I går leste jeg en meget interessant artikkel i Christianity Today. Den handlet om noe jeg har skrevet om tidligere på denne bloggen, nemlig fremveksten av de nye monastiske fellesskapene. I denne artikkelen sier den meget anerkjente engelske teologen, presten og en av initiativtagerne til den såkalte Lausanne-pakten, John Stott (bildet) følgende: "Hvis jeg hadde vært ung og skulle begynne mitt kristne disippel-liv på nytt, så ville jeg etablere en form for evangelikal monastisk orden. Skulle man slutte seg til den måtte man avlegge løfte om å leve i sølibat, fattigdom og en holdning av fred." Utsagnet til Stott er veldig interessant, både fordi uttalelsen kommer fra en så prominent evangelikal leder og prest i Den anglikanske kirke. Men også fordi hans uttalelse samsvarer med det mange andre sier for tiden.
Da jeg deltok på Predikant og arbeidsmøtet til Den evangelisk lutherske Frikirke, tidligere i år, som invitert gjest, hadde jeg en lengre personlig samtale med Peter Halldorf. Han sa noe av det samme: "Skal Kirken overleve i vår tid, og være en fornyende kraft, må vi tilbake til klostertradisjonen." Det tror jeg Halldorf har helt rett i. Det var klostrene som tok vare på det indre pulserende livet i kirken, og som bevarte Den Hellige Skrift."
I april 1988 holdt kapellanen i Det amerikanske senatet, Richard Halverson, en tale for Hutterianerne, en del av den anabaptistiske bevegelsen med røtter tilbake til 1600-tallet, hvor han sa: "Det ligger noe i luften. Enten er det Jesu gjenkomst, eller noe mindre dramatisk, en mektig besøkelsestid fra Gud på jorden, og i Kirken. Når det skjer vil mennesker i den evangelikale leir, måtte bevege seg i retning av dere (altså i betydningen Hutterianerne), mot en større enkelhet, vekk fra materialismen som jeg tror virkelig har vært ødeleggende for hele den evangelikale bevegelse."
Filosof Richard Mouw ved Fuller Seminary snakker om det samme. Han ser for seg at den evangelikale bevegelsen i særdeleshet vil dra stor nytte av en tilbakevending til klostertradisjonen, som et "klart og radikalt vitne i en mindre enhet innen Kirken, et kall for hele Kirken til å vende tilbake til å være et mye klarere og mer radikalt vitnesbyrd."
Uttalelsene til disse personene er spennende, og helt samsvarende med hva jeg selv tenker om fremtiden. Skal den kristne tro overleve i dagens samfunn, og i fremtidens Europa, trenger vi å vende oss til klostrene på nytt. Derfra vil fornyelsen komme. I denne tradisjonen vil det kontinuerlige bønnelivet tas vare på, og leves ut, sammen med Kirkens liturgske liv. På den måten vil kontinuiteten tilbake til Ur- og Oldkirken tas vare på.
9 kommentarer:
Interessant det med John Stott. Og du nevner Peter Halldorf. Jeg tror neppe vi behøver å bygge kloster og leve i sølibat - men kommunitetsliv kan vel leves på andre måter. Jeg tror også vi må bort fra tidens lederdyrkelse - som også Halldorf er inne på. Jeg tar meg den frihet og siterte en side fra han siste bok
Åndens Folk
Peter Halldorf
På side 220- 221 skriver han om hvordan Paulus og Barnabas ble ”tilbedt og opphøyet” på grunn av de store underne de gjorde. Ap.gj 14
Halldorf kommenterer:
”Dyrkningen av den som Gud bruker, kan være meget subtil, men den er alltid like ødeleggende. Det er fristende å la seg beruse av menneskers hyllest, å ta til seg berømmelse og rosende anbefalinger. Folkende kommer løpende med blomster som de vil henge på Paulus og Barnabas. Men disse vil ikke bli noen ikoner. Ved å rive i stykker klærne sine stikker apostlene hull på det bildet folket i Lystra lager av dem.
All persondyrking er fremmed for et lederskap i Jesu etterfølgelse. Den som får en glorie på hodet, bør reagere med samme opprørhet og sorg som Paulus og Barnabas, når de merker at folk kritikkløst beundrer dem. ”Hva er det dere finner på?” Åndelige ledere bør ofte si om seg selv så omgivelsene hører det: ”Vi er jo bare alminnelige mennesker akkurat som dere” (14.15)
Vi trenger gode forbilder og ledsagere på veien, men Jesus sier: ”Dere skal ikke alle noen på jorden far… La heller ikke noen kalle dere lærere”. Han mener det han sier.
