Funksjonshemmet jødisk mann brutalt drept i Paris

Det brutale drapet på en funksjonshemmet jødisk mann har skapt sterke reaksjoner i Frankrike. Den jødiske  mannen ble halshugget med øks i sitt hjem utenfor Paris den 19.august og en nabo har erkjent å ha begått det grufulle drapet. En jødisk-fransk organisasjon krever nå  at drapet blir etterforskket av politiet som antisemittisk hatkriminalitet.

De franske dagsavisene Le Monde og Le Figaro melder at den som er mistenkt for å ha begått det bestialske drapet er en 24 år gammel mann fra Tunisia. Han skal selv ha gått til politiet for å melde seg. Samme dag ble offeret funnet nedgravd utenfor offerets hjem i bydelen Longperrier i Paris.

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 1

'Herren er uendelig gavmild, men Han gir seg selv til oss i den grad som vi, i vår frihet, er klar til å ta imot Ham.'

Disse radikale ordene tilhører fader Sofrony (bildet). Jeg har tenkt mye på de ordene den siste tiden. De ligner på noe A.W Tozer sa ved en anledning: 'Du kan ha så mye av Gud som du til enhver tid ønsker deg.'

Det som styrer dette er lengselen eller tørsten etter Gud. En slik lengsel er ikke menneskeskapt, men vi kan be Gud skape den i oss. En av Korahs barns sangere uttrykker det slik: 'Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme å tre fram for Guds åsyn.' (Salme 42,2-3)

En som bar på en slik djup lengsel og kjente på en slik tørst etter Gud helt fra tidlig barndom av var Sergeij Sacharov (1896-1993), som vi ser her på bildet, bedre kjent som fader Sofrony. Han er uten tvil en av vår egen tids mest fremstående åndelige skikkelser. Jeg har aldri møtt ham, likevel føler jeg meg så nært knyttet til ham, av ulike årsaker. Blant annet fordi han fikk leve med kronisk sykdom livet ut.

Han ble født i Russland i 1896. Allerede som riktig ung kjempet han med de store livsspørsmålene. Han stiftet bekjentskap med disse spørsålene gjennom den store russiske litteraturen, men også gjennom den tiden han levde i. Bakteppet for hans liv var den 1.verdenskrig, Oktoberrevolusjonen og den påfølgende borgerkrigen i sitt eget hjemland.

Mens verden utenfor ble rystet i sine grunnvoller, gjennomgikk Sergeij Sacharov en virkelig indre omveltning. Han ble påminnet sin egen dødeighet, og sank ned i djup fortvilelse og et avgrunnsdjupt mørke. Som 17 åring har en merkelig opplevelse, som resulterer i to tilsynelatende motsigende erfaringer: en sterk fornemmelse av tilværelsens forgjegelighet, og for det uendelge Vesenets virkelighet, som han uttrykker det. En morgen får han den tanken at det Absolutte ikke kan være personlig. At evigheten bare er en sentimental tanke, et psykisk fenomen som bare er verd vår forakt.'

Dette fører til at han forlater den Gud som han har trodd på siden barndommen. Men Gud hadde ikke forlatt Sergeij. Han tar sin tilflukt i Østens meditasjon, og var ivrig etter å befri sine tanker fra alle relative former. Samtidig hengir han seg til ain stpre lidenskap: malingen. Han studerer ved Den statlige kunstskolen i Moskva. Men urolighetene i forbindelse med bolsjevikrevolusjonen i hjemlandet hindret ham i hans arbeid, så han bestemmer seg for å emigrere. Etter å ha vært i Italia og Tyskland, kommer han til Paris i 1922.

Hans kunst vekker oppsikt. Ganske snart får han anledning til å stille ut sine malerier i datidens berømte kunstgalleri: le Salon d'Automne og de Salon des Tuileries. Samtidig som dette skjer, hvor han på mange måter oppnår stor berømmelse bærer han på en djup utilfredshet.

