På disse for meg vanskelige dagene, hvor sykdommen setter sitt tydelige preg på hverdagene, har jeg tenkt mye på Jesu egne ord i Joh 8,12: ”Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”
Igjen har jeg funnet trøst i de enkle betraktningene over Frelseren, skrevet av fader Lev Gillet, han som kaller seg selv ”en munk fra Østkirken”:
Jesus utstråler bare lys. I Ham er lyset fullkomment. ”Jeg er verdens lys.”
Hos Jesus finnes ikke spor av truende skyer eller uværsstormer. Ikke noe mørke, sønderflenget av lyn. Ja, selv ikke halvmørke finner vi der. Alt i Jesus eier krystallets klarhet uten derfor å utelukke dets skarphet, til smerte for dem som rammes av den.
Omkring Jesus finnes ingen tragedier, fordi det ikke finnes noe problem som forblir uten løsning. Det vanskelige for disiplene er ikke å kjenne det de skal gjøre, men å ha styrke til å gjennomføre det. Det man kaller den menneskelige tilværelsens tragedie, forsvinner i Jesu rene lys. Har man sett lyset, kan man også vandre i lyset.
Ved forklarelsen ble Jesu klær ”skinnende” og av en slik hvithet at ”ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite.” Beskuelsen av Jesus, ja, selv det personlige bildet som vi danner oss av Ham, er uatskillelig fra dette inntrykket av lys, av hvithet og av strålende renhet.
Jesus, du uendelighetens hav! Havet som blåner så dypt mot skumringstimen. Havet som svøpes i skinnende hvitt under middagssolens glød. Havet som fjernt i horisonten smelter sammen med himmelen. Så langt mitt øye rekker, følger jeg Deg, Herre, inntil Din skikkelse forsvinner inn i Din Faders herlighet….
Hva skjedde ved forklarelsen? Mesteren som levde med sine disipler og hvis utseende de var fortrolige med, synes med ett å bli forvandlet, innsvøpt i skinnende lys. Men også oss er det undertiden gitt å motta et nytt og overveldende inntrykk av Jesus. Et inntrykk som gjennomryster oss.
Det dreier seg ikke om en legemlig visjon av Frelseren, som den som i århundrenes løp ble enkeltes, kanskje manges, privilegium. Men det hender undertiden at Jesu nærvær når ned til dypet i oss, bryter inn over oss og griper oss. Vi aner Hans lys uten å se det, eller rettere, vi fornemmer det på forhånd. Omtrent som når vi merker at morgensolen trenger seg inn gjennom våre søvntunge øyelokk. Mesteren hvis vanlige utseende er så mildt og ydmykt, får oss til å skjelve ved kontakten med Hans makt. Dette er forklarelsens øyeblikk.
Hebreerne kjente ikke noe annet guddommelig lys enn ildstøtten som førte dem gjennom ørkenen. Det begrensede og midlertidige lys. Lyset for et folk og en epoke. Jesus sier om seg selv at Han er ”verdens lys”. Det evige, altomfattende lys. Det som ”opplyser hvert menneske som kommer til verden.”
Velsignet være Du, Herre, for at Ditt lys virker i alle sjeler og for at det gjenfinnes – selv når det er brutt – i alle raser, i alle troende.
Igjen har jeg funnet trøst i de enkle betraktningene over Frelseren, skrevet av fader Lev Gillet, han som kaller seg selv ”en munk fra Østkirken”:
Jesus utstråler bare lys. I Ham er lyset fullkomment. ”Jeg er verdens lys.”
Hos Jesus finnes ikke spor av truende skyer eller uværsstormer. Ikke noe mørke, sønderflenget av lyn. Ja, selv ikke halvmørke finner vi der. Alt i Jesus eier krystallets klarhet uten derfor å utelukke dets skarphet, til smerte for dem som rammes av den.
Omkring Jesus finnes ingen tragedier, fordi det ikke finnes noe problem som forblir uten løsning. Det vanskelige for disiplene er ikke å kjenne det de skal gjøre, men å ha styrke til å gjennomføre det. Det man kaller den menneskelige tilværelsens tragedie, forsvinner i Jesu rene lys. Har man sett lyset, kan man også vandre i lyset.
Ved forklarelsen ble Jesu klær ”skinnende” og av en slik hvithet at ”ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite.” Beskuelsen av Jesus, ja, selv det personlige bildet som vi danner oss av Ham, er uatskillelig fra dette inntrykket av lys, av hvithet og av strålende renhet.
Jesus, du uendelighetens hav! Havet som blåner så dypt mot skumringstimen. Havet som svøpes i skinnende hvitt under middagssolens glød. Havet som fjernt i horisonten smelter sammen med himmelen. Så langt mitt øye rekker, følger jeg Deg, Herre, inntil Din skikkelse forsvinner inn i Din Faders herlighet….
Hva skjedde ved forklarelsen? Mesteren som levde med sine disipler og hvis utseende de var fortrolige med, synes med ett å bli forvandlet, innsvøpt i skinnende lys. Men også oss er det undertiden gitt å motta et nytt og overveldende inntrykk av Jesus. Et inntrykk som gjennomryster oss.
Det dreier seg ikke om en legemlig visjon av Frelseren, som den som i århundrenes løp ble enkeltes, kanskje manges, privilegium. Men det hender undertiden at Jesu nærvær når ned til dypet i oss, bryter inn over oss og griper oss. Vi aner Hans lys uten å se det, eller rettere, vi fornemmer det på forhånd. Omtrent som når vi merker at morgensolen trenger seg inn gjennom våre søvntunge øyelokk. Mesteren hvis vanlige utseende er så mildt og ydmykt, får oss til å skjelve ved kontakten med Hans makt. Dette er forklarelsens øyeblikk.
Hebreerne kjente ikke noe annet guddommelig lys enn ildstøtten som førte dem gjennom ørkenen. Det begrensede og midlertidige lys. Lyset for et folk og en epoke. Jesus sier om seg selv at Han er ”verdens lys”. Det evige, altomfattende lys. Det som ”opplyser hvert menneske som kommer til verden.”
Velsignet være Du, Herre, for at Ditt lys virker i alle sjeler og for at det gjenfinnes – selv når det er brutt – i alle raser, i alle troende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar