En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 2

Det var ikke bare økonomien som ble utfordring for familien Skobtsova. Datteren Nastia ble syk. Først forstod ikke mor eller far hvor alvorlig det var. De trodde at hun var i ferd med å komme seg etter influensa som hele familien hadde hatt vinteren 1925-26. Men Nastia ble ikke bedre. Hennes tilstand gjorde dem urolige. De tilkalte lege, men han kunne ikke gi noen god forklaring på at hun var blitt så tynn. Det var først når hennes tilstand hadde blitt kritisk, at de forstod hva det var: hjernehinnebetennelse.

Nastia ble innlagt på det berømte Pasteurinstituttet. Hun fikk den beste behandlingen som var mulig å gi på denne tiden, Nastia kom seg ikke. Mor og datter tegnet for at Nastia skulle få litt annet å tenke på i denne vanskelige tiden. Ser man på tegningene i dag så viser de Nastia's magre, feberaktige, men likevel så rolige ansikt. Tre av dem er merket med ulike klokkeslag den 7.mars 1926. Det var dagen Nastia døde. Da hadde hun ligget syk i nesten to måneder.

Å miste et barn er dramatisk. Jelizaveta Jurnevna, hun som skulle bli moder Maria, skriver:

"Så mange år, og jeg har aldri visst hva anger er. Nå gripes jeg av redsel over min avmakt... Ved siden av Nastia kjenner jeg at min sjel, hele mitt liv har gått i mørke smug - nå vil jeg gå en sann og renset vei, ikke på grunn av troen på livet, men for å rettferdiggjøre, forstå og kunne ta imot døden. Og når man rettferdiggjør og aksepterer døden, bør man alltid huske hvor tom man er. Hva man enn tenker og hvordan man tenker - kan man ikke skape noe større enn ordene: elsk hverandre..."

Jelizaveta er 34 år når hun skriver dette. Hun har 19 år igjen å leve.

Om begravelsen til Nastia skriver hun:

"Dette at det plutselig er blitt åpnet en port til evigheten, at hele det naturlige livet har begynt å skjelve, har falt sammen... Alt farer ned i gravens mørke gap, forhåpninger, planer, vaner, beregninger ... men det viktigste er meningen, hele livets mening. Om den finnes, da må man løfte blikket, forkaste alt ..."

For Jelizaveta leger ikke tiden alle sår. Døden er den store døderen. Sjelen blir igjen blind. Evighetsporten er igjen stengt. Det skulle ta mer av hennes krefter og innse at hun måtte inntas av Livet -Herren selv.

Hun uttrykker dette i et dikt. Her er min oversettelse av det første verset:

Nylig jeg trodde skatten var uendelig.
At jeg behersket livets magi.
Herre, min Herre, jeg må betale
allting tilbake og fattig forbli.

Og så det siste verset:

Tankene mine er syke og bleke
følelsene, viljen er svak av synd.
Trøtt og forvirret betrakter jeg veien
Jeg er din slave som mistet mitt syn.

(fortsettes)