Fader Georgi (90) rakrygget russisk-ortodoks prest taler Putin midt imot

Jeg gledet meg over å lese om min gode venn, fader Georgi Edelstein i Klassekampen i går, i Eivor A. Oftestads velskrevne artikkel om 'De væpnede styrkers katedral'. Mens patriarken av Moskva legitimerer Putins nasjonale visjon reiser en dissident en kirke fra ruinene på landsbygda i Karabanov! Dissidenten er fader Georgi. Han har vært gjest i vårt hjem, og jeg har møtt ham flere ganger. I mitt eie har jeg en bønnebok som han har signert. Fader Georgi, som nå er blitt 90 år gammel, har alltid vært en rebell, og er det fremdeles i sin høye alder. Den uredde russisk-ortodokse presten taler patriark Kirill midt imot.

Fader Georgi Edelstein ble født i Kyiv i 1932, i en polsk-jødisk familie. Han har studert i både St.Petersburg og Moskva, og ledet i sin tid avdelingen for utenlandske språk ved universitetet i Kostroma. Han kom til en levende tro på Jesus, og ble døpt i 1955. Tidlig på 1960-tallet kom han med i den ortodoke dissentermiljøet hvis ledende skikkelser og som nå har legendestatus, de ortodokse prestene Gleb Yakunin, Nikolai Eshliman og Alexander Men. I nærmere 20 ventet han på å bli prest, og ble så ordinert i 1979 i den russiske byen Kursk fra erkebiskop Chrysostom. Fader Georgi har vært en fremstående intelektuell blant prestene i den russisk-ortodoke kirken, og har skrevet flere bøker. Blant de mest kjente, her i norske titler er: 'Notater fra en landsbyprest' og 'Rett til sannheten'. Fader Georgi har kun tjenestegjort som prest på landsbygda - først i landsbyen Korovino i Belgorod-regionen, så i landsbyen Karabanovo i Kostroma. I Kostroma har han gjort en betydningsfull innsats for fangene i et fengsel. Hans eldste sønn, Julius, har emmigrert til Israel, hvor han har gjort en lynkarriere som politiker, og som helseminister.

Men det er som en prest med stor integritet jeg - og maange med meg - vil komme til å huske fader Georgi, og nå som kritiker av president Putins blodige invasjon av Ukraina. En mer rakrygget prest skal man lete lenge etter. 

Så tilbake til Eivor Oftedals artikkel, hvor hun blant annet skriver: 

"Allerede den 24.februar formulerte han (fader Georgi) og hans etterflger ved den lille kirken i Karabanovo, Ioann Burdin, en fordømmelse av den russiske invasjonen i Ukraina. Budskapet var klinkende klart. Putins invasjon av Ukraina er som Kain som slår sin bror Abel i hjel: 'Vi kan ikke brydd lukke øynene og kalle svart for hvitt, ondt for godt, og si at Abel sannsynligvis tok feil og provoserte sin eldre bror. Blodet til folket i Ukraina vil bli værende på hendene ikke bare til dem som styrer og soldatene som utfører ordre. Deres blod er på hendene til hver av oss som godkjenner denne militæroperasjonen eller rett og slett forblir stille.' Prestene Edelstein og Burdin skygger heller ikke unna for å snu Putins egen retorikk på hodet. Hos dem er det ikke Putin som kjemper mot nazistene, det er Putins invasjon som ligner nazistenes invasjon i 1939. Etter den nye loven som ble vedtatt i dumaen 3.mars for å hindre kritikk, ble Ivan Burdin arrestert for å diskreditere de væpnede styrkene og spre falsk informasjon. Han ble idømt 35.000 rubler, en månedslønn i bot. Siden arrestasjonen har hundrevis av sympatisører strømmet til landsbykirken hvor det vanligvis kom et titalls mennesker. Burdins sak har fått internasjonal oppmeksomhet og landsbykirken i Karabanovo ser ut til å bli et senter for kritikk mot Putin." 

Jeg kjenner på en stor glede over å kjenne en russisk ortodoks prest som fader Georgi og kunne kalles hans venn. La oss huske ham og fader Burdin i våre forbønner.

Foto: Alexander Soldatov

Denne artikkelen tar pulsen på tiden vi lever i

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, Eivor Oftestad, har skrevet en svært interessant artikkel som er publisert i dagens utgave av Klassekampen. Om du ikke abonnerer, som jeg gjør, vil jeg anbefale deg at du løper avgårde for å skaffe deg et eksemplar! Oftestad reiser nemlig en problemstilling som er brennende aktuell og speiler vår tid: "Hva skjer med kulturen når forestillingen om Gud forsvinner?" En av konklusjonene hun trekker er denne: "Kristne verdier er transformert til prinsipielle menneskerettigheter,"

"Det er først nå - i vår tid - virkningene av Guds død starter å gjøre seg gjeldende i kulturen. Det er først nå skyggen er i ferd med å forsvinne, og det er nå "Guds død" begynner å synke inn og vi kan ane hva den innebærer. De endringene vi ser i dag når det gjelder synt på naturen, mennesket, liv og død, er ikke minst konsekvenser av at gudsfoerestillingen forvitrer i kulturen," skriver Oftestad og legger til:

"De opplagte eksemplene handler om grensesnittene: om livets begynnelse og livets slutt. De senere årene har vi hatt omfattende debatter om tema som har handlet om livets begynnelse, om bioteknologi, abort og fosterdiagnostikk. Og debatten om dødshjelp blusser stadig opp. Et fellestrekk ved disse debattene er at menneskets autonomi og ansvar vektlegges i en helt ny grad. Når forestillingen om Gud som Herre over liv og død ikke lenger legger premisser, og når livet ikke lenger defineres som noe som blir gitt deg, blir grunnleggende forståelser av menneskelivet redefinert. Noen av de sterkeste eksemplene på hvordan mennesket blir stående alene igjen, syns jeg har kommet fram i debattene om Downs syndrom og senabort."

