Det er en forunderlig historie som rulles opp for oss i 1.Mos 18. Om Herren som åpenbarer seg for sin venn Abraham. Beskrivelsen fra 1.Mosebok gir mange assosiasjoner. Jeg ser den for mitt indre blikk. Der sitter Abraham i teltåpningen til teltet sitt, som befinner seg i Mamres terebintelund. Eller eikelund, som det også oversettes. Sikkert ikke uten grunn at han har funnet denne plassen med de vakre trærne, for å slå seg ned der. Det er "midt på heteste dagen", leser vi. Og det er mens han sitter her for å forsøke å svale seg under disse mektige eiketrærne at han oppdager at han får gjester. Han reiser seg og springer disse tre mennene i møte. Og så inviterer han dem på et måltid mat.
Blant bibelforskerne er det bred enighet om at det er den hellige treenighet som Abraham og hans hustru får besøk av denne dagen. Og det er ting som tyder på at Abraham forstod hvem de celebre gjestene var. Og det første Abraham tenker på er å servere dem noe å spise! Det kan sikkert gis ulike forklaringer på Abrahams reaksjon, ikke minst med at måltidsfellesskapet har en stor plass i denne delen av verden. Det er ikke Abrahams reaksjon jeg først og fremst er opptatt av, men det er reaksjonen på dette hos hans gjester. De setter seg til bords. De tar del i måltidet.
I går hadde jeg et seminar på Gjøvik i forbindelse med Pinse for alle. Jeg var invitert til å tale om "Den Hellige Ånd og vårt bønneliv", og siterte i den forbindelse Åp 3,20 som forteller om et annet måltidsfellesskap. Der sier Jesus: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg."
En dag skal vi sitte benket rundt et bord, hvor vi skal feire Lammets bryllupsmåltid. Der kommer det vil å være mennesker fra alle stammer, tungemål og ætter, og vi skal spise sammen. Nå - mens vi ennå er her, inviterer Jesus oss på et måltidsfellesskap som er så nært at Han vil spise sammen med oss.
I ettermiddag kommer vi til å være noen fra Amerika, Argentina og Afrika som sitter rundt spisestuebordet vårt. Det er venner som representerer de konservative mennonittene. Noen av dem går med tanker om å slå seg ned her i Norge, for å bygge opp en anabaptistisk kommunitet. Rundt bordet skal vi snakke sammen om det som hører Guds rike til, og vi vet at Jesus selv kommer for å ta del i dette måltidsfellesskapet sammen med oss.
Å sitte benket rundt et bord. Det gir mening. Det skaper fellesskap. Da deler vi liv sammen. Gud fryder seg over måltidsfellesskapet med Abraham, og det gjør Han fortsatt når noen kommer sammen for å bryte brødet i hjemmene.
14 kommentarer:
Hils alle....
Jeg skulle gjerne vært med - selv om jeg trolig er langt fra en konservativ menonitt? Så har jeg stor sans for mange av disse verdiene - hvis ikke menigheten finner bl.a. måltidsverdiene igjen opphører vi nærmest å være menighet - det blir noe kvasigreier. Menighetet dreier seg om samfunn melom Gud og mennesker - og en gruppe mennesker som ser hverandre i nakken for å høre på en predikant på en søndag har trolig lite med menighet å gjøre? Jeg klarer meg utmerket godt uten. Men Herren klarer seg i uten - det gjelder hans vitnesbyrd - det gjelder Hans bilde på jorden. Det gjelder et folk som skal være vitner - ikke gjøre vitnesbyrd - men være gjenskapere av den hellige enhetog forening mellom Gud og hans folk. Jeg ønsker dere en gledelig stund - skulle gjerne invitert dem hit. Men kreften og cellekuren gjør mine dager helt uforutsigbare. Hils alle med en hellig omfavnelse.
BjørOlav skrev:
"Noen av dem går med tanker om å slå seg ned her i Norge, for å bygge opp en anabaptistisk kommunitet"
Hvis dette er de samme anabaptistene som er omtalt tidlgere på denne bloggen, og de skulle gjøre virkelighet av dette så vil det bli et svært interessant prosjekt i mine øyne. De vil i tillfelle etablere noe som skiller seg totalt fra alt annet i Norge idag.
