Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Valamo, del 3

 Det må ha vært litt av et skue, og en forunderlig opplevelse! Å lytte til de blendende vakre påskesalmene og se den bedende fader Johannes av Valamo omgitt av et strålende lys og i hellig skrud. 

Men først og fremst var fader Johannes en enkel munk. 'Skriftefar og sjelesørger', er ord som den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander bruker om fader Johannes av Valamo. I russisk-ortodoks tradisjon kalles en skriftefar og sjelesørger for starets. Ordet kan oversettes med 'gammel', ikke nødvendigvis gammel i år og alder, men heller erfaren. Det kan være en prest eller en munk, eller en helt alminnelig person. Starets tradisjonen går tilbake til de egyptiske ørkenfedrene; og er av stor betydning i russisk fromhetsliv. 

En starets er ingenting man blir, fordi man strever etter det, ingen trappestige i det kirkelige hierarkiret. En starets er en sjelesørger, en åndelig veileder som har gjort seg egne, dyrekjøpte åndelige erfaringer og menneskekjennskap og som har fått evnen til å veilede andre ut fra Bibelen og tradisjonen, både munker og legfolk og som lever et liv i bønn. I et kloster er det staretsen som har ansvaret for å veilede novisene. Fader Johannes hadde både enkeltsamtaler med enkeltkonfidenter, men drev også et utstrakt sjelesorgsarbeid gjennom brev. Og brevene nådde langt. Det var selvsagt mest fra Finland, men det kom også brev fra USA, fra Belgia, Frankrike og Sverige. Det var rop om hjelp, bønn om råd i vanskelige livsspørsmål. Og fader Johannes svarte. I et av brevene svarer han: "...så sier de hellige fedrene, selv vet jeg lite..."

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo, del 2

 Vi lever i en tid hvor vi som kristne innen den protestantiske tradisjonen, stort sett er overlatt til oss selv og vi må på egen hånd finne ut hvor veien går. Vi plukker litt her og litt der, alt ettersom det passer seg for oss. Den veien den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander skriver om er annerledes. Det er takket være han og lesningen av ortodoks litteratur at jeg oppdaget den åndelige veiledningstradisjonen gjennom staretsene. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver, godt blandet med djup menneskekunnskap. 

Det er den russiske forfatter-giganten Fjodor Dostojevskij som har sagt følgende: "Å finne en ekte ortodoks starets er mer verd enn å lese alle bøkene i verden."

I boken 'Måltid', som utgjør den avsluttende delen av Tito Collianders memoarer, får vi et lite innblikk i livet til en slik starets, nemlig fader Johannes av Valamo. Det skjer gjennom fortellingen om den hellige Nil Stolbenskij. Coliander skriver, her i min oversettelse: 

"Den hellige Ben Stolbenskijs ikon er enestående i den ortodokse verden, den er nemlig skåret ut i furutre. Tatt fra skogen på hans øy. Det er en liten malt skulptur av den hellige mannen slik man fant ham død lutet mot sengegavlen. I fader Johannes sin kellia (munkecelle) på Valamo sto denne lille treskulpturen på en tilhørende liten hylle. Nå henger hyllen med samme skulptur over mitt skrivebord."

Hvem var nå denne Nil Stolbenskij? Han var et bedende menneske som søkte stillheten i sin omgang med Gud. Han var munk i et kloster nær byen Pskov, en vakker russisk by May Sissel og jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger. Nil ba klosterforstanderen om hans velsignelse til å forlate klosteret og leve som eneboer eller eremitt, hvilket han fikk ja til. I tretten år levde han i en hytte nært klosteret, men da mange kom for å søke hans råd, søkte han seg lenger bort. Han hadde viet sitt liv til bønn, og skulle han gi råd til andre søkende mennesker, trengte han selv å gjøre seg erfaringer med Gud. Det er en hemmelighet dette at vi ikke kan føre mennesker lenger på veien enn vi har kommet selv. Ellers blir det bare ord.

På en øy i sjøen Seliger i guvernementet Tverska slo han seg ned, men selv dit fant søkende mennesker ham.

Ser vi hvor annerledes denne spiritualiteten er? Den søker ikke sitt eget, opphøyer ikke mennesker, trekker seg heller unna, for så å gjøre seg egne livserfaringer med Gud. Først i moden alder, etter å ha bedt i mange år, trer de inn i en rolle som åndelige veiledere! Her har vi mye å lære.

fortsettes

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo del 1

Mot slutten av 1980-tallet vakte en liten bok, utgitt på det lille klosterforlaget, Hl.Trifon, min oppmerksomhet. Den var skrevet av den finsk-svenske forfatteren Tito Coliander (bildet), hvis forfatterskap knapt er kjent i Norge. Boken ble min introduksjon til gresk-ortodoks tro og lære. På slutten av 1960-tallet og på begynnelsen av 1970-tallet publiserte Coliander sin selvbiografi i syv deler. Den kom også i en ny utgave i 2014. I disse bøkene beskrives på et stillferdig og meditativt språk en delvis dramatisk livsreise fra barndommens Petrograd til alderdommens Helsinki. Her beskriver han også sitt forhold til sin skriftefar og sjelesørger, fader Johannes av Nye Valamo.