Oftestad tar også for seg begrepet menneskeverd. Hun skriver:

"At begrepet "menneskeverd" ikke lenger er selvinnlysende, betyr at en ny fortelling om hva mennesket er, overtar i kulturen. Denne nye fortellingen blir ofte ikke fanget opp fordi debatter om livets ytterfaser har en tendens til å dreie seg om løsrevne etiske problemstillinger."

Da har jeg gitt deg nok smakebiter til at du forhåpentligvis får lyst til å lese denne uhyre interessante og velskrevne artikkelen. 

Sekulariseringen spiser Europas sjel

Man kan bli litt klokere av å lese Klassekampen. I hvert fall om man leser kronikken til Eivor Oftestad i dagens utgave, med tittelen: "Europa uten Gud."

I den gjør hun oss oppmerksom på noe som i hvert fall jeg ikke visste: At det finnes noe som heter 'House of European History' i Brussel. Det er et år siden stedet offisielt ble åpnet, og huset presenteres som 'et reservoar for det europeiske minnet, og som en permanent kilde til fortolkning av Europas fortid. Det skal være et hus hvor den europeiske ide kan få vokse, en ide om et forenet Europa i fred og frihet basert på felles verdier," leser vi hos Oftestad.

Men det er en hake ved det hele. Mens det finnes for eksempel imponerende utstillinger om Den franske revolusjonen og om Karl Marx, om verdenskrigene og Holocaust, mangler det en ting. Ingenting nevnes om religion. "Huset er tomt," skriver Eivor Oftestad , som om "religion aldri har eksistert noen gang og aldri har preget Europas historie."

Ingen ting om Den romersk-katolske kirke, ingenting om Martin Luther og reformasjonen.

Absolutt ingenting. Eivor Oftstad skriver:

"Europeisk sekularisme kjemper ikke lenger mot den kristne religionen, den simpelthen ignorerer ethvert religiøst aksepekt" og "Når Gud og religion er fortrengt, tar Brussels institusjoner  plassen."

Skremmende - og absolutt historieløst!

For sannheten er at uten den kristne tro har ikke Europa noen sjel.

Kjøp dagens utgave av Klassekampen. Den er verdt de 35 kronene den koster bare for å lese Eivor Oftestads velformulerte kronikk. Hun er forøvrig forfatter og forsker i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultetet.

'Fremtidens kristen vil være en mystiker, eller ikke kristen i det hele tatt'

Kirkehistorikeren Eivor Oftestad har skrevet en artikkel i dagens utgave av Vårt Land, som burde få stor oppmerksomhet.

Hun beskriver svært så tankevekkende nåtidens store utfordring for alle kirker: mennesket som autonomt individ, og som skaper sin egen tro uten noen kirke.

Men Eivor Oftestad gir oss ikke bare en knivskarp analyse av samtidens religiøsitet, hun beskriver også samtidens djupe lengsel etter hellighet. Hun velger å sitere den tyske teologen Karl Rahner som har sagt følgende : «Fremtidens kristen vil være en mystiker, eller ikke kristen i det hele tatt». Så legger Oftestad til for egen regning: 'Jeg tror han vil få rett, og jeg tror moderne mennesker vil søke seg til kirkens mystiske tradisjon som en veiviser i vår tid.'

Jeg tror både Rahner og Oftestad har rett. Midt i samtidens religiøse tivolisering med alskens sammenrask av New Age, finnes det en genuin lengsel etter sannhet, etter hellighet, etter Gud.

Sakte, men sikkert, tror jeg de som søker etter det levende vannet, vil finne det i kirkens mystiske tradisjon. For de som søker etter hellighet, søker ikke etter alle forklaringene, definisjonene - de søker etter mysteriet, der Gud ikke defineres ihjel, men også forblir et mysterium.

Eivor Oftestad konkluderer slik:

'Gjennom hele historien har mennesker søkt det mystiske livet og prøvd ut hvordan man kan åpne seg for Gud og gjennom ham for hele verden. Stikkordet er øvelse og bønn: «En kristen uten bønn er en kropp uten sjel», leser vi. Her tilbyr mystikerne åndelige selvbiografier og praktiske råd gitt gjennom femten hundre år.

Den interesse som er vist kristen mystikk de siste årene, og for den saks skyld kirkens pilegrimstradisjoner – på tross av et protestantisk regime gjennom 500 år – er et tegn på at troen endres i vår tid. Mennesker søker mer enn å fastholde et budskap eller holde frem bibelord som definerer rett og galt i møte med samfunnsutviklingen.

De troende i vår tid vil søke 
dybdene under overflaten.'

Ta deg tid til å lese hennes gode artikkel i sin helhet her:

http://www.vl.no/meninger/troende-i-v%C3%A5r-tid-vil-s%C3%B8ke-dybdene-1.87773