Og "i ånden" kan jeg f.eks se for meg alle de ultraliberale, supersosialistiske journalistene når de leser om leveregler som dette:
In our houses, our entertainment, our dress, our music, our speech - in every area of life - we want to identify with Jesus and his Kingdom to which we belong.
We have rejected the god of this world, and refuse to identify with him.76 What is highly valued among men is detestable in God's sight.77 Therefore we want to live modestly in simple houses, all of whose features serve a practical purpose. We want to use simple furniture, eat healthy, simple meals (as much as possible what we can raise ourselves), and dress ourselves modestly.
We reject the fashions of the world in hair styles, impractical clothing, and whatever features of dress serve for nothing but to draw attention to ourselves.78
We do not use jewellery, and because of its pagan origin, its impracticality, and its unscriptural use of gold, we reject the use of the wedding ring.79
We expect our women and girls to wear long hair and to keep it covered (for the sake of modesty, as a sign of headship order, and because of the angels) in public.80
For the sake of modesty we do not have our sisters wearing trousers. Rather we expect them, and the brothers of our community to dress in a simple uniform way. To keep a united testimony, and because of the great value of identifying ourselves visibly one with another and with our community, we expect all those that join us to conform quickly to our way.
We do not believe our families and our community should have free or unlimited access to the Internet.
We believe the use of public television to be more harmful than profitable, and reject its use altogether.
Men aller mest må jeg tenke på den mulige åndskampen en slik etablering kan medføre. Hvis man fører en slik livsstil vil man antagelig kunne representere en åndskraft vi ikke har sett maken til i Norge siden de store vekkelsenes tid i hine hårde dage.
Tore: Det hadde vært en stor glede å ha deg her, sammen med oss! Paulus sier noe i forbindelse med det han skriver, jeg tror det er til forsamlingen i Korint, at han er med dem i ånden. Så jeg skal hilse til dem fra deg. Måtte Herren gi deg styrke.
Anonym:
Ja, dette er de samme menneskene jeg har skrevet om tidligere på bloggen, og det skal bli spennende å få del i hva de tenker konkret om framtiden. Vi har ført samtaler en periode nå, både telefonisk og via mail, så jeg kan si så mye som at det foreligger konkrete planer om å grunnlegge en anabaptistisk kommunitet i Norge. Men det er en del som må falle på plass. Derfor er de takknemlige for forbønn. Tanken er å kjøpe en gård, og bruke denne som utgangspunkt. Jeg hjelper dem i den fasen de er inne i nå, og vi er interessert i å komme i kontakt med mennesker som kjenner at de kan identifisere seg med måten de tenker menighet på.
Til anonym
Jeg er kanskje en slags superradikal sosialistisk journalist? så synes jeg likevel ikke disse verdiene er så gale.
Jeg tror ikke vi som Jesu etterfølgere bør tvinge disse disse reglene på andre ... Jeg er antitotalitarist - og respekterer andre sine valg i livet. I disse reglene fant jeg mange gode ting - og det ville vært herlig med et slikt fellesskap i Sandnes. Hvis de ønsket meg velkommen, slik som jeg er - så skulle jeg med glede være sammen med dem.
Noe av problemet ville kanskje være en sterk indre lojalitetsjustis, Vi har en del lignende lutherske samfunn her i distriktet - med egne skoler o.m.
Og så har vi Smits Venner som i noen ting kanskje grenser opp mot dette - selv om de nå kanskje har gått fra menighet til foretark/bedrift?
Det er folk som lider sterkt når de skal løsrive seg fra slike samfunn - og jeg har en mistanke om at Vårt Land til fokusere på noe av dette problemet i dagene fremover.?
Det gjelder ikke bare "old fashion religion" - men det gjelder våre moderne hippe, kule, rappende, rockende og dansende menigheter i korte skjørter og bare mager.
Jfr. "Jesus Camp" som kommer på TV 3 september. Jeg tror jeg foretrekker mine menonittvenner??
