Agape

I to artikler har jeg skrevet om to begreper som jeg har hentet hos Evagrios av Pontus. Mens begrepene askese og apatheia, er ord som vi forbinder med noe annet enn disse ordenes opprinnelige mening, så er det tredje begrepet noe mer tilgjengelig for oss. Det dreier seg nemlig om ordet agape eller kjærlighet. Ordet har i hvertfall et mer positivt innhold for oss, enn askesen eller apatien, men jeg er ikke like sikker på om vi virkelig forstår innholdet i ordet kjærlighet likevel. Den moderne betydningen av ordet er nokså utvannet, for ikke å si misbrukt. For Evagrios av Pontus er kjærligheten sentrum i det åndelige livet. Den er målet for askesen, den åndelige fostringen, og selve grunnen for kontemplasjonen, den åndelige modenheten.

Kjærligheten er den lengselen som hører til selve menneskets natur. Mennesket er skapt i kjærlighet fra Guds side, og for kjærlighet. Den er selve Treenighetens forutsetning og hemmelighet. Men for at mennesket skal kunne leve i kjærlighetens renhet, må mennesket gjenfinne sin naturlige helse. Det skjer gjennom askesen, hvor man renses fra å være styrt av de skiftende følelsene. Uten en indre stillhet og fred, finnes ingen kjærlighet som ikke søker sitt eget. Uten denne grunnvollen er kjærligheten sammenflettet med begjæret etter å herske, misunnelse, gjerrighet, redsel og frykt. Kjærligheten er til sitt vesen fellesskap, delaktighet og enhet. Den fullkomne kjærligheten er uttrykt gjennom Treenighetens mysterium. Gjennom Kristus, gjennom at Gud gir seg til oss i inkarnasjonens mysterium, dras vi igjen inn i den kjærlighet i hvilken vi ble skapt. Det er i denne kjærlighetsrelasjonen vi er kalt til å leve. "Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg." (Gal 2,20)

Abba Alonios sier: "Om et menneske ikke sier i sitt hjerte: Bare Gud og jeg finnes i verden, så kan hun ikke finne ro."

Dette kan synes underlig for oss, som dyrker den utadrettede aktiviteten. Når Evagrios og de andre ørkenfedrene drar seg unna og legger vekt på ensomheten med Gud, så beror ikke dette på en forakt for de andre og for fellesskapet. Tvert i mot handler det om den vekt de legger på det menneskelige fellesskapets renhet. Kjærligheten må være ren, og den oppstår ikke fordi man vil det, eller at man bestemmer seg for å elske et menneske eller elske Gud. Kjærligheten oppstår fordi man innser at noen er verd å elskes, enten det er et menneske, eller det er snakk om Gud. Den guddommelige kjærligheten er det klare lys i hvilket hvert ansikt lyser fram som Kristi ansikt, - som et speilbilde av den Guds avbilde som også jeg er.