Så en dag vender han seg til den han har forlatt.

fortsettes

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 3

Den mørke natten hadde ingen ende for Jelizaveta Jurjevna Skobtsova, hun som skulle bli Moder Maria. Ti år etter at datteren Nastia døde må fader Lev Gillet gi henne den forferdelige beskjeden om at hennes eldste datter, Gajana, var død. Hun døde av tyfus i Moskva (bildet) 23 år gammel.

"Jeg skal aldri glemme det smertefulle øyeblikket, da jeg meddelte henne at Gajana var død. Uten å si et eneste ord løp hun ut på gaten. Jeg var redd hun kom til å kaste seg i Seinen. Hun kom først tilbake på kvelden - fylt med en forunderlig fred," forteller Lev Gillet.

Gajana hadde vendt tilbake til Russland med hjelp av en venn av familien, Alekseij Tolstoj (1883-1945) en sovjetisk forfatter, i 1934. To år senere omkommer hun i en tyfus-epidemi som rammer Moskva og som kommunistene forsøker å skjule.

I Paris kunne moren bare overvære en minnegudstjeneste. Gajana ble begravet i Moskva. Mor overvar denne i konsentrert bønn, bøyd ned mot gulvet. De som var tilstede la merke til hennes spesielle åndelige grepenhet. Hun var fylt av ro.

Selv kunne hun fortelle:

"Det var helt svart. Det vare svarte natta. Det var absolutt åndelig ensomhet - alt omkring meg var mørke. Bare lengst borte i synsranden var det en lys prikk. Nå vet jeg hva døden er."

Men det var mer som var tungt:

Jelizaveta Jurjevna og Daniil Jermolajevitsj Skobtsov lærte å kjenne hverandre og ble viet etter å ha kjent hverandre en kort under den russiske borgerkrigen. De fikk ansvarsfulle administrative stillinger i den nyopprettede og kortvarige regjeringen for Kubanområdet. Jelizaveta var borgermesterens erstatter i byen Anapa.

Men nå - som emigranter - begynte forskjellene mellom de to å bli merkbare.  Det er trolig at Nastias død ble et vendepunkt i deres ekteskap. I 1927 blir de separert.

(fortsettes)

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 2

Det var ikke bare økonomien som ble utfordring for familien Skobtsova. Datteren Nastia ble syk. Først forstod ikke mor eller far hvor alvorlig det var. De trodde at hun var i ferd med å komme seg etter influensa som hele familien hadde hatt vinteren 1925-26. Men Nastia ble ikke bedre. Hennes tilstand gjorde dem urolige. De tilkalte lege, men han kunne ikke gi noen god forklaring på at hun var blitt så tynn. Det var først når hennes tilstand hadde blitt kritisk, at de forstod hva det var: hjernehinnebetennelse.

Nastia ble innlagt på det berømte Pasteurinstituttet. Hun fikk den beste behandlingen som var mulig å gi på denne tiden, Nastia kom seg ikke. Mor og datter tegnet for at Nastia skulle få litt annet å tenke på i denne vanskelige tiden. Ser man på tegningene i dag så viser de Nastia's magre, feberaktige, men likevel så rolige ansikt. Tre av dem er merket med ulike klokkeslag den 7.mars 1926. Det var dagen Nastia døde. Da hadde hun ligget syk i nesten to måneder.

Å miste et barn er dramatisk. Jelizaveta Jurnevna, hun som skulle bli moder Maria, skriver:

"Så mange år, og jeg har aldri visst hva anger er. Nå gripes jeg av redsel over min avmakt... Ved siden av Nastia kjenner jeg at min sjel, hele mitt liv har gått i mørke smug - nå vil jeg gå en sann og renset vei, ikke på grunn av troen på livet, men for å rettferdiggjøre, forstå og kunne ta imot døden. Og når man rettferdiggjør og aksepterer døden, bør man alltid huske hvor tom man er. Hva man enn tenker og hvordan man tenker - kan man ikke skape noe større enn ordene: elsk hverandre..."