Ingen skal kalle seg åndelig veileder.
Det er bare en pålitelig veileder i Åndens verden: Den hellige ånd. Hvis noen er en mor eller en far i troen for et annet menneske, er hun eller han det bare i denne meningen: Ånden fra Gud er virksom i han eller henne. Ingen er uforanderlige i denne verden. Å ta noen til eksempel er å se med barmhjertighet på den man følger. Hvis man tror man følger en helgen, blir man før eller sene skuffet. Vet man at man følger en synder, blir det enklere å kjenne Kristus igjen i dette mennesket.
Ethvert menneske, spesielt lederen, trenger et mål av frihet i forhold til andre bedømmelser og forventninger, enten det handler om berømmelse eller klander, kritikk eller smiger. Vinden snur seg raskt i den alminnelige opinionen. ……
s.223
I dette kapitlet får vi se den første beskrivelsen av hvordan valget av nye ledere foregikk i menighetene som ble grunnlag. Lukas skriver: ”I hver menighet valgte de ut eldste for dem og under bønn og faste ga de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på (14.13)
”Hvordan skjedde selve valget av ledere?” Ordvalget (14.23) kan tyde på at det var de to apostlene som sto for utvelgelsen. Men det greske ordet som er oversatt ”cheirotoneo” betyr ordrett ”å strekke ut hender” Det brukes for eksempel av Platon om den håndsopprekning som ble praktisert i den greske folkeforsamlingen når man hadde valg. Paulus bruker samme ord om menighetens utvelgelse av Titus til hans medarbeider og deres representant.
Nøyaktig hvordan denne prosessen foregikk, får vi ikke innsyn i. Men man bør ikke gå ut fra at apostlene eneveldig sto for utvelgelsen. Allerede i nesten kapittel viser det seg hvordan hvordan prinsippet: ”Den hellige ånd og vi har besluttet” uttrykket synet på en delaktighet som preget den unge kristenheten. I dette ”vi” er det ikke bare tale om apostler og eldste, men hele menigheten.
Det kolossale med pinsen var jo at Ånden var gitt som en personlig hjelper til enhver. I denne betydningen er pinsedagen en demokratisk hendelse av det mest radikale slaget man kan seg i den hellige historien. Den innebærer en åndelig myndighetsforklaring av mennesket. Alle kan nå selv høre fra Gud, ettersom alle har tatt imot den samme hellige ånd.
Dermed kan man ikke trekke den slutningen at de ikke lenger trenges ledere. Men lederens oppgave er er primært å være hyrde.
Ikke en som fatter beslutninger.
Ved å lede menigheten inn i et rikere åndelig liv, leder hyrden menigheten til den Åndens enhet som er grunnlaget for all enighet.
Jeg tok med sitatet fra Stott fordi hans uttalelse både er interessant, og fordi jeg tror at hans konklusjon er rett. Jeg er enig med Tore, at man nødvendigvis ikke behøver å bygge fysiske klosterbygninger og leve i sølibat. Nå har John Stott selv valgt å leve ugift. I intervjuer har han sagt, at dette har han valgt bevisst, fordi han har hatt et sterkt ønske om å vie hele livet i evangeliets tjeneste.
Det som er spennende med den nye monastiske bevegelsen, er nettopp selve kommunitetslivet. Mennesker som enten bor sammen, eller som lever så nært hverandre, at de kan se hverandre hver dag, eller så ofte som mulig. Her deles et regelmessig ordnet bønneliv, her leses Bibelen og andre kirkelige tekster, her deler man fellesskap, nattverden feires, og det er plass for stillhet og kontemplasjon.
Det er dette jeg mener vi må finne tilbake til. Så kommer - som et pluss de andre klostrene. Det finnes ulike slag av dem også, både i den romersk-katolske og ortodokse tradisjonen. Hvor hadde vi nordmenn vært i dag hadde det ikke vært for klostrene på Lindisfarne, Iona og andre steder i det keltiske riket?
