En livsviktig dag i vår felles kristne arv

Betydningen av denne dagen i kirkens historie går nok de fleste hus forbi. Dessverre. For slik burde det ikke være. Dette er en dag vi alle burde takke Herren for at Hans ord er blitt bevart.

Det er ikke noe jubileum, men det er i dag 1693 år siden den nikenske trosbekjennelsen ved vedtatt på kirkemøtet i Nikea (år 325). Det var keiseren selv, Konstantin, som kalte sammen en forsamling som skulle representere hele kristenheten. Bakgrunnen for kirkemøtet var utbredelsen av den såkalte arianismen, som var en trussel mot den tro som var overlevert fra apostlene. Arianismen representerte også en trussel mot kirkens enhet.

Så hva har dette å gjøre med kristne i 2018? Alt. Ganske enkelt, alt. Den arianske vranglæren dukker nemlig stadig opp igjen, og da er det godt at noen har tenkt før oss. Kruttet behøver man ikke å finne opp igjen på nytt. Keiser Konstantin kalte inn til dette første økumeniske kirkemøtet, i Nikea i år 325, som en reaksjon på en lære som ble forfektet av en prest fra Alexandria som het Arius. Kort fortalt lærte denne Arius at Kristus kun var et skapt vesen. Det strider klart mot Den apostoliske lære hvor det heter at Kristus ble født, ikke skapt. Dette fremkommer klart i Kolosserbrevet og Romerbrevet, hvor det heter: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt..."(Koloss.1,15-16a) og Rom.8,29 "...så han skal være den førstefødte blant mange søsken."

Arius lærte at Sønnen er underordnet Faderen. I et av de få bevarte brevene etter Arius heter det: "Sønnen...skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble født." Med andre ord lærte Arius at Kristus ikke hadde eksistert før tidenes begynnelse. Det stemmer heller ikke med Den apostoliske læren. Det ser vi blant annet i Kolosserbrevet: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Koloss.1,17)

Biskop Alexander av Alexandria ser ut til å ha vært den første til å ta avstand fra læren til Arius. Biskop Alexander bruker blant annet skriftsteder fra Johannes-evangeliet for å vise at Faderen og Sønnen er uadskillelige og av et vesen.

Ved kirkemøtet i Nikea utarbeidet biskopene en formulering for å uttrykke Kristi guddommelighet og hans enhet med Gud. De lånte et begrep fra gresk filosofi og ga oss en helt ny betegnelse: "homoousios", som kan oversettes med: "Av samme vesen."

Den nikenske trosbekjennelsen er altså et resultat av en nidkjærhet for den overleverte apostoliske troen, og dette er virkelig en grunn til å være takknemlig. Den nikenske trosbekjennelsen understreker at Kristus Ordet er uskapt og har eksistert fra evig tid slik som Faderen: "Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, homoousios (av samme vesen) som Faderen." Den endelige utformingen av Den nikenske trosbekjennelsen fant sted på kirkemøtet i Konstantinopel i år 381. Dessverre er ordlyden blitt endret av Den romersk katolske kirken, og det er denne endrede ordlyden som blant annet blir brukt av Den norske kirke.

Den originale ordlyden er slik:

Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og sto opp igjen på tredje dagen ifølge skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en hellig katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

En kort bemerkning: Katolsk betyr ikke her Den romersk katolske kirke.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 5

Johannes 17 inneholder et særdeles viktig punkt i den kristne tro, nemlig det som kalles for Kristi preeksistens. I den nikenske trosbekjennelsen uttrykkes dette slik:

"Jeg tror på .... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til."

Her i Johannes 17 ber Jesus selv om at Han blir herliggjort "med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til." (v.5)

Tidligere i Johannes evangeliet kommer Han med en bekjennelse som nok sjokkerte Hans tilhørere. Han sa:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til." (Joh 8,58)

Begge disse skriftstedene avviser at Jesus bare var et menneske. De viser til fulle Hans guddommelighet. Det er en som er hevet endog over selve tiden som taler her, Han som er Gud åpenbart i kjød, det evige Ordet som var fra begynnelsen, og som selv er begynnelsen til alt som er blitt til.

Vi finner det samme i det som kalles Johannes prologen:

"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Joh 1,1-3)

Når Johannes skriver sitt første brev så understreker han også i den sammenhengen Kristi preeksistens i den han skriver om både Kristi preeksistens og inkarnasjonen, når han skriver:

"... livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart hos oss." (1.Joh 1,2)

I prologen viser også Johannes at det er Kristus alt handler om. Det kommer så tydelig frem i vers tre: "Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." Om Jesus bare var et menneske, så ville Han jo ikke ha vært opphavet til skapelsen. Da ville Han ikke ha eksistert før unnfangelsen og fødelsen i Betlehemsgrotten. Men Han var før Abraham ble til.

I brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ er apostelen Paulus veldig tydelig når han skriver om nettopp Kristi preeksistens:

"Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham." (Kol 1,15-17)

At Kristus er Gud, kommet i kjød ser vi også veldig klart i det Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk." (Hebr 1,8-10)

Inkarnasjonens mysterion, del 1

I en av Messiasprofetiene, nærmere bestemt Jesaja 9,6, omtales Messias som "Veldig Gud". Når den tidlige kirken skal formulere sin bekjennelse, lyder det slik:

"... Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske." (Fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

En sann tro er bygget på inkarnasjonens under: at Gud blir menneske. Dette ordet "inkarnasjon" er kanskje det vakreste av alle ord som omhandler vår kristne tro. På en måte er det det "umulige dogmet". Vårt syn på det som kalles for kristologien er helt avgjørende for vår frelse. På den ene siden har en jødisk Messias-bekjennelse, der Messias er blott og bart menneske som alle oss andre. Forskjellen er at Han er utvalgt til sin Messias-rolle. Vi finner mennesker innen den såkalte "hebreervekkelsen" som hevder dette i dag. Men dette er altså ingen kristen bekjennelse. På den andre siden har vi de som skildrer Kristus som et slags himmelsk vesen, kommet til jorden for å frelse mennesker. Mellom disse to synene har vi den kristne bekjennelsen, som kommer klart til uttrykk i det som kalles den nikenske trosbekjennelsen. Kristus er: "sann Gud av sann Gud..."

Under over alle under er dette: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss..."

Om Kristus kun var et menneske som ble utvalgt til sin rolle, kunne Han ikke være Frelseren. Vi vil også fortsatt være i våre synder om ikke Jesus ble født slik Han ble: "For oss mennesker OG FOR VÅR FRELSES SKYLD kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske." Jomfrufødselen hevder enkelte er ubetydelig, og det er liksom ikke så farlig om man tror på den eller ikke. Men om ikke Jesus var blitt unnfanget av Den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria, ville Jesus bare ha vært et vanlig menneske, og som sådant ville Han ikke hatt noen makt til å frelse oss. Da ville vi fortsatt være i våre synder, og gå fortapt.

Så det er ikke bare Jesu død, og Hans oppstandelse som er avgjørende for min frelse. Det er også selve utgangspunktet: inkarnasjonen.

I neste artikkel skal vi se nærmere på inkarnasjonstanken i den tidlige kristne kirke.

(fortsettes)

Meninger, meninger, meninger eller Una Sancta

For en tid tilbake stod partisekretær Martin Kolberg frem og ropte: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen! Når man kikker på en del blogger med teologisk og kirkehistorisk innhold, kunne man bytte ut Kolbergs rop med: Meninger, meninger, meninger! Du verden hvor mange meninger. Det er de som med brask og bram sier seg uenig med Paulus, fordi det apostelen skriver i deres ører oppfattes som diskriminerende og forstokkende gammeldags. Så da må man sette noe annet i stedet, gjerne vedkommendes egne meninger. Så har du de som sier at man må avvise Bibelen som Guds ord, for å finne Jesus. Eller som innfører nye begreper og skaper nye ord, i et forsøk på å lage seg en kirke som passer best for vedkommendes teologiske syn. Jeg kjenner jeg blir mer og mer trett av alle disse meningene.


I den nikenske trosbekjennelsen, som siden 300-tallet har vært fremsagt av tusener av mennesker over den ganske jord, kalles Kirken: "Èn, Hellig, Katolsk og Apostolisk kirke". Det er en sammenfatning av alt hva den kristne Kirken opplever som sitt egentlige vesen. Det er det ferdige bygget, som reises på den bibelske grunnvollen.

Selv i tider med splittelse og forfall står den bekjennelsen fast. Selve ordene: Una Sancta - den Ene og Hellige - sier hva Kirken har vært, hva Kirken burde være og hva Kirken kan bli, ja egentlig hva Kirken er.

"I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet." Slik heter det i Efeserbrevet om menneskehetens to halvdeler - jøder og hedninger. Begge to er kalt til å bli lemmer på samme kropp: Kristi hellige kirke. Biskop Bo Giertz sier det slik: "Dette er grunnvollen for kirkens enhet: forbindelsen med samme Frelseren i samme mystiske fellesskap, delaktigheten i samme forsonende offer, mottagelsen i en tro, formidlet gjennom en dåp, og innesluttet i et brød."

Kirkens enhet er først og frem et åndens fellesskap i Kristi kropp, men dette fellesskap er også synlig. Det må fremstå og ta skikkelse på jorden i et fellesskap, i ekklesia, i Kirken. Denne synlige Kirken er nødvendigvis èn. Kristi kropp er èn.

"Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre!", sa Jesus. (Mark 9,50)

For urkirken var denne enheten en hellig plikt, selv om den ikke var lett å virkeliggjøre. "Ulikheten i tankemåte, tradisjoner og naturlige interesser var så stor, at den skulle ha sprengt i stykker hver eneste menneskelige organisasjon. Avstanden mellom en gammeltroende jødekristen i Jerusalem og en nyomvendt gresk slave i Korint var sikkert større, enn den naturlige distansen som fremstår i dag mellom en pinsevenn og en romersk katolsk. Men på tross av disse spenningene ble enheten bevart. Den hvilte på en hellig forpliktelse, " skriver biskop Giertz.

Det er i Kirken at vi har fått Den Hellige Skrift. Kirken kom først. De kanoniske skriftene etterpå. Derfor trenger vi å lese Skriften i lys av Kirkens tradisjon. Og være tro mot den. Da blir det ikke meningene mine som blir så viktige, men da blir det troskapen mot det apostlene har lært og stått for. Da blir det heller ikke så slitsomt å være kristen. Da kan man hvile i Kirkens tro. I dette har jeg også funnet min hvile. Ikke i alle meningene, men i Kirkens overlevering av den tro som fantes hos apostlene.