Jelizaveta er 34 år når hun skriver dette. Hun har 19 år igjen å leve.

Om begravelsen til Nastia skriver hun:

"Dette at det plutselig er blitt åpnet en port til evigheten, at hele det naturlige livet har begynt å skjelve, har falt sammen... Alt farer ned i gravens mørke gap, forhåpninger, planer, vaner, beregninger ... men det viktigste er meningen, hele livets mening. Om den finnes, da må man løfte blikket, forkaste alt ..."

For Jelizaveta leger ikke tiden alle sår. Døden er den store døderen. Sjelen blir igjen blind. Evighetsporten er igjen stengt. Det skulle ta mer av hennes krefter og innse at hun måtte inntas av Livet -Herren selv.

Hun uttrykker dette i et dikt. Her er min oversettelse av det første verset:

Nylig jeg trodde skatten var uendelig.
At jeg behersket livets magi.
Herre, min Herre, jeg må betale
allting tilbake og fattig forbli.

Og så det siste verset:

Tankene mine er syke og bleke
følelsene, viljen er svak av synd.
Trøtt og forvirret betrakter jeg veien
Jeg er din slave som mistet mitt syn.

(fortsettes)

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 1

Historien du er i ferd med å lese er dramatisk. Svært dramatisk. Den handler om flukt, barns død, skilsmisse, troskamper, radikal kristen tro levd ut blant flyktninger, bohemer, prostituerte, intellektuelle - og om et liv som ender i utryddelsesleiren Ravensbrück, hvor historiens hovedperson, Maria Skobtsova (bildet) henrettes fordi hun har gjemt jøder.

På begynnelsen av året 1923 kommer en russisk emigrantfamilie til Paris. Familien består av seks personer: Jelizaveta Jurjevna Skobtsova (som skulle få navnet Moder Maria), Sofia Borisovna Pilenko (hennes mor), Daniil Jermolajevitj Skobtsova (hennes mann), sønnen Jura og deres to døtre, Nastia og Gajana. Gajana, som var den eldste av barna, ble født i Russland, når hennes mors første ekteskap var på vei til å ta slutt gjennom en skilsmisse. Det yngste barnet, ble født i Jugoslavia, like før de kom til Paris.

De tok den veien mange russiske emigranter: fra Svartehavets østkyst, sørover til Georgia, siden mot vest til Konstantinopel og så til Beograd. Jeg skal komme tilbake til den reisen.

Oktoberrevolusjonen i 1917 førte en million russere på flukt. Mange av disse trodde nok at den kommunistiske maktovertagelsen i Russland skulle bli kortvarig, og de skulle få vende tilbake til moderlandet. Men månedene ble til år og de russiske emigrantene slo etter hvert røtter i Europa. I byer som Paris, Berlin, Praha, Beograd dukket det opp russiske aviser, tidsskrifter, forlag, russiske restauranter, skoler og kirker.

Men livet skulle ikke bli enkelt for disse emigrantene. De stilte absolutt nederst på stigen. Europas nasjoner slikket sårene etter den ødeleggende verdenskrigen, og hadde ikke plass for russiske flyktninger. De måtte klare seg selv. Det gjorde mange av dem.

For de var fra før av vant til harde kår. Tsarens Russland var ingen søndagsskole.

Familien Skobtsova med følge reiste fra Novorosijsk. Med båt over Svartehavet. Den var fylt til bristepunktet. På det øverste dekket befant passasjerene på første og andre klasse. Under disse befant de armenske flyktningene seg.Så kom et dekk med sauer og under der igjen lasterommet med de russiske flyktningene. I lasterommet var det helt mørkt. Et eller annet sted i dette lasterommet fantes det også et dynamittlager. Av den grunn var det forbudt å røyke. Men bare det å bevege seg her nede var både vanskelig og farlig.