Et appropo til det du siterer Halldorf på, så fortelles det en historie om en russisk ortodoks munk som hadde helbredelsens nådegave. Det skjedde mange påtagelige under når han ba for mennesker. To kvinner ville en dag oppsøke denne munken, men de visste ikke hvem han var, eller hvor han bodde. En dag hørte de om en munk som kanskje kunne vite hvem den andre munken var, så de oppsøkte ham. Denne munken sa: Å nei, dere må ikke oppsøke den mannen. Han er en stor synder. Han har gjort forferdelige ting. Hold dere unna ham. Kvinnene gikk skuffet bort. Litt senere kom de i kontakt med noen andre, og fortalte dem om hva denne munken hadde sagt om munken med helbredelsens nådegave. "Å, sa de. Men den munken dere snakket med er jo munken med helbredelsens nådegave!"
Vi er intet, bare Herrens tjenere. Og det er bare nåde det også. Men Herren har satt sine tjenestegaver i sin Kropp.
Klostere kan sikkert ha noe for seg. Men selv tror jeg man bør fokusere på omvendelse. Ikke snakke om det, men praktisere det.
I dag kan det å være kristen lett kombineres med å leve i synd. Man kan tilhøre "de etablerte og respektable" i menigheten og samtidig "elske verden".
Lørdagskvelden kan man la seg underholde av TVprogrammer med hor, banning, vold og synd, og dagen etter kan man "være salig" i et møte.
Så lenge dobbeltmoralen får florere tror jeg ikke det finnes noe håp for den norske kristenhet. "Kristendommen" vil bare miste mer og mer av sin stilling i samfunnet.
For å si det brutalt så tror jeg svært mange av de som vanker i de kristne menighetene bør settes på valg mellom omvendelse eller utmeldelse. Slik situasjonen har blitt tror jeg dette i praksis vil være valget mellom å være, og ikke være på litt sikt. Og med dagens lederorienterte menigheter vil dette være pastorens ansvar.
Etter tiår med unnfallenhet tror jeg virkeligheten har blitt så brutal.
Jeg har nettopp sett en fem timers undervisnings-DVD med John Stott, "The Bible & the Christian Life". Der kommer han bl.a. med et sitat fra Billy Graham: "Hvis jeg skulle begynt min tjeneste om igjen, ville jeg ha prekt mindre og studert mer." Ja, John Stott sier han ville ha studert tre ganger så mye som han har tatt seg tid til i sin tjeneste.
Poenget hans er nok ikke å få et utvidet hode med mer informasjon. Jeg tror det mer ligger på dette å bruke mer tid på å leve seg inn i Bibelens ord, la Guds ord synke dypere inn i oss.
En del av dagens forkynnelse er gal eller har gal vektlegging. Men det største problemet er nok alle "gode" prekener som lite eller ingen inntrykk. Det påvirker ikke tilhørerne fordi det i liten grad har påvirket forkynneren.
Jeg tror det er i denne forbindelse vi skal se ønsket hos flere - også John Stott - om monastiske fellesskap. Åndelige inspirasjonsfellesskap. Som kanskje ikke er så veldig aktive utad, men som har desto større kraft i seg når de har kontakt med omverdenen. Monastiske fellesskap vil ikke være viktig bare for de som lever i det til daglig, men også være steder andre kan søke til for kortere eller lengre tid. For fordypning i Guds ord, bønn, lovsang - og stillhet.
Kjære anonym:
I den nye monstiske bevegelsen, som bare er i sin gryende begynnelse, finnes det en klar bevissthet om nødvendigheten av å gå Jesu vei. Det er også botens, forsakelsens og sevoppgivelsnes vei. Jeg er helt enig med deg at dette er noe av det viktigste som må forkynnes for dagens menighet. Du beskriver dette som hyrdens ansvar, og det synspunktet deler jeg. Det alvorlige er at så få hyrder er seg dette bevisst. Kanskje fordi hyrdene selv trenger å omvende seg!
Det er mangt og mye somd et må tas oppgjør med i dagens kirke. Den ligner ikke rent lite på et sirkus, hvor underholdningen er satt i høysetet. Jeg undres av og til på hva slags sendebrev Jesus ville ha sendt til mange av dagens menigheter. Igjen ville det ha lytt klart og tydelig: Vend om, og gjør de første gjerninger!
Idag er det blitt en menneskerett å være medlem av en kristen forsamling. Men det er det jo ikke. Det er helt andre kriterier for det en humanisme.
Dagfinn:
De nye monastiske fellesskapene prioriterer det indre livet. Heri ligger deres styrke, men mange av dem tar også aktivt del i lokalsamfunnet, ikke minst i forsonings- og fredsarbeid.