PS
Jeg er sterkt imot en blanding av nasjonalisme og Kristi etterfølgelse. Anbefaler sterkt boken: "The Myth of a Christian Nation". How the quest for political power is destroying the Church. Forfatter: Gregory Boyd
En av hans bøker er utgitt av UiO_
"Brev til en skeptiker"
Jeg vil bare sitere litt fra boken til Gregory Boyd:
THE CALL TO BE "HOLY" RESIDENT ALIENS
Scripture drives home this truth when it teaches that we are to view ourselves as soldiers stationed in a foreign country, and thus are not to let ourselves get overly entangled in "civilian affairs" (2. Tim. 2.4) It tells us that we are to see ourselves as aliens and exiles in a foreign country, just as Abraham did (Heb. 11:8-10) Whatever country we may belong to to we are to remember always that our real citizenship is in heaven (Phil 3:20) Whatever opinions se have to solve society's problems, we are to remember always that we cannot serve to masters (Luke 16.13). Our allegiance, therefore, can never be to any version av the kingdom-of-the-world. Our allegiance is to our heavenly Father, whose country we belong to and into whose family we've been adopted (Rom 8:29, Gal 1:2, 6:10 and Eph. 1:-4-5)
Stanley Hauerwas William Willimon capture the unique nature of the true church when they depict it as a small colony in a foreign land - "and island of one culture in the middle of another" "We are in this world, but we are to see ourselves as "resident aliens" We are in the world, but we are not of the world any more than Jesus was of this world (John 17:16) - we are to march to the beat of a different drummer. And - note this carefully - preserving this "alien status" is not an addendum to our calling as kingdom-of-God-citizens - it belongs to the very essence of what it means to be a kingdom-of-God-citizen. The way we advance the kingdom of God is by being the unique kingdom of God in contrast to the kingdom of this world."
PS
Da Gregory sterkt begynte å tale dette budskapet i sin megakirke med 5-6000 meldlemmer for 3-4 år siden mistet de 20% av medlemmene. Christianity Today beskrev det slik at han hadde tatt en skritt mot anabaptismen.
Takk for at du minner oss om dette, Tore og hjelper meg til å se klarere! Jeg kommer definitivt til å se nærmere på denne boken, om jeg klarer å skaffe den.
Gjennom det jeg leser her, ser jeg nok en gang hvor annerledes Guds rike er. Bygget på helt annerledes prinsipper enn verdens. For en tid tilbake gjorde jeg et studium av det bibelske begrepet "verden", og jeg tror det er viktig at vi ser forskjell at Gud skapte "jorda", ikke "verdenssystemet", men Han elsker samtidig menneskene i verden.
Lik anonym er jeg hjertens enig i at vi som kristne må utgjøre en forskjell, vi må avspeile hvor annerledes Riket er.
Og jeg er enig med Tore, når han blir bestyrtet over disse "megakule" ungdommene. Jeg vet ikke om jeg orker å se programmet. Av og til blir man så sliten av dette, at en ikke bør utsette seg for mer.
Men skriv mer om Guds rike, Tore! Hjelp oss(meg)til å se noe av det du har sett i Skriftene.
Og anonym: Fortsett med å gi oss innblikk, og rist oss våkne, i Jesu navn.
Jeg skal sende deg boken.
Her er hjemmesiden til Woodland Hills Church
http://www.whchurch.org/content/page_1.htm
Tusen hjertelig takk, det var veldig snilt av deg. Jeg regner med at du har adressen.
Lende skrev:
Jeg er kanskje en slags superradikal sosialistisk journalist?
.........
Om du oppfattet det slik at jeg trodde dette, så må jeg sterkt beklage. Jeg så faktisk ikke innlegget ditt før jeg la inn mitt eget.
Når det gjelder min hennvisning til sosialistiske journalister så tror jeg ganske mange har erfart at en del av disse er veldig fientlige innstillt ovenfor konservativ/levende kristendom. Og i særdeleshet den typen som "sprer seg". Selv på Barrats tid var dette et svært fremtredende fenomen i de kretser.
