Å søke Gud i klostrenes stillhet

Hos den hellige Frans av Assisi er det stadig noe nytt å hente, også med hensyn til det jeg har skrevet om klosterne i den senere tid. Den hellige Bonaventura, som var en av Frans sine nærmeste medarbeidere forteller: "Om natten brukte han å søke seg til en avsides plass eller en overgitt kirke der han kunne be." Nå var ikke Frans av Assisi noen eremitt. Han levde et rikt og aktivt liv omgitt av sine medvandrere og av mennesker som var i behov av hjelp. Men Frans forstod også godt betydningen av ensomheten, stillheten og tausheten. Så søkte han også disse skatter så ofte som han kunne. Kloster, eremittboliger og retreatsteder er blitt skapt for at mennesker, som vil høre Guds stille røst, skal kunne si nei til den bedøvende og uroende kakofonien av lyd fra en oppkavende verden. Klostertradisjonen vokste fram i forbindelse med de første århundrene etter Kristus når ensomme eremitter, eller eneboere, søkte ut i ørkenen for å omgås Gud. Snart dannet disse eneboerne nettverk for fellesskap og støttet hverandre, og på denne måten ble de første klostre grunnlagt.

Når en mann som Frans, som levde i den tiden han levde, uten alle de moderne hjelpemidlene vi har, hadde behov for å trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn, hvor mye mer har da ikke vi.

En mann ved navn Cornelius Plantinga har sagt: "Å miste stillheten er like alvorlig som å miste hukommelsen, og like forvirrende. Stillheten er jo den naturlige sammenhengen hvorfra vi lytter. Stillheten er også den naturlige sammenhengen fra hvilken vi taler."

Jeg leser på nettsidene til pinsebevegelsens organ Korsets Seier, at pastor Åge Åleskjær nå går ut og advarer mot at mennesker søker seg til klostre. Det synes jeg er leit, og jeg tror den godeste pastoren for Norges største frimenighet, gjør dette på sviktende grunnlag. Han kan ikke kjenne til de tusenvis av mennesker som har søkt til klostre og retreatsteder de siste årene, og opplevd en sterk fornyelse av sin Gudsrelasjon og av sitt kristenliv. Dessuten har mange klostre vært garantisten for at den kristne tro er blitt bevart mange steder, gjennom århudrene. Herfra har også fornyelsen kommet til kirkene.

Det er all grunn til å takke Gud for klostrene, og heldigvis for Norges del, har vi i de senere år fått flere klostre tilbake, og etableringen av flere klostre er underveis. I tillegg kommer de nye klosterkommunitetene.