Når apostelen Paulus kom til Forum Appii og til vertshuset Tres Tabernæ, på vei til keiseren av Rom, ble han møtt av sine kristne søsken. Vi leser da i Apgj 28,15: "Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot." Slik kan vel også vi vitne, etter å ha tilbrakt noen gode timer sammen med våre mennonittiske venner. Selv om jeg ikke hadde truffet noen av dem før, så var det ikke vanskelig å se hvem de var, da de steg av toget på Gjøvik stasjon. Brødrene kledd i svarte bukser, beige skjorter som var kneppet igjen i halsen, og søstrene i kjoler og med skaut på hodet - og alle sammen strålende av Kristi fred. Det var som om vi skulle ha kjent hverandre i mange, lange år. Vel hjemme, gjorde vi det jeg skrev om i går, vi benket oss rundt det store spisestuebordet vårt og delte et måltid mat, mens praten gikk og latteren satt veldig løst. Det var Guds rike vi snakket om. Delte med hverandre våre liv, og erfaringer i vandringen med Jesus. Så enkelt, og samtidig så veldig dyrebart. Og de fortalte fra sine liv - i USA, Canada, Kamerun og Sverige. Om et liv i nært fellesskap, om dagliglivet og om utfordringene de har møtt. Om kirker som blir stadig mer verdsliggjort, og som vender seg vekk fra nytestamentlig kristendom, om nøden for å nå andre med evangeliet, om moderne teknikk, om bønn og om Guds ord. Samtalen fløt så vidunderlig lett. Jeg ble dypt grepet av disse menneskenes iver etter å dele Kristus med andre, og deres dype nød etter at andre måtte få høre, og få del i det de hadde funnet. Ikke påtrengende - ingen av disse var påtrengende og fremhevet seg selv, men de var mennesker med dybde, som hadde gjort seg noen erfaringer underveis. Ikke minst med det å dele liv sammen i nært fellesskap. Hva det innebærer i praksis. Jeg for min del spurte og grov. Jeg måtte få vite alt. Om hvordan de møtes, om hvordan de tenker lederskap, om brødsbrytelsen og bønnene. Og de fortalte om deres gudstjenestefeiring preget av mye sang. De gamle hymnene og de gamle vekkelsessangene, som vi kjenner fra både salmeboken og sangboken. Ved gudstjenestens begynnelse var det gjerne noen som delte noe. Det kunne være kvinner og menn. Et vitnesbyrd, et bibelvers, en erfaring. Etterpå brøt de opp, og gikk til hver sine søndagsskoleklasser. Liten som stor, og kom så sammen igjen for å synge og tilbe mer, før pastoren delte Guds ord med dem. Hele samlingen varte to timer. Midt i uken møttes de til bibelstudium og bønn. Og de samles rundt bordene i sine hjem, for å dele med hverandre. De velger sitt eget lederskap, for livstid, enten det er biskoper, Ordets tjenere eller diakoner. Jeg spurte dem om hvordan disse valgene foregikk, og hva disse ble kalt, og de bekreftet at de brukte ordet biskop. Vedkommende hadde tilsyn med to-tre av deres menigheter. En Ordets tjener var å ligne med vår bruk av ordet pastor eller forstander, og utførte vanlige pastorale oppgaver som dåp, vigsel og forkynnelse, mens diakonene hadde mer praktiske oppgaver. Men de understreket at alle var deltagende i gudstjenestefeiringen og i fellesskapslivet - som tjenere. Men et lederskap var de tydelige på måtte finnes i blant dem, og henviste flittig til de nytestamentlige skriftene for å underbygge dette. Våre venner var også svært bevisste på læremessige spørsmål, og bekjenner seg både til den Sleitheimske trosbekjennelsen fra 1527 og til den såkalte Dortrecht bekjennelsen. Den Sleitheimske har jeg omtalt på bloggen tidligere, og Dortrecht bekjennelsen skal jeg komme tilbake til. Etter en lang og god tid rundt bordet, tok vi en sightseeing rundt det totenske landskapet, til stor begeistring for våre venner. Om de kommer til å slå seg ned i Norge, kanskje her på flatbygdene - vel, det gjenstår å se. Nå skal de tilbake til sine respektive menigheter og snakke sammen. Men de var ikke fremmede for tanken. De er bare opptatt av å følge Herrens ledelse. Uansett har vi fått venner for livet. Det ble knyttet vennskapsbånd i går, og vi kjente alle en tilhørighet og en samhørighet, som vi sjelden gjør. Kanskje fordi vi delte med hverandre om det som hører Guds rike til. Og lik Emmausvandrerne, på dagens ikon, så opplevde vi tydelig Jesu nærvær.
12 kommentarer:
Tar jeg feil, eller kan det være slik at Mjøsdistriktet vil kunne oppleves som ekstra utfordrende med tanke på etablering av nye radikale kristne virksomheter?
Er ikke helt sikker på om jeg forstår spørsmålet ditt, men Mjøsdistriktet er et av de områdene som vurderes som aktuelt for å grunnlegge en kommunitet bygget på nytestamentlig menighetspraksis. Våre mennonittiske venner ser på dette som veldig interessant. Det gjør også andre, og det kan være aktuelt å gjøre dette andre steder i Norge. Da som et eventuelt tillegg til det som måtte skje her i området.
Jeg tenkte egentlig på at det indre av østlandet av enkelte har blitt betraktet som litt mindre tilgjengelig med tanke på kristent arbeid.
Jeg har en forestilling om at landbruksbygdene rundt Mjøsa fremdeles er litt preget av de gamle klasseforskjellene mellom "gardbrukere og småkårsfolk". Ikke i praksis, men til en viss grad i den sosiale bevisstheten. I mange år "lakk" bygdenorge folk til Amerika, og i etterkrigstiden flyttet svært mange fra bygdene inn til byene. Jeg tror befolkningene på en slik måte ble sortert. Kanskje særlig i områder som var preget av mange store gårder. Det var vel de mest "jordnære" og stedbundene ble igjen. Og kanskje var også dette folk med litt mindre innitiativ, og folk som var bedre stillt.
Min egen tanke var at kanskje folk ofte identifiserer seg sterkt med nærmlijøet, de føler seg trygge, og er ikke så veldig åpne for nye ting.
Du har nok i stor grad rett i dine observasjoner hva dette området angår!
Men tidene forandrer seg, og nye mennesker er flyttet hit, noe som gjør jordsmonnet litt annerledes. Skal man vinne mennesker som Guds rike her på flatbygdene, må det gjøres med å bygge tillit, skape gode rom for den lange samtalen, bli en del av vanlige menneskers hverdag.
Men det er mye som skjer over kaffekoppen og noene totenkringler, som nærmest er selve nøkkelen til å få innpass!
Det er likevel klart at en slik kristen sammenheng, som det her er snakk om, vil være som en villblomst som man trenger tid på å venne seg til. Og for noens vedkommende vil det ganske sikkert både oppleves merkverdig og fremmed. Men det tror jeg faktisk vil være tilfelle svært mange steder i Norge! Denne formen for å leve radikale liv, har ikke vært veldig synlig her til lands, for å si det veldig forsiktig. Men at det er behov for det, hersker det ingen som helst tvil om, slik jeg ser det.
Har Bjørn Olav brutt opp?
Jeg må sitere litt fra Halldorfs "Åndens Folk" s 305
S305
Den toårige disippelskolen i Tyrannos skole var en utplanting for fremskritt på Veien (Ap. 9.19) Her møvter vi på nytt dette uttrykket som er den viktigste metaforen for troen i NT. Lukas taler om dem som ”hørte til veien” ((Ap.9,2) på en måte som tyder på at hans adressat Teofilos, var kjent med dette uttrykket.