Jeg synes denne spennvidden er interessant. Men det tar tid å leve det indre livet, og det er først når det indre livet leves, at våre ytre handlinger kan bære frukt og ha noen varig påvirkningskraft.
Hei Bjørn Olav,
jeg har en lengsel etter å kjenne sannheten - og etter kommuniteter noe i den retning du snakker om - og du har funnet plass til kristen historie som jeg finner interessant.
Jeg ble kanskje litt såret, eller undrende spørrende da jeg på den bloggen ble stemplet som antisemitt.
????
Jeg ser du omtaler Peter Halldorf med respekt - og så langt jeg kan se så bekjenner han seg til det som du kaller erstatningsteologi.
Mange av hans uttalelser i "Åndens folk" kan tyde på det. Men jeg har kanskje misforstått?
Og du har også stor respekt for John Stott - og jeg fant et sitat av han:
"I myself believe that Zionism, both political and Christian, is incompatible with biblical faith."
I en annen sammenheng kaller han (John Stott) den kristne zionismen for et "anathema"
http://www.sabeel.org/old/news/cstone31/Stephen_Sizer_I.htm
Og da kvalifiserer han til her på bloggen å bli kalt "antisemitt"
Det er ganske sterk klassifisering.
Jeg kjøpte boken som ble anbefalt her på bloggen "Den stora skøkan" av Lars Enarson. Finner mye tankevekkende der.... (Har ikke lest alt... )
Ja, ja... jeg bare lar tankene, spørsmålene og undringene boble litt fritt
Min lengsel er å gripe med hjerte, ånd og sjel evangeliets kjerne - og å kjenne Jesus, samfunnet med hans lidelser og kraften av hans oppstandelse. Ut fra dette hovedanliggende burde jeg kanskje latt disse spørmålene ligge?
Kjære Tore.
Jeg har ikke stemplet deg som antisemitt. Tror nok vi har snakket en del forbi hverandre. Bloggsamtaler er interessante, men det er veldig lett å misforstå hverandre, fordi man ikke ser hverandre og har muligheten for å oppklare ting der og da.
Når det gjelder Peter Halldorf som hører han med blant mine venner. Men jeg har aldri drøftet spørsmål vedr Israel med ham.
Vi får ta en samtale rundt dette en gang, Tore, kanskje på telefon, så kan vi sikkert få avklart ting vi lurer på om hverandres syn?
Som du vil se av det jeg har skrevet om Israel, så tror jeg at jeg har et nokså nyansert syn på Israel vs Kirken. Jeg er ingen Israels-romantiker, som ikke ser at Israel ikke gjør feil. Min støtte til Israel går til de messianske jødene, og til våre venner i de historiske kirkene, samt til våre arabiske kristne venner.Jeg har også tydelig skrevet at jeg mener at evangeliet må forkynnes for jødene. Det finnes ingen "ekstravei" for dem til himmelen.
Lende skrev:
"Jeg ble kanskje litt såret, eller undrende spørrende da jeg på den bloggen ble stemplet som antisemitt."
Jeg har også lagt inn noen innlegg om dette emnet. Jeg skiller imiddlertid sterkt mellom de som bevisst går inn i rollen som antisemitter, og de som på en eller annen måte påvirkes av slike strømninger.
Jeg var en gang klart påvirket av slike. Men da NRK på begynnelsen av åttitallet ble pålagt og gjøre oppmerksom på at de hadde brukt falske bilder i en nyhetsreportasje fra Midtøsten gikk det opp for meg at dette bare kunne forklares ut fra et ønske om å stille Israel i et dårligst mulig lys. Siden har manipulasjon og mediepåvirkning interessert meg ganske mye. De har gjort det til en vitenskap og manipulere oss. Og i dag trenger ikke NRK og rette opp noen ting.
Selv prøver jeg altid og nullstille meg i forhold til problemstillinger og nye inntrykk,og altid være åpen for at underliggende påvirkning kan påvirke måten jeg forholder meg til ting på. Og noen ganger går det opp for meg at jeg har blitt bedratt. For ofte legges forutsettningene for å forstå ting lenge før vi møter dem.
Jeg arbeidet en gang med laboratorieprøver. For at disse skulle ha noen som helst verdi måtte de alltid sammenlingnes med en kjent refferanseprøve. Jeg har prøvd å gjøre Bibelen til en slik refferanse. Men det er ikke så lett som man kunne tro. Man føler i hvert fall at man lever i et konstant motsettningsforhold til mye av det som finnes av norsk nyhetsformidling.
Legg inn en kommentar