Fader Johannes av Nye Valamo - et ortodoks kloster som befinner seg i Finland, Gamle Valamo befinner seg i Russland - har fascinert meg siden jeg ble introdusert for Colianders lille bok.

Jeg har spurt meg selv hvordan den kosmopolitisk erfarne og beleste forfatteren med sin aristokratiske bakgrunn kunne ha den i ytterste mening helt uskolerte fader Johannes som sin sjelesørger. 

Men med årene har jeg kommet fram til den erkjennelsen at det er ikke alt man kan lese seg til. Noe må erfares, og det gjelder særlig den kristne tro. Den er noe mye mer enn en lære skrevet med penn på papir. Kristendom, er ifølge fader Sofrony, som skrev om den uskolerte russiske munken Siluan, liv. Den handler om en person, den oppstandne Kristus. 

Det finnes en fortelling om den hellige Arsenius fra Egypt som hadde vært lærer for en romersk keisers barn og ble hyllet for sin store lærdom. Denne Arsenius trakk seg tilbake til ørkenen og ble disippel av en uskolert asket. En av hans tidligere bekjente ble forundret over dette og spurte ham hvordan han kunne finne på noe slik? Da svarte Arsenius: "Han kan allerede lese en bok, hvis bokstaver jeg ikke klarer å legge sammen." 

fortsettes
 

Gode råd om bønnen og det åndelige livet

Jeg leser noen brev for tiden. De er skrevet av Johannes av Valamo (1873-1958), som her er avbildet. De siste årene av hans liv kom mange til ham for å få åndelige råd. Og han skrev brev. I de er det mye visdom å hente fra en mann som levde i bønn.

'I det åndelige livet finnes det ingen plass for å springe,' skriver han i et brev fra oktober 1939. Så legger han til: 'Det er en langsom daglig utvikling, i hvilket det kreves tålmodighet.'

Så anbefaler han å be Jesusbønnen:
'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme deg over meg, en . synder.'

'Det er bra du ber Jesusbønnen. De hellige fedrene kaller bønnen dydenes dronning, for den drar til seg de andre dydene

Han legger til: 'Du ber Jesusbønnen hundre ganger morgen og kveld. Det holder for deg, bare du forsøker å være oppmerksom når du ber den.'

Så langt Johannes av Valamo.

Det er ingen ting som gir meg slik sjelelig og kroppslig ro og hvile som å be Jesusbønnen i en sakte rytme. Det er den bønnen jeg stadig vender tilbake til.

Jeg øver meg på langsomhetens gode rytme. Jeg haster ikke når jeg ber, men dveler ved ordene. Lar dem synke inn. Gjør pauser. Blir taus.

En prøvd munk

En person som har kommet til å bety mye for meg er en russisk munk: fader Johannes av Valamo 1873-1958). Han er det russerne kaller en starets, en åndelig veileder rikt utrustet med nådegaver, særlig evnen til å skille ånder, og tale profetisk.

Det som tiltaler meg så sterkt med fader Johannes er denne hellige mannens menneskelighet! Det kan jo høres ut som en motsetning, men er ikke det. Jeg sikter til en periode i hans liv hvor denne prestmunken var forstander for Hellige Trifons kloster i Petsamo ved Nordishavet. Elleve år tilbrakte han i disse svært hardføre områdene. Forholdene var svært vanskelig. Fader Johannes slet med depresjon og alkoholmisbruk. Livet ble for vanskelig. Slik kan det gå med oss alle.

Ledelsen ved Valomo kloster i det russiske Karelen, hvor fader Johannes hørte hjemme, fikk hentet fader Johannes hjem igjen. Dit hadde han lengtet alle disse årene. Her fikk han hjelp og omsorg, og her leget Gud de indre sårene til fader Johannes. Gud reiste ham opp igjen.

Da han var 65 år ble han valgt til hele klosterets skriftefar. Det oppdraget hadde han helt frem til hans død, i 1958. Fra perioden 1939 til 1956 er det bevart et utvalg sjelesørgiske brev, som for noen år siden ble utgitt på svensk. Jeg er så heldig å ha et eksemplar, som er en riktig gullgrube. Her er erfaringsbasert visdom. Destilert gjennom lidelsessamfunnet med Jesus.

I dag er det minnedagen for fader Johannes av Valamo. Vi feiret hans minne på onsdag i Kristi himmelfartskapellet. Nå skal jeg bruke litt av lørdagskvelden til å lese hans brev.

Fader Johannes og lyset

Om drøyt to timer skal vi feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina. Det gleder jeg meg til. Forrige uke måtte vi melde messefall på grunn av såpeglatte veier.

Under gudstjenesten skal vi også feire fader Johannes av Valamo (bildet). Det passer veldig godt nå når det nærmer seg Kristi fødselsfest. For fader Johannes hadde et eget lys i seg som mange ble ikke bare betatt av, men som berørte mange. Og er det noe vi trenger i denne mørketida - også i overført betydning, for vi lever virkelig i en mørk, mørk tid - så er det lys. Og det sterkeste lyset av alle er jo Jesusbarnet - Han som med rette kalles verdens lys.

Valamo kloster var og er et lys som skinner på et mørkt sted. Både det gamle Valamo som lå i Russland, det nye Valamo i Finland. Det gamle Valamo er i dag gjenreist, og er med på å vitalisere kristenlivet i vårt naboland.

I 2014 skrev jeg følgende om fader Johannes av Valamo:

For en god del år siden var jeg så heldig å komme over en vakker billedbok: 'Uusi Valamo - The Monastery of the Transfiguration of Christ at New Valamo'. Det er blitt mange gode kveldsstunder med den boka! Bare det å se bildene av munkene er rent oppbyggelig!

Valamo kloster lå opprinnelig på øya Valamo i Lagodasjøen i det russiske Karelen. Det er et russisk ortodoks kloster som ble grunnlagt en gang mellom år 900-1400 av den hellige Sergeij og Herman av Valamo. Men det var ikke lett å etablere et kloster her. Det var stadige grensestrider i Karelen mellom Finland og Russland, så mellom Finland og Sovjetunionen. Klosteret ble stadig utsatt for vandalisering. Under den finske vinterkrigen i 1939-1940 flyttet munkene til Finland, hvor de grunnla Valamo nye kloster.

Nå finnes det to klostre med samme navn: Gamle Valamo og Nye Valamo. I 1989 ble nemlig deler av klosteret på Valamoøyene tilbakeført til Den russisk-ortodokse kirke og klosterlivet her ble gjenopptatt.

I Gamle Valamo levde det en gang en mann som het Ivan Aleksejevitsj Aleksejev (bildet), her kjent som fader Johannes. Han var født i 1873 i en liten by nord for Moskva. Her vokste han opp under enkle kår, i en bondefamilie. Foreldrene var fromme ortodoks troende. Skoleundervisning ble det så som så med. Ivan lærte en skredder, som reiste fra sted til sted med sine pelsvarer. Ivan var særlig interessert i å lese helgenbiografier, og han var bare ungdommen når han sammen med en kamerat besøkte Nil Sorskys berømte eremitkloster.

Ivan bar på en sterk Gudslengsel. Han ville vie hele sitt liv til Gud, og søkte seg til Valamo kloster. Her ble han i fire år, før han måtte avtjene sin verneplikt. Etter endt verneplikt ble han hjemme et par år, før han kom tilbake til Valamo år 1900.

Etter 10 år vies han til munk og i 1921 blir han prestmunk. Men alt skulle ikke bli så enkelt for Ivan. Han blir sendt til det nordlige Ishavet, til Petsamo, og Hl.Trifons kloster. Forholdene her oppe er særdeles utfordrende og vanskelige. Det ble 11 lange år. Ivan blir venn med Kong Alkohol.

Heldigvis griper abbeden i Valomo inn. Ivan får vende tilbake til Valamo, og her ble han så resten av sitt liv. Han får hjelp til å bli fri fra alkoholbruken, og vies til shemamunk. En shemamunk er en som følger de strengeste klosterreglene. Fra nå av er han fader Johannes.

65 år gammel - i 1938 - blir fader Johannes valgt til Valamos skriftefar. Det sier i grunnen ikke så rent lite om den tillit fader Johannes hadde fått gjennom levd liv i Kristi etterfølgelse.

Det finnes en del brev som fader Johannes skrev, fra perioden 1939 til 1956, som er publisert. Her fremstår fader Johannes som en starets - en åndelig veileder i den beste russiske tradisjonen.

Når Valamo-munkene må flytte fra øya i Lagoda-sjøen til Finland var fader Johannes med. Der dør han i 1958, og blir begravet på klosterets kirkegård.