Til fjells

Siste dagen i juni ble tilbrakt i Rondane. Det var så deilig å komme opp på fjellet, kjenne vinden ta tak i deg i det du klyver ut av bilen, og ha fjellvidda rett foran deg! Med hjelp av en engangsgrill og noen pølser fikk vi litt mat i skrotten allerede umiddelbart etter starten fra Spranget. Nede ved Ula fant vi et godt sted å innta et måltid, før vi sakte men sikkert beveget oss inn til Krokutbekkhytta som var dagens mål.

Ikke så langt unna Spranget fant vi rester etter vinteren. Vår Wheaton Terrier - Poirot, elsker snø. Han hoppet og spratt, sprang som en gal, akte og hadde det helt topp. Verre var det da vi senere skulle krysse en bekk. Vann som beveger seg er farlig, synes Poirot, men etterat både May Sissel og jeg var kommet oss over var den modig bok til å hoppe.

Det går ikke så fort med meg. Aner ikke hvor langt det er fra Spranget til Krokutbekkhytta, men med små skritt, mange pustepauser fikk vi oss endelig fram. Der kunne Liv, May Sissel og jeg hvile ut, drikke iskaldt vann, spise noen kjeks og legge oss langflate på bakken. Heeerlig!

For meg var det en kjempeopplevelse å klare å nå dagens mål. Jeg hadde jo håpet å kunne klare å gå til Rondvassbu, men det er for langt. Så mye pust har jeg ikke. Turen tilbake til Spranget, og bilen, ble utfordrende og smertefull.

Men hjertesmertene til tross, det var verd å komme seg til fjells. Rondane er og blir fjellet for meg. Her har vi så mange gode minner fra. Jeg takker Herren for at Han gav meg nåde til å fullføre dette. Nå er klokka blitt over 01.00. Det blir ikke flere blogginnlegg før jeg våkner i morgen tidlig. Til det er jeg altfor sliten.

Bildet er fra Rondevannet. Dessverre hadde vi glemt å lade batteriet til kameraet vårt så det ble ingen bilder fra denne turen.