Vi lever i en tid hvor vi som kristne innen den protestantiske tradisjonen, stort sett er overlatt til oss selv og vi må på egen hånd finne ut hvor veien går. Vi plukker litt her og litt der, alt ettersom det passer seg for oss. Den veien den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander skriver om er annerledes. Det er takket være han og lesningen av ortodoks litteratur at jeg oppdaget den åndelige veiledningstradisjonen gjennom staretsene. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver, godt blandet med djup menneskekunnskap.
Det er den russiske forfatter-giganten Fjodor Dostojevskij som har sagt følgende: "Å finne en ekte ortodoks starets er mer verd enn å lese alle bøkene i verden."
I boken 'Måltid', som utgjør den avsluttende delen av Tito Collianders memoarer, får vi et lite innblikk i livet til en slik starets, nemlig fader Johannes av Valamo. Det skjer gjennom fortellingen om den hellige Nil Stolbenskij. Coliander skriver, her i min oversettelse:
"Den hellige Ben Stolbenskijs ikon er enestående i den ortodokse verden, den er nemlig skåret ut i furutre. Tatt fra skogen på hans øy. Det er en liten malt skulptur av den hellige mannen slik man fant ham død lutet mot sengegavlen. I fader Johannes sin kellia (munkecelle) på Valamo sto denne lille treskulpturen på en tilhørende liten hylle. Nå henger hyllen med samme skulptur over mitt skrivebord."
Hvem var nå denne Nil Stolbenskij? Han var et bedende menneske som søkte stillheten i sin omgang med Gud. Han var munk i et kloster nær byen Pskov, en vakker russisk by May Sissel og jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger. Nil ba klosterforstanderen om hans velsignelse til å forlate klosteret og leve som eneboer eller eremitt, hvilket han fikk ja til. I tretten år levde han i en hytte nært klosteret, men da mange kom for å søke hans råd, søkte han seg lenger bort. Han hadde viet sitt liv til bønn, og skulle han gi råd til andre søkende mennesker, trengte han selv å gjøre seg erfaringer med Gud. Det er en hemmelighet dette at vi ikke kan føre mennesker lenger på veien enn vi har kommet selv. Ellers blir det bare ord.
På en øy i sjøen Seliger i guvernementet Tverska slo han seg ned, men selv dit fant søkende mennesker ham.
Ser vi hvor annerledes denne spiritualiteten er? Den søker ikke sitt eget, opphøyer ikke mennesker, trekker seg heller unna, for så å gjøre seg egne livserfaringer med Gud. Først i moden alder, etter å ha bedt i mange år, trer de inn i en rolle som åndelige veiledere! Her har vi mye å lære.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar