Eksistensberettigelse

Det er lett å kjenne på underdanighet og litenhet når man er en minoriet i et land med en majoritetskirke. Det gjelder ikke bare Norge. Slik føles det nok for mange.

Men jeg har tenkt mye på hva en prest i Den norske kirke sa til meg for riktig mange år siden. Det var ennå mens Norges frikirkeråd eksisterte, og jeg deltok på et møte hvor Den norske kirke  var overrepresentert. Jeg var der som representant for Det Norske Baptistsamfunn, og kjente meg ganske liten. Ny og fersk var jeg også som en del av det folk som kalles baptister.

Da er det at denne presten, som jeg dessverre ikke husker navnet på lenger, sier:

'Du må aldri se ned på din bakgrunn. Vær stolt av den. For som baptist har du litt av en arv å forvalte. Ikke minst setter jeg stor pris på deres trosskap Bibelen. Vær frimodig. Snakk varmt om din tro og din overbevisning og hev stemmen. Vi trenger å høre den. Dere var så mye viktig å bidra med.'

Det var en raus prest i Den norske kirke!

Jeg tar de ordene frem igjen med jevne mellomrom når jjeg trenger dem.

Neste uke har jeg den store gleden av å tale på vår pastorkonferanse i Drammen og samme uken skal jeg ha et seminar på våre lederdager samme sted. Jeg er glad for å høre hjemme her.

Jeg er glad og takknemlig for vår protestantiske arv. For reformasjonen. For alle de gode fruktene den har båret med seg, selv om den også bar med seg mye som jeg slett ikke kan like. Det gjelder ikke minst den forfølgelse den selv satte i verk mot reformasjonens tredje gren: døperbevegelsen, som jeg altså selv tilhører.

På denne dagen takker jeg Gud for de ulike grenene av Reformasjonen. For teologene, pastorene, diakonene, tilsynsmennene, misjonærene og det store lekfolket. For bibeloversettere, menighetsplantere, for leger og sykepleiere og for det store diakonale arbeidet som utføres.
ng
Jo, vi har alle eksistensberettigelse og vi tilfører verden og hverandre så mange gode ting. Er man trygg på seg selv og det man tror på, er det ikke farlig å møte andre med en annen overbevisning enn ens egen. Da utgjør den andre ingen trussel men en berikelse.

Derfor må stemmen vår ikke forstumme, men høres.

Et eksperiment - en reflekson uten svar?

Dette er ment å være et eksperiment. Et forsøk på en refleksjon uten svar. Mer enn undrtng. Og  jeg er helt åpen for at jeg trekker feil slutning. Jeg skriver også vel vitende om at det jeg skriver kan brukes mot meg senere. Det finnes de der ute som samler på alt det jeg skriver om den katolske kirke, for senere å kunne bruke det mot meg.

La meg begynne med dette: Er det noe i katolsk teologi, noe i deres syn på mennesket og dets verdi, som gjør at de ser ut til å engasjere seg sterkere i arbeid blant fuksjonshemmende, kronisk syke, døende, enn det protestanter gjør? Nå tenker jeg ikke spesielt på Norge. Selvsagt har protestanter engasjert seg sterkt i sosialt arbeid, på ulike områder. Men likevel synes det å være noe som utgjør en forskjell.

Pinsekarismatisk kristendom har en tendens til å legge stor vekt på at mennesker skal bli helbredet, men de har lite å tilby overfor mennesker som er kronisk syke eller døende. Men hos katolikkene finner vi for eksempel organisasjoner som Fransicus-hjelpen i Oslo, som besøker syke og døende for å yte praktisk hjelp,  og det aldeles gratis.

Tar katolikker ordene fra Matt 25,31 flg mer bokstavelig og konkret enn protestanter?

Det er mulig jeg skriver mer om dette senere.

En hund, en katt, en protestant og en katolikk

Jeg liker Mark Twain (bildet). Det er jeg nok ikke alene om. Hvem har vel ikke latt seg fascinere av beretningen om Tom Sawyer og Huckleberry Finn? De hører med til barndommens klassikere. Mark Twain hadde en skarp iakttagerevne, og det var ikke vanskelig å leve seg inn i historiene hans. Prøv å les ham som voksen og du vil få enda større utbytte av det. Ikke minst kaller han på smilet og latteren.

Sitatet jeg vil dele med deg i dag er både morsomt og tragisk, og gir grunn til stor ettertenksomhet.

Mark Twain forteller oss om et eksperiment. Han plasserte en hund og en katt i samme bur, for å kunne se om de kunne komme ut av det med hverandre. Det gjorde de, så derfor puttet han også inn en fugl, en gris og en geit. De klarte seg også bra sammen etterhvert. Så satte han inn en baptist, en presbyterianer og en katolikk: snart var det ikke et levende vesen igjen der inne.

Så langt Twain.

For det første tror jeg vi vil bli overrasket over hvem vi kommer til å møte i himmelen. Dernest over hvem som ikke er der. Vi trenger alle å være litt ydmyke på egne og andres vegne. La oss lete etter Kristi bilde i hverandre.

Den litt slitsomme protestantismen

Det ligger jo i ordets natur: som protestant protesterer man. Men i lengden kan det bli slitsomt og tære på krefter og humør. Alltid å ha en mening om alt mulig. Alltid passe seg så man har de riktige meningene. Alltid passe seg så man ikke sier noe som kan få en til å tro at man ikke har "katoliserende tendenser".

Hos enkelte protestanter i Norge er man først ordentlig kristen om man mener Donald Trump er Guds gave til både USA og menneskeheten, like asylpolitikken til Sylvi Listhaug, man må stemme borgerlig for ikke å svikte Guds ord, man må for all del ikke skrive noe positivt om pave Frans, da er man i ferd med å bli katolikk og man må ikke si at døde mennesker fortsatt kan ha betydning i ens liv, for da bedriver en okkultisme, og ber man tidebønner er man lovisk eller har med New Age å gjøre. Taler man i en sammenheng, og det blir kjent, kan man risikere å ikke få tale i en annen, fordi man har hatt å gjøre med tvilsomme kristne.

Det skal ikke være lett. Man kan prøve å være ordentlig kristen den som vil, så vil man fort finne ut at man kan bli andpusten.

Ikke misforstå meg - vel det er lettere sagt enn gjort, for man blir raskt tillagt meninger man ikke har. Og det nytter ikke å rette opp noe. Har man først fått ordet på seg at man er slik er slik, så er man det, selv om man selv vet at man ikke er det. Ryktene går fort i visse sammenhenger.

Som en skrev til meg: "Alt du skriver er katolsk ..." Da hjelper det ikke om bloggen min har 10.000 artikler, og de færreste av dem handler om den romersk-katolske kirken. Det hjelper lite om man forsøker å fortelle at tidebønner er en gammel jødisk tradisjon, som også Jesus og apostlene praktiserte. Dette har i deres øyne med New Age å gjøre. Dermed basta.

Ikke misforstå meg - det er mange sider ved den protestantiske arven jeg verdsetter. Men av og til føles rommet veldig trangt, og av og til er jeg sliten av å ha de riktige meningene. Det er jo så mange av dem. Noen mener Jesus kommer igjen før den store trengsel, andre midt i den store trengsel, og noen etter den store trengsel - og alle mener de at nettopp deres syn er rett. Og hevder du ikke deres syn, så er det tvilsomt om du er ordentlig kristen.

Vel, dette var bare et forsøk på å puste en torsdag ettermiddag. Noen ganger synes jeg det er litt slitsomt å være kristen. I hvert fall om jeg skal være ordentlig kristen, slik det forventes av meg.

Og nå kommer det vel til å gå nye rykter om at jeg er i ferd med å bli katolikk. Det har jo noen ment i lang tid.

Mexico benekter at evangeliske kristne tvinges til å forlate sine hjem

Mexicanske myndigheter benekter det faktum at tusenvis av evangeliske kristne tvinges ut av sine hjem.

I de senere årene har forfølgelsen av evangeliske kristne vært økende i Mexico. Mexico er en sekulær stat, men 82,7 prosent av befolkningen er katolikker, flere av dem blander sammen sin kristne tro med annen folketro. Bare 6 prosent av befolkningen er protestanter. Menneskerettighetsgrupper i Mexico hevder at forfølgelsen mot landets evangeliske kristne er både religiøst og politisk motivert. Nå anklages Mexico for å benekte at en slik forfølgelse og diskriminering skjer.

Ifølge Den meksikanske kommisjonen til forsvar og promotering av menneskerettigheter, finnes det mer enn 287.000 saker de siste fem årene som omhandler mennesker blir tvunget til intern forflytning. Den FN akkrediterte Nasjonale Menneskerettighetskommisjonen, mener det kun dreier seg om 35.000.

Pedro Faro Navarro, som er direktør for Fray Bartolome de Las Casas Menneskerettighetssenter, mener myndighetene finner opp disse tallene. Til World Watch Monitor sier han at enkelte hevder at tallet er mye over en million. Men dette benekter mexikanske myndigheter. Årsaken er at de ikke regner med folk som har konvertert fra Den romersk-katolske kirken til evangeliske menigheter.

Mange av disse tvinges til å forlate sine hjem fordi de ikke lenger er katolikker. Mange familier som må forlate sine hjem blir aldri telt, hevder Navarro.

Kristen fange mishandlet i fengsel i Algerie

Slimane Bouhafs (bildet), som sitter fengslet i Algerie, har nylig blitt utsatt for fysiske angrep fra medfanger.

Det er bare en uke siden Slimane Bouhafs, som er en kristen, fikk tre års fengsel for å ha fornærmet profeten Mohammed.

Familien er nå svært bekymret for hva som vil skje med Slimane mens han soner den tre år lange fengselsstraffen. Angrepet denne gangen - for det har vært flere - kom i forbindelse med et anti-kristent program som ble kringkastet inne i fengslet. Slimane skal ha protestert mot den løgnaktige fremstillingen, da en medfange gikk til fysisk angrep på ham.

Hans datter, som nylig har besøkt ham, forteller at det er fremsatt en rekke trusler mot hans far, som er medlem av en protestantisk menighet i landet. En annen medfange fikk varslet en av vaktene som til slutt klarte å stanse angrepet på Slimane.

La oss løfte ham opp i våre bønner til Herren.

Algerie: Kristen familie nektet kristen begravelse

Forestill deg den sorgen det er å miste et kjært familiemedlem. Se så for deg hvordan lokalsamfunnet du bor i vender seg mot deg og truer deg fordi du ikke følger deres tradisjonelle begravelsesritualer. Dette er tilfelle for familien til Amir som døde i Algerie 30. oktober. Den 70 år gamle mannen, som var blitt en kristen, fikk ingen kristen begravelse fordi byens imam truet med å jage familien vekk fra byen.

En død mann blir altså en trussel mot Islam.

Når noen av oss dør skaper det følelser som det er vanskelig å komme seg igjennom, men tenk deg da, på toppen av det hele at du ikke får lov til å begrave dine kjære på en ordentlig måte. Dette er ikke et enkelttilfelle i Algerie. Mange kristne i dette landet opplever det samme.

Når 70 år gamle Amir døde på et sykehus 30. oktober, kom barna hans til sykehuset for å sørge. De samtalte også med en av menighetenes pastorer om selve begravelsen. Familien, som kommer fra Tizi-Ouzou, som ligger i den nordlige Kabylie-regionen, hvor det lenge har pågått store vekkelser og mange muslimer har kommet til tro på Jesus, bestemte seg for at de ville gi Amir en kristen begravelse.

To av hans sønner og en av hans døtre, var som faren, blitt en kristen og blitt døpt i en lokal menighet. Kabyle-regionen av Algerie er et område hvor vi har sett en stor vekst i antall kristne de siste årene. Her finnes mer enn 20 av de 43 protestantiske kirkene i landet som tilhører Sammenslutningen av protestantiske kirker i Algerie (EPA, den største paraplyorganisasjonen for kristne i denne muslimske nasjonen.

Så Amirs familie bestemte seg for å gå imot de islamske begravelsesskikkene. Vanligvis skjer dette ved at det kalles sammen til en likváke i hjemmet til den døde. Folk kommer da sammen for å sørge og synge hele natten igjennom, idet de henvender seg til Allah og Muhammad, og ber dem om å ønske den avdøde velkommen til paradis. Det er også vanlig at den avdøde blir vasket mens det synges religiøse sanger. Det eneste Amir's familie ønsket var at hans kropp skulle vaskes, og det ville noen kristne gjøre.

Dagen etter, selve begravelsesdagen, dukket så imamen opp sammen med sine medarbeidere og noen av de gamle i dette lille samfunnet. De truet med at familien ville bli jagd vekk fra landsbyen om Amir ble begravd etter et kristent begravelsesrituale.

Etter at de hadde gått øket presset fra lokalsamfunnet og familien til Amir gav etter og Amir ble begravd etter islamsk skikk.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Algerie.

Protestantisk kirke i India angrepet av hindu-mobb Kristi himmelfartsdag

Kristne er igjen blitt angrepet av radikale hinduer i India. Tidlig om morgenen Kristi himmelfartsdag, angrep en mobb bestående av 500 hinduer en protestantisk kirke i byen Jambat i den indiske staten Madhya Pradesh. De kastet steiner på kirkebygget, ødela ruter, lamper og flere av kirkens medlemmer med angrepet og skadet.

Det hele begynte da to brødre plasserte safrangule flagg utenfor kirken. Av en eller annen årsak ble disse flaggene ødelagt, og dette var påskuddet til at denne protestantiske kirken ble angrepet. De safrangule flaggene er et symbol på det regjerende hindu-nasjonalistiske partiet, og er blitt plassert ut for å hedre avguden Rama, en av hinduenes millioner av guder.

Indisk politi kom raskt til stedet, men grep ikke inn. Politiet bivånet angrepet på kirken fra sidelinjen.

La oss huske våre trossøsken i India i våre forbønner.

Lokale katolikker mishandlet evangelisk kristen som de hadde fordrevet fra hans hjem

Forfølgelsen av evangeliske kristne i Oaxaca i Mexico fortsetter med uforminsket styrke. International Christian Concern kan nå melde om nye voldelige angrep fra katolikker mot den evangeliske minoriteten.

Denne gangen dreier det seg om mann som er blitt fordrevet fra sitt hjem av lokale katolikker, og som er blitt brutalt banket opp av en mobb og satt i fengsel i det han gjorde et forsøk på å besøke sin familie.

Lauro Nunez, fra Chachalacas, en landsby i Camotlan Villa Alta, i Oaxaca i Mexico ble angrepet ved 18.00-tiden lokal tid 28. mars. For ett år siden hadde lokale katolikker fordrevet ham fra hans hjem fordi han var blitt en evangelisk kristen. Nå ville han besøke sin mor som han ikke hadde sett på et år. Besøket ble oppdaget, og en mobb angrepda Lauro Nunez, som ble brutalt banket opp og fengselet. To personer som var vitne til det hele, protesterte på den brutale mishandlingen. Også disse ble arrestert. Etterat Nunez var satt i fengsel gikk mobben tilbake til hans mors hus, som ble ransaket, og alle hennes eiendeler ble ødelagt.

International Christian Concern har ved en rekke anledninger dokumentert forfølgelse og vold mot evangeliske kristne i Mexico. Det dreier seg om minst 150 tilfeller. Og det er et konservativt anslag. Mexicanske myndigheter er kjent med disse sakene, men gjør ingenting. Det er også stille fra Den romersk-katolske kirke, og pave Frans I tok heller ikke opp disse sakene når han besøkte Mexico. Dermed får forfølgelsen og volden mot evangeliske kristne i Mexico fortsette.

Billedtekst: Lokal evangelisk menighet ute på landsbygda i Mexico. Foto: tiemposprofeticos.com

IS har fremsatt dødstrusler mot 15 protestantiske menigheter i Tyrkia

15 evangeliske menigheter i Tyrkia og deres ledere har fått dødstrusler sendt til deres Facebook-sider, via mail, web-sider eller mobiltelefoner. Dødstruslene ble fremsatt 26. august, og stil og innhold tyder på at det er IS som står bak.

Meldingene inneholder trusler om at de skal utsettes for massakre eller bli halshugget, fordi de 'har valgt en vei som fornekter Allah, og drar med dere andre inn i deres tro ... som heretikere har dere økt antall medlemmer av uvitende etterfølgere'.

'Nå er ikke trusler som dette noe nytt for de protestantiske menighetene i dette landet og som ønsker å fostre sine barn her', sier Sammenslutningen av protestanter i Tyrkia i en pressemelding som ble sendt ut 1.september. 'Men med den økende graden av systematiske trusler den siste tiden, som kommer fra dette landets øst og vest og nord til sør, fraM forskjellige byer, tror vi at disse meldingene, som kommer like etter hverandre, og som ligner hverandre, kommer fra en og samme kilde'.

Meldingene inneholder sitater fra Koranen, fra kapitlet Al-Ahzab, hvor det det fremsettes trusler om at 'de som fremsetter rykter skal omringes uansett hvor de fanges og drepes ved grusom nedslakting'.

En tyrkisk pastor sier det slik:

'De sier slike ting som at de har ventet på oss for at vi skulle vende tilbake til Islam, og at vi er ansvarlige for at muslimer vender seg til Kristus, at vår tid er kommet og at Allah skal få våre hoder'.

De som kommer til tro og blir medlemmer av de protestantiske menighetene i Tyrkia har altoverveiende muslimsk bakgrunn. Truslene mot de 15 protestantiske menighetene kommer samtidig med økte trusler fra IS om å angripe Tyrkia.

La oss søke bønneinnsatsen for Tyrkia og våre trossøsken der.

Timisoaras eldste protestantiske kirke 131 år

Den eldste baptistkirken i den vestlige delen av Romania er 131 år i år. Den er også den eldste protestantiske kirken i Timisoara.

Kirken er bygget av tyske baptister i 1884, og har lenge vært skjult av et hus og en mur som sto inntil den. Huset brant ned for noen år siden, og levningene etter dette er nå revet og dermed dukket kirkebygget opp.

I dag er det ingen etniske tyskere igjen som går i denne kirken, og den siste tyske pastoren som betjente denne baptistkirken, 92 årige Friedrich Teutsch, er forlengst tilbake i Tyskland. Men kirken er ikke bare et historisk monument, men også et hus for en levende menighet. I dag ledes den rumenske baptistmenigheten her av Marius Cimpoae. Han har forsøkt å grave i det historiske materialet og har funnet en spennende historie han gjerne vil gjenfortelle. Det finnes beretninger både fra 80, 100 og fjorårets 130 års jubileum.

I 1878 kommer det tyske misjonærer til Timisoara via Budapest. Allerede året etter, i 1879, blir de første døpt på bekjennelsen av sin tro. Den første som døpes med full neddykkelse er Maria Schrode. Det skjer den 7.april, etterfulgt av Julie Czegeny og Maria Otrok. De ble døpt av pastor Michael Kornya. I 1884 døpes en mor og en datter, Ana Laszlo og datteren Katarina.

'Året 1884 kan betraktes som som året for etableringen av baptistmenigheten i Timisoara', forteller Marius Cimpoae. Han legger til:

'Denne menigheten ble oppsøkt av både tyskere, rumenere og ungarere. Gudstjenestene ble på et tidspunkt holdt på alle tre språkene. I 1923 bygget så rumenerne sin egen kirke, som heter Betel, og fremdeles eksisterer her i Timosoara, og i 1925 gjorde ungarerne det samme. Naturlig nok var det flest tyskere i den tyske menigheten, men det var alltid rumenere og ungarere her. En tysk kvinne har gått i denne menigheten i 64 år'.

Den tyske baptistmenigheten i Timisoara har aldri hatt mer enn 120 medlemmer. I dag er det 50 mennesker som kommer til gudstjenestene. Den er i ganske god stand, etter mye restaureringsarbeid. Huset som brant, og som skygget for selve kirkebygget, tilhørte menigheten. Det var dermed lettere å kunne sannere dette, slik at selve kirkebygget ble synlig for folk.

I årene 1885-1891 arbeidet pastor Bodoky i Timisoara. Han var den første ansatte i Bibelselskapet med underhold fra Bibelselskapets arbeid i Budapest. Denne pastoren la grunnlaget for den tysktalende baptistmenigheten i Timisoara. Han dro så videre for å fortsette sitt misjonsarbeid, og Heinrich Mayer tok over arbeidet som pastor for menigheten. Han ble etterfulgt i 1893 av Max Kuss fra Tyskland. Han arbeidet her i tre år til stor velsignelse, men fikk helseproblemer og måtte slutte. Han reiste tilbake til Altenburg i Tyskland. H.Licht fra Tyskland, med bakgrunn fra Frelsesarmeen, fortsatte arbeidet.

Så følger en periode med kjøp av eiendom, og nye pastorer som kommer for å betjene menigheten. Kirken bygges og utvides. I 1922 - etter at menigheten hadde blitt en del av Den rumenske baptistunionen - hadde kirken 122 medlemmer og 12 utposter. Mellomkrigstiden bød derimot på store problemer med den tyske menigheten, og den kom seg aldri igjen. Likeledes ble krigstiden tøff og det ble også undertrykkelsen under kommunisttiden. Da var den mer eller mindre en undergrunnskirke.

Ny undersøkelse: Sør-amerikanske protestanter faster og ber mer enn katolikker

En rykende fersk spørreundersøkelse gjort blant 30.000 latin-amerikanere i 18 nasjoner viser at en av tre protestanter deler sin tro med andre og det er flere protestanter som faster i fastetiden enn katolikker.

Undersøkelsen er offentliggjort i det anerkjente tidsskriftet Chistianity Today.

Evangelisering:
Undersøkelsen viser blant annet at protestanter i Guatemala er blant de aller ivrigste til å evangelisere. Hele 53 av de spurte svarer at de forteller andre om Jesus. Nest ivrigst er salvadorianere og brasilianere, med henholdsvis 45 og 43 prosent. De som er minst engasjerte i evangelisering er argentinere med 18 prosent og chilenere med 21 prosent.

Mer enn halvparten av de spurte som har forlatt den romersk-katolske kirke til fordel for en protestantisk menighet oppgir at det var den nye menigheten som henvendte seg til dem.

Den Hellige Ånd og Åndens gaver:
Mens to av tre protestanter verden over definerer seg som pinsevenn og tar del i en pinsemenighet er det bare mellom 20 til 50 prosent av protestantene i noe gitt land som erfarer Den Hellige Ånds gaver i noen særlig grad. De som mest sannsynlig erfarer Åndens gaver er brasilianere - 52 prosent av de spurte oppgir dette - dominikanere med 51 prosent. De som minst opplever dette er bolivianere (21 prosent).

Faste:
Langt flere protestanter faster under fastetiden enn katolikker. I 14 av 19 land faster protestanter oftere enn katolikker med mer enn 16 prosentpoeng. I Venezuela, Peru og Ecuador faster protestanter mer enn katolikker med mer enn 30 prosentpoeng. Det er bare i Panama og Argentina at katolikker faster mer enn protestanter, men forskjellen er veldig liten. Kun et prosentpoeng.

Bønn:
I de fleste landene forteller omlag halvparten av de spurte at de ber daglig og går til kirke hver uke. Guatemalere er mest ivrige, med 75 prosent, med henholdsvis salvadorianere (71 prosent) og dominikanere (65) på andre og tredje plass. I motsatt ende av skalaen finner vi meksikanere (37) prosent.

Tiende:
Bolivianere er flinkest i klassen når det gjelder å gi tiende. Hele 74 prosent av dem oppgir at de gir 10 prosent av inntekten sin til menigheten. Protestanter fra Venezuela finner vi på andreplass med 71 prosent, mens tallet for Brasil er 70 prosent.

De spurte oppgir fem årsaker til at de forlot den romersk-katolske kirke:

1. 81 prosent av dem forteller at søke en personlig erfaring med Gud
2. 69 prosent på grunn av lovsangen i den nye menigheten
3. 60 prosent fordi de ville være en del av en menighet som la vekt på moral
4. 59 prosent fordi de fant ut at den nye menigheten hjalp sine medlemmer mer
5. 58 prosent fordi den nye menigheten nådde dem i forbindelse med utadrettet virksomhet.

Ved siden av disse fem hovedårsakene, oppgir 20 prosent at skifte av menighetstilhørighet skyldtes personlige problemer, 14 prosent fordi de søkte økonomisk trygghet og ni prosent fordi de hadde giftet seg med en som ikke var katolikk.

Protestantiske kristne i Donetsk trues på livet, fengsles og deres hjem og kirker konfiskeres

Kristne i Donetsk området blir truet på livet.

21. juni omringet bevæpnede militante separatister kirkebygget til Livets Ord menigheten i Sharkhtersk (bildet). De arresterte pastor Nikolai Kalinichenko. Han ble senere løslatt, men de beslagla bilen hans og truet med at han ville bli skutt om han fortsatte sin virksomhet.

Hele juni måned ble et eneste mareritt for kristne i Donetsk. Pastorer, deres koner og deres barn er blitt arrestert. Hjem og kirker er blitt vandalisert. Et kristent barnehjem og et rehabiliteringssenter er blitt hjemsøkt av separatistene, og en pastor i Mariupol døde av skadene etter fragmenter fra en bilbombe.

La oss se litt nærmere på det som har skjedd:

6. juni stormet representanter for 'Folkets republikk i Donetsk' barnehjemmet 'Håpets seil kristne barnehjem' i Slavjansk. I følge pastor Peter Dudnik i menigheten 'Gode nyheter' stjal menn i militæruniformer madrasser og puter, som hørte til barna. Bygningen som huset 50 hjemløse barn ble ødelagt, blant annet ved at de paramilitære styrkene ødela taket og alle vinduene. 'Gud, se i nåde til vårt Slavjansk', sier pastor Peter Dudnik.

8. juni: Mens medlemmene av 'Forklaringskirken' i Slavjansk feiret pinse kidnappet pro-russiske separatister flere menighetsmedlemmer. Ruvim Pavenko, Albert Pavenko, Victor Brodarsky, Vova Velichko ble tatt ut av gudstjenesten og ført til det tidligere hovedkvarteret for sikkerhetspolitiet. 27. juni var de fremdeles fanget der. Hva som er deres situasjon i dag vet jeg ikke.

14.juni dør pastor Sergei Skorobogach av skadene han pådrar seg når han passerer en bil, som blir sprengt i luften av en bilbombe. Han etterlater seg kone, og deres seks år gamle gutt.

16. juni avbrøt bevæpnede styrker fra 'Folkets republikk i Donetsk' bønnemøtet til Livets Ord menigheten i Gorlovka. Etter å ha holdt på en times tid, hvor de krevde at menighetens medlemmer åpnet alle rom og skap, ble de som deltok på bønnemøtet drevet ut av bygningen. De fikk nå forklart at menighetsbygget var beslaglagt og nasjonalisert! De ble også fortalt at alle protestantiske kirker i Gorlovka skulle stenges, og at deres tid nå var forbi.

Samme dag ble menighetslokalet til menigheten 'Ny generasjon' revet.

17 juni oppringer militante grupper 'Kveldslys rehabiliteringssenter'. Terroristene tar 27 personer til fange. De arresterer også direktøren og en assistent ved senteret. Politisjefen, ved navn Seleznev, klarte å forhandle med den militante gruppen som valgte å sette fri beboerne ved senteret etter to dager. Halvparten av dem er så syke at de trenger daglig medisinsk hjelp. Beboerne er nå flyttet til et tryggere sted.

19. juni ble lokalene til Livets Ord menigheten i Torez omringet. Bevæpnede menn i kosakkuniformer stormet kirken. De krevde at alt inventaret skulle tas ut og ødelegges, og sa at lokalene til slike 'sekter' ville bli stengt. De som var til stede ble truet med å bli henrettet om de laget bråk om det som var skjedd.

25. juni omringet mannskaper fra 'Folkets republikk i Donetsk' lokalene til menigheten 'Frelsesklippen'. Pastorene ble låst inne på et rom. De ble senere sluppet fri.

