Om trær og Edit

Jeg elsker trær. Å sitte i skyggen av dem, eller vandre inn i skogene og kjenne deres nærhet rundt meg, har så lenge jeg kan huske, skapt ro og hvile for trette tanker. Så er jeg da også oppvokst med skog rett ved siden av barndomshjemmet. Det var bare å krype ut av vinduet, og sette beina i djup mose og lyng. Jeg benytter alle ledige muligheter til å ta beina fatt inn i skogsområdene der jeg bor. Jeg elsker å plukke bær, og på tidlige morgener vandre langs en sti og se duggen funkle i skrått sollys. Det var slik jeg møtte Edit i fjor, på hennes siste skogstur. I går døde hun, 82 år gammel. Vi sto inne i et skogsholt og snakket om vår Frelser. Hun elsket trær og skog og bær like mye som meg. Men enda mer Jesus. Jeg ble kjent med henne da jeg såvidt hadde startet på tenårene. Da arbeidet hun i en bokhandel, og hadde ansvaret for den kristne litteraturen. Om jeg hadde lest den boken? Eller kjente jeg til "Fra bønnens verden", av Ole Hallesby? Slik hjalp hun meg videre fram på troens vei. Alltid smilende, med en latter som fikk deg til å se bare sol når du betalte og gikk. De siste leveårene hennes fikk jeg gleden av et dypere og nærere vennskap med henne. Vi kom hverandre inn på livet. Delte de personlige tingene. Fikk be med hverandre. Nå lengtet hun så inderlig hjem til himmelen. Særlig det siste leveåret. Mett og tilfreds med hva livet hadde gitt. Hun var en utpreget evangelist. Alltid et ord om Jesus til hver og en hun møtte, men aldri påtrengende. Aldri. Hun eide en varhet som jeg nesten ikke har sett før. Fredag begraves Edit Nyjordet fra Toten Frikirke på Raufoss. Det kommer til å bli en spesiell begravelse. Et sterkt vitnesbyrd om Jesus, tenker jeg det blir. Et kall til omvendelse for de som ennå ikke har møtt Ham som Edit elsket mer enn noe og noen her på jord. Selv om hun hadde så stort et hjerte for så mange. Når jeg tenker på Edit tenker jeg på trær. På Libanons sedrer. Disse store trærne som templet ble bygget med. Og så tenker jeg på Salme 1 "Salig er den mann (og kvinne) som ikke vandrer etter ugudeliges råd, og som ikke står på synderes vei eller sitter på spotternes sete, men som har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved strømmer av vann, som gir sin frukt i sin tid, og som har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes." Slik levde Edit. Ved en levende vannkilde, og hennes liv har båret mye frukt. I dag, om jeg har krefter til det, skal jeg gå til den åpningen i skogen ovenfor der hvor jeg bor, hvor jeg traff Edit den siste gangen hun var i skogen for å plukke blomster. Så skal jeg knele ned og takke Jesus for at Han lot meg på kjenne denne lille, vakre kvinnen med det store varme smilet, som elsket Jesus. Måtte Herren gi meg krefter til det idag. Selv om været er så godt, og sola endelig skinner denne augustdagen, så fungerer ikke kroppen min som den skal. Dette er en tung dag for meg, med et hjerte som løper løpsk, hvor det er best å finne ørelappstolen for å hvile. Og det er en dag fylt av vemod, men også med stor takk til Gud som tok Edit hjem. For det var det hun aller mest ønsket seg. I går lukket hun øynene her i tiden, for så med det samme å se inn i sin kjære Frelsers øyne. Om Edits øyne var milde, så er Hans det enda mer.