I to artikler som ble publisert i går skrev jeg om Evagrios av Pontus. Hos Evagrios finner vi fire viktige begreper, som kan hjelpe oss til en mer autentisk kristen tro. Det er begrepene askese, apati, kjærlighet og beskuelse. Vi skal i noen artikler se nærmere på dette.
Ordet askese har i vår moderne tid kommet til å bety selvplageri, kroppsfiendtlighet eller gjerningskristendom. Men den opprinnelige, den greske betydningen av ordet, er mye mer positivt ladet. Ordet askese betyr øvelse, trening og har ikke noe som helst med selvplageri og kroppsfiendtlighet å gjøre.
I den tidlige kristne tradisjonen, og særlig i den monastiske tradisjonen, ble begrepet askese et viktig uttrykk for det som skulle kjennetegne sant kristent liv, når dette livet virkelig tas på alvor. Askesen handler om å trene seg i å etterfølge Kristus, å trene seg i å motstå det onde. Det var en renselse for å kunne se djupere inn i Guds mysterium.
Den kristne askesen er fremfor alt å stille kroppen og sinnet inn under Åndens ledelse. Apostelen Paulus er inne på dette blant annet i Gal 5,24: ”Og de som tilhører Kristus, har korsfestet menneskenaturen med dens lidenskaper og lyster.”
Nå er det forskjell på selve askesen og den kampen vi som kristne er satt til å kjempe. Askesen er kun en forberedelse til denne kampen. Askese handler heller ikke om fortjeneste eller tegn på styrke. Askesen er en hjelp til å se klart, en hjelp fordypet bønn, til identifisering av det onde og til å kunne motta Guds nåde. Den er selvpålagt, frivillig og individuell.
Hva kjennetegner så en rett askese?
Den er naturlig.
Den retter seg mot det allmennmenneskelige og elementære: det vi spiser, seksualiteten, søvnen, ordene, hørselen og synet.
Det er disse tingene vi trenger å øve oss i å vise måtehold og beherskelse overfor. Tenker vi etter er det i høyeste grad disse tingene som skaper splittelse og som gjør oss svake.
Den er begrenset.
Den rette kristne askesen handler ikke om det spektakulære, ikke om selvplageri, men om rett blikkretning, om målet for vår vandring og vår kamp.
Den er frivillig.
Dette er ikke noe Guds bud, ei heller noen regel som noen skal pålegges. Det finnes heller ikke noe som sier hvordan din askese skal være. Den er ditt valg og din vei.
Den er uten egenverdi.
Askesen må hele tiden prøves ut fra sin hensikt. Den bringer oss ingen berømmelse.
Den rette kristne askesen skjer i stillhet, i lønnkammeret. Askesen er den grunnleggende, absolutt nødvendige kampen mot å være et offer for nykker, drifter, egoisme og bekvemmelighet.
Gjennom askesen oppnås det som Evagrios kaller apatien, som for ham betyr friheten fra lidelser. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.
3 kommentarer:
Takk for verdifulle innspill om Evagrios av Pontus, og hans undervisning. Dette er til praktisk hjelp i mitt kristenliv.
Takk for samtalen i går, Bjørn Olav. Det var fint å besøke deg og få noen timer sammen.
Når du skriver om den rette kristne askesen, er det et viktig, men vanskelig, punkt når du understreker at den er frivillig. Som du skriver, gjelder dette også hvordan den enkeltes askese skal være.
Ja, rett sagt. Vi ser også at i de første kristne århundrene var det variasjon i hvor ofte, hvor lenge og hvordan man fastet. I denne sammenheng er det viktig å ta med Paulus ord om at vi er kalt til frihet.
Men, Paulus advarer også (Gal 5,13)mot å la friheten bli et påskudd for vår syndige natur (kjødet). Mens det var ganske vanlig i de første kristne århundrene å faste og ha askese, har vi i dag benyttet vår frihet til stort sett ikke å ha det. Men blir det ikke da et misbruk av friheten?
Fordi vi er mennesker, trenger vi gode vaner. Vi trenger også forbilder vi kan lære av. Til å begynne med kopierer vi dem kanskje, men etter hvert som vi vokser i åndelig modenhet, finner vi også vår egen form i dette.
Jeg leste nylig med stor interesse i Fjellhaug skolers tidsskrift et intervju med en pastor fra Elfenbenkysten om faste. For å være til hjelp for oss, fortalte han mer åpent og detaljert om sin praksis enn han normalt pleide å gjøre. Men etterpå kommer det en tilleggskommentar fra misjonæren som hadde foretatt intervjuet, der han bl.a. skriver: "Sett frå vår ståstad kan vi synest at mange kristne i Vest-Afrika har eit vel lovisk syn på det med faste etc."
Deretter følger et sitat fra Hallesbys bok "Fra bønnens verden". Der skriver Hallesby bl.a.: "Jesus opphever ikke fasten men han løfter den inn i den nye pakts frihet, ut av den gamle pakts lovfang. Fasten er en ytre handling som skal utføres bare når det er et indre behov for den."
Hallesby oppfordrer så til å faste. Men pastoren fra Elfenbenkysten og de første kristne mente nok i større grad at faste er noe vi absolutt trenger enn det de to nordmennene tenker.
Ja, askese må være frivillig. Men hvis vi nesten aldri gjør det frivillig, trenger vi vel noen dytt for å komme i gang? Enten nå dyttene kommer fra Afrika, de første kristne - eller fra Bjørn Olav!
Takk for hyggelig besøk! Det var trivelig å få møtes i andre omgivelser enn bare på bloggen.
Takker ellers for innspillet om askesen.
Jeg tror du er inne på noe svært vesentlig når du skriver:
"Mens det var ganske vanlig i de første kristne århundrene å faste og ha askese, har vi i dag benyttet vår frihet til stort sett ikke å ha det. Men blir det ikke da et misbruk av friheten?"
Jeg tror vi går glipp av mye av det Herren vil vise oss, når vi ikke benytter oss av de "gamle stiene", som andre før oss har gått.
Legg inn en kommentar