26 juni, klokka 10.00 på formiddagen, brøt maskerte og bevæpnede menn seg inn i lokalene til Seierskirken i Druzhkovka. De ga ordre om at pastoren skulle arresteres. En søster i menigheten som var tilstede ringte pastor Pavel Lisko, som kom til stedet sammen med sin kone Vasilina. De paramilitære styrkene beslagla så alle deres penger, dokumenter fra safen og datamaskin og førte de to bort til hovedkvarteret for de militære styrkene i Druzhkovka.

Dagen etter ble Vasilina tatt med til ekteparets hjem som ble ransaket. Personlige eiendeler ble konfiskert, og ekteparet sitter nå fengslet i hver sin celle. Pastor Pavel Lisko er syk og trenger daglig medisin, men blir nektet dette.

La oss huske våre hardt prøvede trossøsken i våre forbønner.

Protestant

I gårsdagens utgave av avisen Dagen hadde Alf Danbolt, et interessant innlegg, hvor han kommer med definisjonen av ordet 'protestant'.

Mange vil nok definere ordet i sammenheng med det å være en motbevegelse. Men det er faktisk helt motsatt!

Danbolt henviser til riksdagen i Speyer i 1529 da de evangelisk troende ble oppfordret til å følge flertallet i mot deres egen samvittighet.

Det er da uttrykket første gang brukes. De skriver nemlig en såkalt 'protestatio', det vil si en erklæring, innsigelse og appell til keiseren der de gjør det klinkende klart at å følge flertallets vedtak ville være intet mindre enn å fornekte deres Herre og Frelser og Hans hellige Ord. For Gud og mennesker ville de protestere. Dette førte til at de evangelisk troende fikk kallenavnet 'protestanter'.

Men så kommer Alf Danbolt med et interessant poeng. Han skriver:

'Uttrykket kommer fra latin og er en sammensetning av to ord: pro + testor. Det første kjenner vi godt, vi vet hva det vil si å være pro noe, for noe. Verbet 'testor' kjenner vi også for eksempel i ordet testamente. På engelsk har vi ordet testimony som også hjelper også til å forstå betydningen som å bevitne: 'testor' er å å vitne, bevitne. En protestant var altså en som vitnet for noe, nemlig evangeliet, og dermed mot samvittighetstvang som en menneskelig autoritet krever av dem'.

Videre skriver Danbolt: 'Reformasjonen var ingen protestbevegelse i moderne mening, men en bevegelse drevet av vitnesbyrdet for evangeliet og en fri samvittighet bundet i Guds Ord. Den som er for noe, er selvsagt også i mot alt det som måtte hindre det en er for. Likevel var ikke fokus på Romerkirkens misbruk, men på evangeliet ...'

En protestant er med andre ord en som vitner om og for evangeliet!

Protestantisk forlegenhet

Finnes det noen grunn for at protestanter bør kjenne seg forlegne overfor Den romersk-katolske kirke?

Man kan saktens undres over dette når en så høyt profilert mann som Ulf Ekman skifter side, og ganske snart blir opptatt som medlem i denne kirken.

Den liker å fremstille seg selv om Moderkirken. Det er den ganske alene om å mene. De ortodokse protesterer på det, og med rette. Man skal ikke lese mye kirkehistorie før man oppdager at en slik eksklusivitet i forhold til andre kirker, ikke holder vann. Fra Jerusalem gikk evangeliet ut i mange retninger, og det ble grunnlagt en rekke kirketradisjoner.

Er virkelig Reformasjonen - som vi i 2017 skal feire 500 års jubileet til - et historisk feilsteg? Neppe. Reformasjonens teologiske betydning kan knapt overvurderes. Forfallet og frafallet var av en slik karakter at Gud måtte reise opp røster i tiden, som skar igjennom heresien, og gav Guds ord tilbake til kirken.

På en forbilledlig måte har dr.theol Anders Gerdmar, som er er rektor for Livets Ord teologiske seminar, og assisterende professor i nytestamentlig eksegese ved Uppsala universitet, beskrevet den tydelige forskjellen som finnes mellom Romerkirken og evangelikal kristentro, gjengitt i to deler her på bloggen. Les de to artiklene nøye! De gir hjelp til å forstå de viktigste skillelinjene. Og det er nødvendig. Dessverre lever vi i en tid hvor få kristne er bevisste når det gjelder teologi og kirkehistorie.

Ved siden av de viktige teologiske skillelinjene - som angår så viktige ting som synet på Bibelen, kirken, paven og Maria, må vi heller ikke glemme historien.

Den romersk-katolske kirke er den kirke som har forfulgt, trakassert og myrdet flest kristne gjennom historien, som ikke har bøyd kne for pavemakten. Og som fremdeles i enkelte land forfølger mennesker med annen overbevisning enn dens egen.

Noen mener at vi må glemme det som har skjedd. Det er en ny tid nå - sies det. Men hvor er Romerkirkens stemme å høre når evangelikale kristne blir fordrevet fra sine hjem i Sør-Amerika? Av katolikker. Og hvor er det egentlige oppgjøret med drapene på kjente før- og etter-reformatoriske kristne, ikke minst anabaptistene?

Arven reformasjonen etterlot seg inneholder selve skattkammeret for de som bekjenner seg til den kristne tro: Bibelen. Den eneste autoritative kilden hva angår sann tro til det evige liv.

I møte med Romerkirken, må vi ikke glemme det reformatorene gav oss:

Sola scriptura
Sola fide
Sola gratia
Solo Christo
Soli Deo gloria

Et forhold Gerdmar ikke nevner, er forholdet til det profetiske ord om Israels folk og land. Romerkirken står for en erstatningsteologi som er uforenelig med nettopp Sola scriptura! Det er også av denne grunn uforståelig at Ulf Ekman, som har skrevet så mye godt og viktig om Israel, nå må forlate sin overbevisning om Guds plan for Israels land og folk.

I tiden frem mot 500 års jubileet vil du på denne bloggen finne en rekke artikler som vil ta for seg arven etter Reformasjonen. Studerer man den - og det bør man - vil man se at protestanter slett ikke har noe å være forlegne for. Tvert imot.

Protestantisk kirke forsøkt påtent i Algerie

En pastor for en protestantisk menighet i det sørlige Algerie har rapportert i detalj om enda et angrep på hans menighet - det tredje  - hvilket, sier han, beviser at enkelte er imot at det eksisterer kirker i deres land.

Pastoren, som av sikkerhetsmessige årsaker, ønsker å være anonym, forteller at hans kirke ble angrepet 12 november av en gruppe som forsøkte å sette fyr på bygningen.

Noen i gruppen forsøkte å komme seg inn i kirkebygget, mens andre forsøkte å tenne på et bildekk utenfor kirkebyggningen, og hive dette inn i kirken. Dette lykkes de ikke med, og de forsvant raskt når politiet ankom stedet.

Denne kirken har opplevd sterk vekst de siste årene, og det finnes islamske grupper i Algerie som liker dette svært dårlig. Første gangen denne kirken ble angrepet var i 2010, da en gruppe forsøkte å bryte seg inn. De ville rive ned korset på kirketaket.

Så i 2012 mottok pastoren dødstrusler. Truslene inneholdt også detaljerte planer om hvordan kirkebygget skulle brennes ned.

Angrepet denne gangen skjedde i forbindelse med en muslimsk festival i byen.

15.000 protestanter samlet i Paris for å lovprise Gud

Å samle 15.000 mennesker i den hensikt å prise Herren er bemerkelsesverdig uansett hvilket land vi snakker om.                              

Når landet vi snakker om er det postmoderne Frankrike, med sine djupe katolske røtter, så er det nærmest for et under å regne. For den protestantiske minoriteten har vært utsatt for hån i 500 år, og ofte karakterisert som gammeldags, strengt og snerpete.

Disse stereotypene ble blåst bort under 'Protestantene feirer' som gikk av stabelen 26.-29. september i Paris.

Blant deltagerne fantes det også flere mennoniter. 17 kormedlemmer fra Châtenay Mennonite Church blandet sine stemmer sammen med et kor på 1000 andre under avslutningskvelden i Palais Omnisport de Paris-Bercy, en svært glasspyramide bygget for profesjonelle sports- og rocke-konserter.

Ved siden av fantastisk flott musikk og sang, var det skriftlesning som symboliserte hvordan Guds ord fra generasjon til generasjon. En svær Bibel ble sendt rundt i forsamlingen. Noen av de eldste i forsamlingen sendte den til neste generasjon, og så til neste, før den endte opp hos noen ungdommer som sto på scenen for å ta den imot.

Falske anklager mot protestantisk pastor i Tyrkia

I flere år har tyrkiske myndigheter forsøkt å finne noe som kan føre til at pastor Orhan Picaklar (bildet) kan bli arrestert, uten å finne nå.

Nå anklager de den tyrkisk protestantiske pastoren for å være involvert i prostitusjon og menneskehandel med flyktninger. 42 åringen er pastor for Agape-kirken i Samsun, en by som ligger ved Svartehavet. Han ble arrestert mandag i forrige uke, og sluppet fri igjen onsdag. Anklagene er helt grunnløse. Pastor Picaklar har vært utsatt for trakassering i flere år av lokalt media, og byens myndigheter som åpent har sagt at de ikke ønsker at denne kirken skal kunne eksistere. Politiet bygger saken på en telefonoppringning fra en ukjent person.

Mens pastor Picaklar satt arrestert ble han oppstilt sammen med syv andre personer. Disse skulle også være en del av et nettverk som driver med menneskesmugling. Han kjente ikke en eneste en av dem, og ingen av dem kjente Picaklar.

Saken handler om en 19 år gammel flyktning fra Iran hvis legale visa for å oppholde seg i Tyrkia hadde utløpt. Kvinnen hadde kontaktet Agapekirken. Den unge kvinnen hevder pastor Picaklar hadde foreslått en seksuell forbindelse mellom dem, i bytte for betaling for leieutgifter kvinnen ikke klarte å betale. Nå kvinnen nektet, ble hun fratatt passet, og tvunget til prostitusjon!

Pastor Picaklar på sin side hevder at kvinnen kom til ham og fortalte at hun var en kristen. Fordi hun ikke hadde noe sted å bo fikk hun lov å bo i kirken i 25 dager. Dette er husrom menigheten tilbyr flyktninger som er bostedsløse. Frem til nå har et sted mellom 500-1000 fått bo her. Men da pastor Picaklar fant kvinnen i en kompromittere situasjon med en halvnaken mann, så ba han kvinnen om å forlate rommet. Han hadde med seg en politimann når dette skjedde.

Mest sannsynlig er dette en hevnaksjon fra kvinnens side.

La oss huske pastor Picaklar i våre forbønner.

Tyrkisk pastor overlevde drapsforsøk

Izmit protestantiske menighet i Tyrkia lever i beste velgående etter et mislykket drapsforsøk mot menighetens pastor i midten av januar. Det gjør også pastor Emre Karaali. Attentatforsøket viser hvor sårbare de kristne er i dagens Tyrkia.

Han er pastor for en menighet med omlag 20 medlemmer i Izmit, en altoverveiende muslimsk by, 97 kilometer fra Istanbul. På bildet sees menighetens møtelokale.

