Slitne kristne

Jeg møter så mange slitne kristne. De forteller om en slitasje fra år med høye bekjennelser, krav som er lagt på dem gjennom forkynnelsen. De har kjent på et stort forventningspress. Og skuffelsene over ikke å nå opp til både de uttalte og de uutalte kravene. Jeg har sett så mange tårer dette året, og lyttet til mange såre historier.

En jeg møtte kjente kvalmen skylle igjennom ham når møtelederen innledet møtet med: 'Er dere glade? Vi er glade - ikke sant'. 'Da,' sa mannen: 'kjente jeg nederlagsfølelsen. Jeg kunne ikke oppdrive noen glede. Jeg var bare tom. Jeg klarte ikke lenger å leve opp til forventningen om at jeg skulle være glad, fokusert på seier, si de rette tingene. Jeg orket ikke mer. Hva skal jeg gjøre?'

Jeg har tenkt på mine egne prekener, særlig fra den første tiden som ivrig predikant. Jeg var umoden. Med liten kjennskap til livet. Hvor mye skyldfølelse har jeg vært med på å skape? Hvor mange nye byrder har jeg lagt på nakken til den som bar tunge byrder fra før av?

Måtte Herren tilgi meg. Jeg håper de som har hørt meg og som har fått problemer etterpå kan tilgi meg.

De siste årene har jeg brukt mye tid på å lytte. Høre andres troshistorier. La folk få snakke ferdig. I mange tilfeller har jeg ikke hatt noen svar å gi på noen av de spørsmålene jeg har fått. Men jeg har forsøkt å lytte. Jeg kunne sikkert bli enda flinkere.

Så har jeg forsøkt å gjøre noe med det. Få undervisningen jeg gir gjennom mine seminarer og prekener til å bli til praktisk hjelp ved å fortelle om alle de gangene jeg selv ikke har fått til ting, alle de gangene jeg selv har mislykkes. Jeg har fortalt om min egen svakhet, skrøpelighet, om mine egne tårer, om min egen sårbarhet.

De fleste som hører blir glade, men noen blir også sinte. De ønsker ikke å høre om svakhet, bare seier.

Det hele begynte med at Herren talte til meg mens jeg sto på prekestolen: 'Du må være mer ærlig, Bjørn Olav, med eget levd liv.'

Derfor snakker jeg i dag om et hverdagslig bønneliv som passer den enkeltes dagsrytme. Ikke om det som ikke fungerer. Ikke om alle de amerikanske metodene. Ikke om skippertakene. Alle de gangene vi kaster oss på noe nytt, og som bare fungerer en liten stund. Men om hverdagene. Om bønnen som Ånden skaper på innsiden vår og som driver oss til å be.

Mange forteller om at de får hjelp til å finne sin egen bønnerytme. At de nå kan be uten at de kjenner på den dårlige samvittigheten som har ført til så mye fordømmelse.

Dette vil jeg bruke resten av livet på!