Den unge kirken preges av en sterk veibevissthet, med utgangspunkt i aposteltiden. Disippelskap var knyttet til etterfølgelse. ”Jeg er veien” hadde Jesus sagt og formante dem til å følge ham. For dem som svarte ja til kallet, klargjorde han at han ikke hadde noe sted der han kunne hvile sitt hode. Hjemløsheten var ”Herrens livsform” som det heter i Didaché. Han hørte hjemme et annet sted: ”Jeg og Faderen er ett”
De som fulgte ham, følte seg mer og mer fremmede. Også de hørte hjemme et annet sted. ”Dere er i meg, og jeg i dere, hadde Jesus sagt. For å komme dit løsnet de forføyningene i den verden de levde. De slo seg ikke til ro, de stanset ikke. De holdt ut på veien fordi de visste at de av omgitt av ”en sky av vitner” – skaren av hellige som hadde sluppet taket i all forgjengelig trygghet for en dag å nå frem til fullendelsen.
Troen er ikke en opplevelse, enda mindre en oppfatning. Det er en vandring. Vandringsmotivet dominerer i den tidlige kristenheten og er alltid blitt gjenopplivet i fornyelsestider i kirken. Den har også vært truet i perioder da kirken er blitt mett, etablert og hjemmeværende i denne verden.
Det er vanskelig å forene medlemskap i en institusjon med disippelskap som nærer hjemløshet og føler frihet fra denne verden. De radikale disippelbevegelsene som oppstår i ørkenen på 200- og 300-tallet, er reaksjoner mot den tiltagende institusjonaliseringen av kirken. Når kirken blir bofast i verden, bryter noen opp og drar ut på vandring mot sitt rette hjem.
En spesiellt god formulering:
da kirken er blitt mett, etablert og hjemmeværende i denne verden.
BjørOlav
Vet du noe om hvor vidt anabaptistene har noen spesielle fremgangsmåter, kanskje knyttet til sin kultur, for å komme i kontakt med folk? Møter, "åpent hus", aktiv evangelisering eller andre ting?
Tore:
Jeg har ingen problemer med å være enig med det Peter Halldorf's beskrivelse.
Om jeg har brutt opp? Jeg er i hvert fall underveis, og jeg har en dyp, dyp lengsel etter autentisk kristent menighetsliv, og etter å leve etter Guds rikes prinsipper.
Det er så mange ulike anabaptistiske grupper, at det er vanskelig å svare annet en generellt. Mange inviterer hjem til et måltid mat, en samtale rundt bordet. Andre inviterer til bibelsamtaler, eller hjelper til med praktisk arbeid. Enkelte inviterer til sine kommuniteter, og lar folk få se dem fra innsiden. Andre grupper satser på bruk av litteratur. Enkelte også internett.
Brutt opp?
Det er i alle fall oppbruddets tid... Lengselen etter landet - løftet er der. Vi gjør som Abraham. Velger telt med løse plugger. Frelsen er en vei - en prosess. "Henad veien lyder sang - det er de gjenløstes sang" Det er sangen om landet - det er sangen om Kristus.
Jo, jeg er i oppbruddsmodus. Og det er kanskje mer radikalt enn vi trodde?
PS
I morgen får du nok boken - håper den gleder. Det vil forenkle - det blir så problematisk når vi blander inn verden og blir verdslige "dominionists".
Gleder meg til boka kommer! Vil gjerne få takke deg, Tore, for at du har hjulpet meg mye i det siste til å ha rett fokus! Gjennom det du har skrevet på bloggen min, har du hjulpet meg til å se betydningen av Guds rike på nytt. Du har "tvunget" meg til å tenke flere ting igjennom på nytt, du har stilt meg til ansvar, og jeg har gått i meg selv. For dette vil jeg gjerne få takket deg.
Det var rørende ord Bjørn Olav.
Vet ikke om, tror neppe, jeg fortjener det? Du hjelper meg å gå tilbake til kildene - til tradisjonene - og holde fast med det sentrale og inspireres av de i en tid da nesten alt flyter og forandres. Jeg tror ikke det betyr at at vi bli "antikviteter" -men at vi kan bli relevante og troverdige i en verden i oppløsning.
Tore: Boken ankom idag, og jeg ser fram til å lese den.
Legg inn en kommentar