I følge Morning Star News har politiet løslatt alle de 14 de har innbrakt til avhør i forbindelse med drapsforsøket, og sitter nå igjen med en mistenkt. Men det var to menn som dukket opp denne dagen midt i januar og utga seg for å være kristne. En av dem hadde besøkt pastoren hjemme en rekke ganger, den andre var ivrig opptatt med å skrive ned alt det menigheten og pastoren foretok seg. Når pastor Emre Karaali kom til politistasjonen for å fortelle dem hva han hadde opplevd, kunne politiet vise ham hvordan den ene av de to mistenkte hadde loddført alt han hadde gjort time for time. Når han forlot hjemmet, når han ankom kirken, og hva han gjorde når han var sammen med familien.

Siden drapsforsøket har menigheten holdt frem med sine gudstjenester, men de er mer forbeholdne nå overfor nye mennesker som dukker opp.

Ledet ung mann til Jesus
Morning Star News sier at pastor Emre Karaali ikke har visst noe om attentatplanene mot ham. Han har heller ikke hatt noen mistanke. Politiet, som grep inn og forhindret drapet, har heller ikke opplyst noe om hva som skjedde forut som drapsforsøket. Dette vil først fremkomme i forbindelse med rettssaken, som ennå ikke er berammet.

Drapsforsøket har ført til at flere mennesker nå oppsøker menigheten. I påsken var det over 30 nye ansikter å se. Emre Karaali forkynte ivrig evangeliet for disse.

Emre Karaali er spesielt oppmuntret over at en mann i 20 årene bestemte seg for å bli en kristen noen få uker før drapsforsøket. Han tilhører en muslimsk familie i Istanbul, og i det han reiste gjennom Izmit, som er en kystby langs Marmarahavet, fant han veien innom pastor Karaali. De hadde samtalt om den kristne tro, og den unge mannen hadde tatt en avgjørelse om å følge Jesus.

Ikke første gang
Det er ikke første gang noen vil denne menigheten til livs. I forbindelse med julen i 2006 forsøkte noen å sette menighetslokalet i brann. Molotov coctails har også blitt kastet inn i bygningen, uten at det har ført til noen skade.

For fem år siden dukket 28 menn opp og ville banke opp den daværende pastoren, Wolfgang Hade.

Etter drapsforsøket mot Emre Karaali har han sammen med kona, og deres to små barn, flyttet til en sikrere bolig. Politiet har tilbudt ham beskyttelse, men pastor Karaali har takket nei til dette.

En sammenheng
Drapsforsøket behøver nødvendigvis ikke være muslimer som er ute etter å drepe kristne, men det kan også handle om mennesker som er imot regjeringen, og som har som mål å destabilisere Tyrkia, ved å fremstille det slik at myndighetene ikke er i stand til å forhindre voldshandlinger rettet mot religiøse mål.

I rettssaken mot de som er mistenkte for å ha begått det bestialske drapet på Tilman Geske fra Tyskland, og Necati Aydin og Ugur Yuksel, har tyrkiske myndigheter selv fortalt om en hemmelig spesialstyrke som har bidratt i drapssaken.

Tyrkiske myndigheter mener også at det kan være en sammenheng mellom disse drapene og drapet på fader Andrea Santoro i byen Trabzon, som ligger ved Svartehavet, i 2006 og drapet på den armensk-tyrkiske journalisten Hrant Dink i Istanbul i 2007 og drapet på fader Luigi Padovese i 2010 i det sørlige distriktet Iskenderun.

Påske i protestantisk eller ortodoks tradisjon - vi blir hva vi tror

Det er underlig å tenke på forskjellene som finnes i Kristi forsamling på jord. I den protestantiske tradisjonen er det julen som er det store midtpunktet, og advent, som forberedelsestid er viktige dager. I den ortodokse tradisjonen er påsken sentrum, og Den store fasten den viktige forberedelsestiden.

Dette er selvsagt et forenklet bilde. For begge tradisjonene er både julen og påsken viktige, men det er likevel interessant å se hvor man legger selve trykket. For troen vår formes av dette.

Apostelen Paulus skriver at uten oppstandelsen er troen vår forgjeves! Tenk det! Troen er ikke en intellektuell størrelse. Den handler om en relasjon til en levende person.

Troen på Kristi oppstandelse og menneskenes oppvekkelse fra de døde er felles for alle kristne, men ingen har bevart den med en slik kraft som Den ortodokse kirken. Oppstandelsen er denne kirkens fremste kjennetegn.  Og den fem ukers lange store fasten før påske er en enda mer intensiv forberedelsestid innenfor påsken enn advent er det for protestanter.

I den protestantiske tradisjonen er det ikke mange som snakker om faste lenger i det hele tatt - dessverre. Tenk hvor mye som går tapt på grunn av det! Både hva angår eget liv og kirkens liv.

Kristi oppstandelse er i Den ortodokse kirke ikke bare sentrum i årssyklusen av kirkelige fester men også i ukens og dagens krets av gudstjenester. På mine mange reiser i Russland synes jeg det var veldig fascinerende når jeg fikk vite at søndagen heter på russisk 'voskresenie', det vil si oppstandelse, og dagen er viet påskebudskapet. Slik er det også blitt i vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet. Dens særpreg er den sterke understrekningen av Kristi oppstandelse.

Søndagen er for våre ortodokse venner 'en liten påske'. I morgengudstjenesten leses alltid en evangelietekst om oppstandelsen og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. De troende blir altså gjennom å delta i gudstjenesten stadig gjort bevisst på Kristi oppstandelse. Det gjør noe med dem! Personlig er jeg av den oppfatning at det var dette som gjorde at så mange russisk ortodokse kirke holdt fast ved troen under det kommunistiske regimet. De visste at Jesus var oppstanden og levde blant dem.

I dag feirer vi Palmesøndag. Tro hvor mange av mine protestantiske venner som gjør det? Jeg tok en titt på møteannonsene i noen av de kristne bladene, og det var ikke store forandringen fra i fjor. Mange feirer ikke lenger påske. De venter med det til 2.påskedag.