Kjære Lende, du har skrevet mye på denne bloggen jeg kunne skrevet selv. På mange måter betrakter vi ting helt likt. Og jeg mener selvsagt som deg at valgfrihet og frivillighet er fundamentalt grunnleggende for all kristen virksomhet. Bare på ett punkt er jeg absolutt autoritær. Og det er nettopp at man på et tidspunkt MÅ ta et valg. Et frivillig valg, men velge, det må man. Ellers går kristendommen i oppløsning. I løpet av en ganske kort periode i mitt liv som "aktiv kristen" erfarte jeg hvordan dette kan skje. En erfaring som har gjort at jeg faktisk tviler på at jeg noen gang igjen kommer til å innvolvere meg i "tradisjonellt menighetsliv".
Siden vi åpenbart har svært mange felles meninger, så har jeg desto mer lurt på hva som skiller oss og hvorfor. Antagelig betrakter vi verden fra forskjellige vinkler. Vi har lært å forholde oss til den på forskjellig måter. Og våre liv har gitt oss helt forskjellige refferanser.
Du skriver at du er sterkt motstander av kristi etterfølgelse blandet med nasjonalisme. Selv har jeg ikke reflektert noe særlig over dette. Det eneste jeg kan assosierer med dette er Bibelens bud om å underordne seg myndighetene (f.eks følge farstrensene), be for alle som har myndighet og ansvar, betale skatt osv osv.
Rom 13,1 Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud.
Rom 13,4 Styremakten er en Guds tjener, til beste for deg. Gjør du det onde, har du grunn til å være redd. Det er jo ikke for ingen ting at den bærer sverd. Den er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.
1 Tim 2,2 Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt.
Grunnen til at vi kan lese dette i Bibelen er vel at vi kan/skal prege nasjonen vi lever i? Vil den ikke da i det minste kunne bli preget av kristendommen?
Eller er det naturlig å altid sette et 100% skille?
Kjære anonym,
vi skal respektere å ære myndighetene. Jeg vet ikke helt sikkert hvor langt jeg kan gå i dette? Det er jo mye fryktelig - og det var det sannelig på Paulus sin tid også - men likevel? Synden og undertrykkelsen florerte.
Men jeg tror ikke vårt kall er å kristne nasjonen som system - vi skal være et alternativ - og i tro til Gud håpe at dette er saltet som bevarer og fornyer.
Jeg tror ikke nødvendigvis vi er uenige i noe???
Jeg kan bare av og til bli litt provokativ - når f.eks. sosialistiske raddiser blir satt i bås? De har gjerne sett hykleriet og tomheten slik som vi trolig har.
Jeg finner at vi kan ha et flott fellesskap med disse i lengselen etter det ekte, det guddommelige.
F.eks kan jeg mye til felles med Cornelius Wresvick ---- og "Jag trivs best i øpnna landskap....."
Jeg tror ofte vi kan ha mer til felles med de konservativt konforme - jfr. gjerne farisereerne.???? Jeg kan vel like å pirke litt i besteborgerligheten? Jeg identifiserer meg primært med de som faller utenfor - gjerne de på de brune pubene?
Kunne sagt mye om dette.
Jeg tror heller ikke at vi ser ting fra forskjellige vinkler?
Vi bare uttrykker oss litt forskjellig. Kanskje?
PS
Boken er pakket og sendt til Frusethenga 65, 2817 Gjøvik
Lende skrev:
"Jeg tror heller ikke at vi ser ting fra forskjellige vinkler?
Vi bare uttrykker oss litt forskjellig. Kanskje?"
Det er mulig du har rett. Det er uansett interessant å høre dine meninger siden du har lest en del, vært engasjert i menighetslivet.. -og at vi så har blitt sittende med så mange felles oppfattninger om ting.
"Jeg kan bare av og til bli litt provokativ"
-----------
Å være litt provokativ i møte med dobbeltmoralen skader ikke. Ingen viste oss dette klarere enn Jesus selv. Men populær blir man ikke.
