Det finnes vel neppe noen periode i Kirkens historie som har hatt en slik betydning for oppbyggingen av en teologisk ekklesiologi som den oldkirkelige. Ekklesiologien er ”læren om kirken”.
En rekke av de ekklesiologiske grunnkategoriene og hovedanliggender ble nemlig utviklet i denne perioden:
*Ignatios av Antiokia (død ca 117) understreket Kirkens katolisitet, synlighet og betydningen av biskoppelig embetsstruktur.
*Irenenus av Lyon (død ca 200) fokuserte i sin kamp mot heretikerne, altså vranglærerne, på kirkens apostolisitet og slo fast at det finnes en grunnleggende sammenheng mellom Kirken og Helligånden.
*Hippolyt av Rom (død ca 236) var opptatt av Kirkens hellighet og dens eskatologiske karakter.
*Cyprian av Kartago (død ca 238) slo fast at Kirken er et frelsens sted, og knyttet Kirkens katolisitet til en biskoppelig embetsstruktur.
Vårt nye testamente beskriver Kirken ved hjelp av en rekke forskjellige uttrykk og bilder. Det er begrepet ekklæsia, som er latinisert til ecclesia, som i våre norske bibeloversettelser er oversatt som kirke eller menighet. Dette er et begrep som stammer fra verbet (ek) kalein, som betyr å kalle ut eller sammen. I profangresk ble det anvendt om en folkeforsamling.
I den greske oversettelsen av Det gamle testamente, den som kalles Septuaginta, brukes det ofte som gjengivelse av det hebraiske qahal, som fungerer som en betegnelse på det forsamlede Israels folket. I Det nye testamente dreier det seg primært om Kirken i betydningen det nye utvalgte Guds folk. Vi finner dette oftest i den nytestamentlige brevlitteraturen og i Apostlenes gjerninger.
Ekklæsia begrepet knyttes både til lokalkirken, eller som betegnelsen ”alle kristne på ett sted”, og til den universelle kirke, som eksisterer på tvers av både tid og rom.
”Det nytestamentlige ekklæsia er summen av alle dem som i tro og lydighet hører Kristus til,” sier professor Carl Fr. Wisløff i en artikkel i boken: ”Skriften tro – Kirken tro”, side 201, som ble utgitt i forbindelse med 75 års jubileet for Foreningen for Bibel og Bekjennelse.
I 1.Tim 3,15 omtales Kirken på denne måten: ”Den levende Guds menighet – sannhetens støtte og grunnvoll.”
En rekke av de ekklesiologiske grunnkategoriene og hovedanliggender ble nemlig utviklet i denne perioden:
*Ignatios av Antiokia (død ca 117) understreket Kirkens katolisitet, synlighet og betydningen av biskoppelig embetsstruktur.
*Irenenus av Lyon (død ca 200) fokuserte i sin kamp mot heretikerne, altså vranglærerne, på kirkens apostolisitet og slo fast at det finnes en grunnleggende sammenheng mellom Kirken og Helligånden.
*Hippolyt av Rom (død ca 236) var opptatt av Kirkens hellighet og dens eskatologiske karakter.
*Cyprian av Kartago (død ca 238) slo fast at Kirken er et frelsens sted, og knyttet Kirkens katolisitet til en biskoppelig embetsstruktur.
Vårt nye testamente beskriver Kirken ved hjelp av en rekke forskjellige uttrykk og bilder. Det er begrepet ekklæsia, som er latinisert til ecclesia, som i våre norske bibeloversettelser er oversatt som kirke eller menighet. Dette er et begrep som stammer fra verbet (ek) kalein, som betyr å kalle ut eller sammen. I profangresk ble det anvendt om en folkeforsamling.
I den greske oversettelsen av Det gamle testamente, den som kalles Septuaginta, brukes det ofte som gjengivelse av det hebraiske qahal, som fungerer som en betegnelse på det forsamlede Israels folket. I Det nye testamente dreier det seg primært om Kirken i betydningen det nye utvalgte Guds folk. Vi finner dette oftest i den nytestamentlige brevlitteraturen og i Apostlenes gjerninger.
Ekklæsia begrepet knyttes både til lokalkirken, eller som betegnelsen ”alle kristne på ett sted”, og til den universelle kirke, som eksisterer på tvers av både tid og rom.
”Det nytestamentlige ekklæsia er summen av alle dem som i tro og lydighet hører Kristus til,” sier professor Carl Fr. Wisløff i en artikkel i boken: ”Skriften tro – Kirken tro”, side 201, som ble utgitt i forbindelse med 75 års jubileet for Foreningen for Bibel og Bekjennelse.
I 1.Tim 3,15 omtales Kirken på denne måten: ”Den levende Guds menighet – sannhetens støtte og grunnvoll.”
5 kommentarer:
Det er så interessant å høre om kirkehistorien i ur og middelalderen!
Det er mange sekter som hadde vært livstruende for kristendommen om de hadde fått innpass. Har nettopp lest om trosbekjenneslen og om hvordan den ble til. Om Nestorius som mente Jesus ikke var Gud, men bare hadde Gud inni seg som ett tempel.Noe han ble fordømt for av kirken. Derfor kom trosbekjenneslen om at Gud var en allikevel tre, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
Om du ikke har lest dem, kan jeg gjerne anbefale to gode bøker. De er begge skrevet av Oskar Skarsaune, professor i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet. Den ene heter:
Troens Ord, og handler om de tre oldkirkelige bekjennelsene.
Den andre heter:
Og Ordet ble kjød, og er studier i Oldkirkens teologi.
Begge utgitt på Luther forlag. De kan kjøpes hos Bok&Media i Oslo. Et bibliotek vil også kunne skaffe dem. De har vært til stor glede for meg.
Leser stadig spennende artikler på bloggen din.
Takk for tipset!
Jeg vil gjerne lese de bøkene.
Jeg setter pris på at du besøker bloggen min! Det må bety at du bryr deg mer om hva jeg har på hjertet enn om mine skriveferdigheter:-)
Jeg er veldig glad for at jeg har funnet bloggen din, som jeg syns det er så godt å lese i. Her er et fristed for sjelen, fordi jeg kjenner så godt igjen det du skriver med det jeg har fått fra Gud!
Jeg ber for deg!
Takk for gode ord og forbønn. I en tung tid er det en stor oppmuntring.
Jeg vil også anbefalle Oskar Skarsaune. Jeg pleier spøkefullt å si at jeg stoler mer på Skarsaune, enn på Bibelen :-)
(men hva jeg mener er selvsagt at Skarsaunes innsikt er langt større enn min.)
Mvh.
Lars
Legg inn en kommentar