Flere av passasjerene var også såret og syke og den rullende sjøen i den skrøpelige farkosten gjorde ikke reisen særlig behagelig.

Jelizaveta befant seg i dette lasterommet. Hun var gravid og redd for at barnet skulle bli født under den strabasiøse sjøreisen. Men til alt hell blir Jura født i Georgias hovedstad Tbilisi. Noen måneder senere forenes hun med sin mann i Konstantinopel. Men der kunne de ikke bli værende.

(fortsettes)

Evangelisk menighet utenfor Paris forsøkt nedbrent tre ganger

2. april slo en brannstifter til mot Den armensk-evangeliske menigheten i Alfortsville utenfor Paris. Dette er det tredje forsøket på å tenne på denne kirken de siste 12 månedene. Kirkebygget er også blitt utsatt for steinkasting.

Det var ved 06.00 søndag 2. april at pastor Gilbert Leonian og hans kone ble vekket av at det brant. De to bor i bygningens første etasje og kom seg trygt ut. Brannen forårsaket skader på inngangspartiet. Det var en sjokkerende opplevelse for de to. Hadde de ikke blitt vekket kunne dette lett blitt en mordbrann.

Brannstifteren eller brannstifterne hadde satt en søppelbøtte inntil inngangsdøren og tent på. Brannvesenet kom raskt til stedet og fikk slukket brannen.

Borgermesteren i Alfortsville, Luc Carvounas, var raskt ute for å fordømme angrepet på den evangeliske menigheten.

Gilbert Leonian har vært pastor for Den armensk-evangeliske menigheten i Alfortsville de siste 18 månedene. Menigheten består av 20 medlemmer.

Politiet vet ikke hvem gjerningsmannen eller gjerningsmennene er. La oss be for våre prøvede venner i Alfortsville.

Opprop om forbønn: Nå gjelder det å be for Israel!

Vi lever i svært spennende profetiske tider!

Fra flere av mine internasjonale forbønnskontakter kommer det nå sterke oppfordringer om å avsette førstkommende søndag til en spesiell faste- og bønnedag for Israel og fortsette frem til 20. januar. Jeg slutter meg til denne sterke oppfordringen og anbefaler dette til alle bloggens mange bedende venner.

På søndag samles representanter for 70 land i Paris under ledelse av Frankrike og den avgående Obama-administrasjonen til en fredskonferanse med en tostatsløsning på agendaen.

To dager senere, 17. januar, samles så FN's sikkerhetsråd og det er da svært sannsynlig at de vil samle seg om en ny resolusjon på grunnlag av møtet i Paris. Det er ikke vanskelig å se at en slik resolusjon vil bli en ny fordømmelse av Israel.

Og to dager etter dette, 20. januar, innsettes Donald Trump som USA's neste president. Han har varslet at noe av det første han vil gjøre er å flytte den amerikanske ambassaden til Israels hovedstad, Jerusalem.

Dette er ikke bare spennende dager for Israel, men for en hel verden, og for alle som er opptatt av Guds evige løfter til Israels land og folk. Den famøse FN resolusjonen som ble vedtatt ved juletider i 2016 handler jo om det bibelske kjernområdet Judea og Samaria, som blir kalt Vestbredden, og den østlige delen av Jerusalem. Nå kommer steg 2, og den kan gjøre Israel enda mer isolert.

Når jeg leser om møtet i Paris førstkommende søndag minner det meg sterkt om Salme 2 som virkelig er en profetisk salme for vår tid:

"Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede. La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!" (v.3)

Nå står kampen om Jerusalem og jødenes rett til sitt eget land. Det er nå vi må være våkne og be!