Og noen sosialister er slett ikke sosialister i det hele tatt. De er ærlige mennesker, som kun er politiske tilhengere. Men det finnes noen som er sosialister i opprinnelig forstand. DVS. de er seg fullt ut bevisst Karl Marx's ide om at sosialismen skulle fortrenge all religion hundre prosent. Disse arbeider ofte målrettet for dette. De kan være svært vanskelige å påvirke, men selvsagt skal vi elske dem også. :)
Da jeg leste at du identifiserte deg med de som falt utenfor tenkte jeg hmmm... Det er vel Guds Nåde at jeg selv ikke endte mine dager som en taper for mange år siden.
Men jeg vil kanskje bruke et annet ord enn "identifisere" i dag.
På en annen side, når jeg skrev dette så kom jeg til å tenke på en episode for ikke så lenge siden. Jeg tror jeg vil ta meg tid til å skrive om den siden den antagelig sier noe grunnleggende om dagens virkelighet.
Jeg satt og snakket med en "evangelist" i et lokale som han drev på og restaurerte. Jeg var innom for å se på jobben. Mens vi satt der kom en av hans medarbeidere, og tilslutt en lett bedugget person fra byens utemiljø. Denne mannen var faktisk svært åpen for evangeliet, og på en seriøs måte. han var intelligent og skarp. Han gav "Evangelisten" noen gode råd om å nå folk. Råd som nok var litt tunge og svelge. For evangelisten var kun opptatt av møtene sine, og ønsket hovedsakelig oppsluttning om disse. Alkoholikeren var svært lite interessert i evangelistens tradisjonelle møtekultur, men å sitte å snakke med oss, det kunne han. Han var søkende som bare det.
Det endte med at jeg og alkoholikeren havnet på parti. Jeg forstod alkoholikeren så alt for godt. Evangelisten var derimot kun opptatt av å kjøre sine tradisjonelle opplegg. Hensynet til alkoholikerens kom i annen rekke.
Til slutt erklærte alkoholikeren (som da var blitt ganske edru) at han ville ha meg som predikant.
:)
Vi har antagelig mange felles oppfatninger om dette også Lende.
Deg dom predikant?
Du hørtes ut til å være på et himmelsk godt parti? Jeg mistenker at kveldens møte på bedehuset var et godt møte - et godt møte i ordets rette forstand.
Et møtested mellom himmel og jord.
Det er slik møter det flere av oss som ønsker flere av.
Jeg er så hjemme da.....
Og gjerne rundt et bord...
Jeg liker mange av Bjørn Olav sine bilder....
Men noen av disse med glorie rundt hodene på folk blir litt vell salige...
Men virkelige bilder - når virkelige mennesker møtes.
Litt i fred og ro....
Litt tilbaketrukket..
Ettertenksomt
Lengtende og bedende...
Og noen ganger løsloppetent
Du har så rett Lende. Jeg er så enig.
Og denne nærheten, tryggheten som så mange savner, denne muligheten til å betro seg til medmennesker, det er denne som ofte mangler i dag.
Organiserte systemer, mennesker som tar på seg "roller", programmer, alle slags "religiøse tiltak" og stadig flere "ledere" osv. skaper ofte bare tom sosial virksomhet, som ofte kun fungerer som et skalkesjul for etablert halvhjertet kristendom.
Og det triste er at mange bindes opp i dette mot sin vilje. De fanges inn i det, eller ledes inn i en rolle som passive benkeslitere. Og jo flere benkeslitere, jo mer vellykket føler lederskapene seg. Særlig hvis noen av dem roper "halleluja" på rett sted. Enkelte måler faktisk sin virksomhet ut fra antall medlemmer/fremmøtte, og mengde kollekt. De har egne tellere.
Evangelisten Jørn Strand holdt en gang en preken om dette. Han fortalte om hvordan han en gang ba med høye rop om at masse folk måtte komme på møtet hans, og at skarer måtte bli frelst. Plutselig fikk han et spørsmål inni seg: "Hvorfor det?". Han brøt sammen og ba i stedet om at hvis det bare kom ett eneste menneske på møtet hans, så måtte han få nåde til å formidle noe fra Gud til dette.
Lokalet ble visst sprengfullt!
Legg inn en kommentar