellig for meg.

Bildene på dagens blogg er hentet fra Patmos. Det ene viser nedgangen til Johannesgrotten, hvor apostelen Johannes mottok det som er blitt skrevet ned av hans disippel og sekretær, Prokoros, som Åpenbaringen. De er valgt av to grunner. For det første så er apostelen Johannes den av apostlene jeg stadig vender tilbake til. Han er blitt kalt mystikeren, den kontemplative. Det er mye ved hans liv som tiltrekker meg. Jeg vil så gjerne bli bedre kjent med ham, og hans liv med Gud. I høst kommer jeg ved ulike anledninger til å undervise om Johannes, og ikke minst hans første brev. Det andre er at en av mine drømmer er en dag å komme til Patmos, å få bruke tid i Johannesgrotten i stillhet og bønn. Ved siden av å reise til Jerusalem, er dette mitt aller høyeste ønske. Måtte det under skje at dette skulle gå i oppfyllelse! Menneskelig sett er det for meg umulig, både med hensyn til den økonomiske siden ved det hele, og pga av min helsetilstand. Men for Gud er alt mulig. Vil du være med på å be om dette?

Jeg tenker ofte på Johannes der på Patmos. I denne grotten fikk skue like inn i himmelen, og her fikk han se den levende, oppstandne Jesus, og falt ned for Hans føtter som død. Lik den gresk ortodokse presten ville jeg sitte utenfor Johannesgrotten og be hjertets bønn, Jesusbønnen og lytte etter Guds stille, vare stemme.