Her er et forslag til hvordan man kan be ved å bruke Guds eget ord:

1) Bruk Salme 83 når du ber. Der heter det blant annet: "Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold deg ikke i ro, Gud! For se, dine fiender larmer. De som hater deg, løfter hodet. Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen mer minnes Israels navn! For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt ... La dem bli til skamme og bli forferdet til evig tid, la dem bli vanæret og gå til grunne! La dem kjenne at du alene, du som har navnet Herren, er Den Høyeste over all jorden." (v.2-6 og v.18-19)

2) La oss følge oppfordringen fra Salme 122,6: "Be om fred for Jerusalem" og be: "Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! Jerusalem, du velbygde! Du er lik en by som er tett sammenføyd... La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg!" (v.2-3 og 6b-8)

La oss be for Israels regjering at den må gjøre det som er rett uten å miste motet og frykte når nå hele verden vender seg mot dem. "For jeg vil samle alle hedningefolk til krig mot Jerusalem ..."(Sak 14,2)

Jeg har skrevet en bok som gir en praktisk veiledning til hvordan du kan be for Israel og landene som omkranser Israel.

Den koster kr 98. Send meg en epost: bjornolav58@gmail.com så sender jeg den. Porto kommer i tillegg. Boken har et forord av direktøren til den norske avdelingen av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, Dag Øyvind Juliussen. Den anbefales også av Gordon Tobiassen i Ordet og Israel.

Et kall til bønn for Frankrike, Europa og lille Norge

Det kjennes uvirkelig å rusle rundt i huset, brygge seg en kopp tea, se ut av vinduet og se sola leke med landskapet, noen fugler har samlet seg i tretoppene - og det er helt stille. Og samtidig vite at et land i Europa er i unntakstilstand etter at terroren rammet så brutalt sent i går kveld.

Jeg har lest nettaviser og hørt på nyheter: situasjonen er fremdeles svært uoversiktlig. Kanskje er så mange som 120 mennesker drept. Mange er skadet, mange svært alvorlig, så tapstallene kan bli enda høyere.

Terroristene skal være døde. Ingen av de norske nettavisene jeg har lest forteller noe om hvem de er. Muligens vet ikke franske myndigheter det ennå, eller de vet, men ikke vil gi denne informasjonen videre. For det er helt klart: Frankrike blir ikke det samme etter dette, det gjør heller ikke resten av Europa.

Dette er dagen for gråt. Dette er dagen da vi går stille i dørene. Og dette er dagen for bønn. For ofrene, familiene, vennene, for Paris og Frankrike, for myndighetene. Og for Norge, og resten av Europa. Viktigere enn noensinne er det å følge den apostoliske formaningen:

'Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse ...' 1.Tim 2,1-4.

SISTE: Terroranslag mot Paris - la oss be!

La oss be for Paris, for alle som er berørt av terroren, for fransk politi og franske myndigheter.

Når dette skrives har det vært flere terroranslag med bomber, og angrep på restauranter, kunstgallerier og en konsertsal. Det er innført unntakstilstand i Frankrike. Minst 100 holdes som gisler, over 60 skal være drept.

Når dette skrives er situasjonen svært uoversiktlig. Ingen vet hvem som står bak terroranslaget. Soldater er kalt ut, sammen med alt tilgjengelig politi og redningsmannskaper. Alle borgerne i Paris bes om å holde seg innendørs.

Dette omtales allerede som en av de verste terrorangrepene mot Frankrike noensinne. 

Konferansen av Europeiske kirker fordømmer drapene i Paris

Konferansen av Europeiske kirker fordømmer de grusomme henrettelsene i Paris.

I en pressemelding sendt ut i går heter det:

'Konferansen av Europeiske Kirker fordømmer dagens dødelige angrep på kontorene til franske magasinet Charlie Hebdo i Paris. Skytingen har ført til at 12 personer døde og fire alvorlig skadet.

Konferansen av Europeiske Kirker er forferdet av denne fryktelige handling av vold og tap av menneskeliv. Vår dypfølte bønner er med ofrene for denne tragedien, de overlevende, og alle deres kjære.

Som en reaksjon på dagens hendelser, uttrykte CEC 's generalsekretær Guy Liagre sin sorg og håp for fred i etterkant av trageien. "Vi sørger for ofrene og deres familier i kjølvannet av dette uopprettelige tap," uttalte Liagre og la til: "Menighetene i Europa vil delta sammen med alle mennesker av god vilje i et dypfølt håp for rettferdighet og fred i de kommende dagene." Konferansen av Europeiske kirker avviser også religiøse forklaringer på volden og oppfordrer det europeiske fellesskapet til å svare på fredelig vis.

Tony Peck, generalsekretæren for Den europeiske baptistføderasjonen, som er medlem av Konferansen av Europeiske Kirker, forteller på Facebook-siden til Den europeiske baptistføderasjonen, at han har sendt en epost til den franske baptistunionen for å uttrykke den sjokk og den sorg europeiske baptister kjenner etter tragedien i Paris i går. Han forteller at han har oppfordret europeiske baptister til å be for Frankrike.

15.000 protestanter samlet i Paris for å lovprise Gud

Å samle 15.000 mennesker i den hensikt å prise Herren er bemerkelsesverdig uansett hvilket land vi snakker om.                              

Når landet vi snakker om er det postmoderne Frankrike, med sine djupe katolske røtter, så er det nærmest for et under å regne. For den protestantiske minoriteten har vært utsatt for hån i 500 år, og ofte karakterisert som gammeldags, strengt og snerpete.

Disse stereotypene ble blåst bort under 'Protestantene feirer' som gikk av stabelen 26.-29. september i Paris.

Blant deltagerne fantes det også flere mennoniter. 17 kormedlemmer fra Châtenay Mennonite Church blandet sine stemmer sammen med et kor på 1000 andre under avslutningskvelden i Palais Omnisport de Paris-Bercy, en svært glasspyramide bygget for profesjonelle sports- og rocke-konserter.

Ved siden av fantastisk flott musikk og sang, var det skriftlesning som symboliserte hvordan Guds ord fra generasjon til generasjon. En svær Bibel ble sendt rundt i forsamlingen. Noen av de eldste i forsamlingen sendte den til neste generasjon, og så til neste, før den endte opp hos noen ungdommer som sto på scenen for å ta den imot.

Franske myndigheter krever at den romersk-katolske kirken skaffer husrom til hjemløse

Franskmenn er kjent for hissige diskusjoner. Det kan gå riktig varmt for seg. Men selv til Frankrike å være har temperaturen vært særdeles het i forbindelse med kravet den franske bostedsministeren Cèline Duflot har rettet mot Den romersk-katolske kirke.

Cèline Duflot krever at Den romersk-katolske kirken oppretter bosteder for hjemløse.

Situasjonen er egentlig i utgangspunktet helt absurd. For det første at en kirke i det hele tatt besitter så stor eiendomsmasse som Den romersk-katolske kirke gjør. Ingen kirke skulle sitte på eiendommer. Jesus sa aldri: Kjøp dere hus! Han sa: Selg det dere eier og gi det til de fattige!

Men kirken - ikke bare Den romersk-katolske - har i stor stil gjennom historien bemektiget seg på de fattige. Skaffet seg enorme eiendommer. Og drevet med forretninger.

For det andre: Det burde være selvsagt for en kirke å dele de som lider. Den romersk-katolske kirke i Frankrike burde være helt i fronten i arbeidet med å løse de uverdige forholdene for tusenvis av hjemløse og fattige mennesker.

Den romersk-katolske kirken eier mange eiendommer i Frankrike og ansees å ha god lønnsomhet på disse. Mange av dem står tomme, og det er disse den franske bostedsministeren vil ha adgang til til de tusenvis av landets hjemløse. Svært mange franskmenn reagerer sterkt på at den romersk-katolske kirke driver med eiendomsspekulasjon og tjener grove penger på det.

Reaksjonene er også sterke i ledelsen for Den romersk-katolske kirken. De vil ha seg frabedt statens innblanding, og det er forståelig. En stat bør ikke kunne blande seg inn i indre kirkelige anliggender. Men når det er sagt er det jo kirken selv som har brakt seg i vanry ved å være en stor eiendomsbesitter og gjøre lite for de fattige.

Men det finnes hederlige unntak. Mange kirker driver et stort sosialt arbeid, blant annet med suppekjøkken.

En fransk prest, Stephane Lavignotte, i kirken Maison Verte, i den nordlige delen av Paris, arbeider direkte med de hjemløse. Han er kritisk både mot den franske staten og sin egen kirke. Til det finske nyhetsbyrået YLE sier han:

'Jeg ser det slik at alle burde ta sitt ansvar i en krisetid og øke ressursene for å få slutt på den umenneskelige situasjonen for de hjemløse'.

Tenk hvilket enormt vitnesbyrd det ville vært om ledelsen for Den romersk-katolske kirke hadde henvendt seg til den franske statsministeren og sagt: Vi kan løse problemet for de hjemløse. Ta over våre eiendommer, sørg for at folk for et trygt sted å bo! Slikt kunne det blitt vekkelse av! Franskmennene kunne ha kommet til å søke til kirken igjen.

Bildet viser Notre Dame katedralen i Paris.

Jeg har oppdaget Paul Evdokimov!

Det hender at man finner en gullåre! Det har jeg gjort de siste ukene. Gjennom Paul Evdokimovs forfatterskap.

Paul Evdokimov (bildet), 1901-1970, tilhørte den russiske kultureliten med djupe røtter i ortodoks åndelighet, som både før og etter den russiske revolusjonen gjorde seg sterkt gjeldene i eksilmiljøene i ulike europeiske byer. Etter revolusjonen og borgerkrigen kom Evdokimov til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institutt Saint-Serge i Paris. Samtidig var han sterkt engasjert i økumenisk arbeid, og arbeidet blant de mange flyktningene og da særlig de russiske studentene. Mange av dem så på ham som en starets, en åndelig veileder.

I Sverige er vi så heldige at det finnes en mann ved navn Lars Thunberg. Han er en av Skandinavias fremste - om ikke den fremste - kjenneren av Evdokimov. Det var mens Thunberg oppholdt seg i Frankrike i forbindelse med et forskningsoppdrag i årene 1954-55 at han oppdaget Evdokimov. Thunberg søkte å finne et forskningstema som kunne vise den tidlige kirkens menneskesyn, og oppdaget Maximus Bekjenneren, og gjennom denne Evdokimov. Thunberg skriver:

"Paul Evdokimov betydde i denne sammenhengen mye for meg. På en informativ måte holdt han hver lørdag en miniforelesning på studenthjemmet om først og fremst den tenkning man finner i Østkirken og siterte flittig kirkefedrenes skrifter. Det var ganske lett å se at en av hans favoritter blant fedrene var Maximus. Jeg diskuterte derfor også mine videre planer med ham og fikk sterk støtte for å arbeide videre med Maximus og dennes kristologisk orienterte menneskesyn."

Arbeidet til Thunberg resulterte i en doktoravhandling i 1965, samt en bok på engelsk om Maximus i 1985, som også utkom på svensk i 1999.

For elleve år siden - i år 2000 - gav så Thunberg ut boken "Den dåraktiga Gudskärleken" som er en samling av noen av Paul Evdokimovs artikler. Jeg holder på å lese denne boken nå - og det er som jeg skrev innledningvis: gull. Her loddes det djupt og her øses det av visdom som både velsigner og utfordrer, fordi den er basert på Guds ord og han øser av sin kunnskap fra kirkehistorien og tradisjonen.

Her finnes kapitler som: "Den dåraktiga Gudkärleken och Guds tystnads mysterim", "Den mystiska erfarenheten", "Den nya männskan", "Mannens og kvinnans nådegåvor", "Den innvärtes klosterlivet", "Startets och andlig Fader", "Den ryska andlighetens rötter" med mer. Boken er utgitt på Artos förlag og har ISBN nr 91-7580-202-3.