Minner fra Russland, del 3

Det jeg er i ferd med å fortelle deg er noe av det mest spesielle jeg har opplevd. Nå har jeg fortalt historien før, men det skader ikke å gjenfortelle denne historien om Guds forunderlige ledelse. 

I forbindelse med en av mine Russlands-reiser ble jeg en dag spurt om jeg kunne tenke meg å bli med til en liten landsby. Landsbyen lå ganske øde til og det var en lang reise dit fra Pskov hvor vi bodde. Jeg nølte ikke med å si ja. For jeg husket et profetisk ord jeg hadde fått en tid før jeg dro, nemlig at Herren hadde en spesiell overraskelse til meg under akkurat dette Russlands-oppholdet,

Jeg vokste opp i en lita grend. Mor og far hadde tatt over mors barndomshjem når de giftet seg. På eiendommen vokste det et epletre. Det var et Glassepletre. Eplene var svært saftige og gode på smak. De var så gode at en av naboene byttet til seg et par bøtter mot fjellørret han selv hadde fisket. Det synes hele familien vår var et godt bytte. Etter at faren min døde, sitter mor som enke med huset i mange år, men velger til slutt å selge. Dermed forsvinner både huset og apalen med glasseplene. I mange år forsøkte jeg å få tak i glassepler, men lykkes ikke. Smaken av glassepler var dermed bare en erinding. Et godt barndomsminne.

Reisen til den bortgjemte landsbyen tok lang tid. De overdrev ikke de som sa at det ville bli en slitsom reise. Men jeg følte hele tiden at Gud ville at jeg skulle reise dit.

Da vi endelig kom frem stanset bilen vi kjørte med utenfor et hus som pinsevennene brukte som forsamlingslokale. I selve inngangspartiet satt det noen ferme babuskaer i stormønstrede sommerkjoler med sjal rundt seg. Men det var ikke det som fanget min interessse. Det var hagen ved siden av. Der sto det et epletre med glassepler! 

Jeg ba de jeg reiste sammen med om å få litt tid for meg selv, før møtet begynte. Mens de gikk inn tok jeg turen innom hagen, fant de fineste glasseplet på treet og satte meg ned med ryggen til treet. Sakte, nesten andektig tok jeg den første biten - og var med ett tilbake i barndommen. Tårene lot jeg bare renne.

Da taler Gud til meg:. "Ingen ting er for lite for meg, og ingen ting er for store. Jeg har omsorg for meg og bryr meg også om slike små detaljer, for å glede deg. Sett din lit til meg!"

Senere skulle jeg få vite at glassepler kommer opprinnelig fra Russland. Da var med ett ringen sluttet. 

fortsettes

Billedtekst: En gammel russisk landsby malt av: Vasilij Dmitievitsj Polenov.

Minner fra Russland, del 1

 Jeg elsker Russland, og har gjort det siden tenårene. Kjærligheten til landet og folket kom med lesningen av Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij. Er det et språk jeg skulle ønske å beherske ved siden av hebraisk så er det russisk. Språket er som musikk i r mine ører. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg har vært så heldig å få besøke Russland flere ganger, og da særlig byen Pskov med omegn. Ikke minst kjenner jeg på gleden av å ha besøkt en rekke byer og små tettsteder i Pskov oblast eller fylke. Her hadde jeg gleden av sammen med familien og gode venner å besøke små evangeliske forsamlinger tilhørende den nordvestlige pinseunionen. 

I tankene mine og bønnene mine er jeg stadig tilbake og ser for meg mennesker jeg har møtt, og menigheter jeg har besøkt i Nevel, Opochka, Ostrov, Palkino, Pechory, Porkhov, Pytalovo, Strugi Kransnye, Velikiye Luki,  - bare for å nevne noen. Jeg har talt i nedlagte kinolokaler, kirker, på husmøter, i fengsler. Et sted var det så trangt om plassen at jeg og tolken sto tett inntil veggen i husets stue, og hadde folk helt innpå oss. Det satt ikke folk bare i stua, men på kjøkkenet og i gangen. 

I et kinolokale holdt jeg en dag på å bli arrestert. Den lokale menigheten hadde leid dette lokalet og innhentet alle tillatelser som trengtes fra myndighetene. Etter at jeg hadde talt, skulle vi be for de som var kommet fram for å søke Herren. Jeg gikk rundt i salen og ba for folk, da jeg kjente en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg og der sto to uniformerte politimenn! De ba meg om å følge med dem ut av lokalet. Jeg fikk med meg tolken min, og den ene av politimennene kunne fortelle at jeg var arrestert. For hva da, spurte jeg? Vi har jo alle tillatelsene som trengtes for å knne holde dette offentlige møtet.

Da kom det for dagen at det var den ortodokse biskopen i området som hadde henvendt seg til politisjefen og hadde bedt dem om å stanse møtet. Biskopen hadde jeg aldri møtt. Politisjefen, som var mannen som førte ordet, var bekymret for de som var kommet frem til forbønn. De kunne få problemer med den lokale ortodokse kirken, for eksempel når de skulle gifte seg eller om de skulle dø og måtte ha en kristen begravelse! Jeg forsøkte å si at det var jo ikke sikkert at de som hadde kommet frem til forbønn var ortodokse kristne i det hele tatt, og at vi ikke var ute etter å skape problemer for noen. Jeg berømmet politisjefen, som var synlig beruset, for at han hadde en slik rørende omsorg for landsbyens innbyggere, og da endret han plutselig karakter til å bli svært vennlig. Det var ikke snakk om at jeg, som mente har en slik fremragende politimann, skulle arresteres! Så den angstrengte situasjonen ble løst uten videre problemer. 

Jeg er ganske sikker på at et eller annet sted i Norge var det noen som ba inderlig til Gud for meg.

fortsettes

Billedtekst: Katedralen i Pskov. Foto: Wikipedia.

Gode minner og noen tanker om nasjonal sårbarhet

Det hender jeg tenker på gamledager. Særlig god tid blir det til slikt når man blir sittende innendørs. Da har man slikt å gjøre, og det har vel noe med alder å gjøre. May Sissel og jeg får dagligvarene vi trenger kjørt til døra fra en lokal kolonihandel. Det er ikke fra den butikken vi vanligvis handler, fordi denne ikke tilbyr slik utkjøring. Denne butikken har en annen leverandør av brød. Smaken er annerledes enn det jeg er vant med. Kan ikke si at det faller i min smak. Men det er ikke akkurat verdens undergang.

I min barndom var et to bakerier på det lille tettstedet hvor jeg vokste opp. Tenk det! Når dagligvarebutikken hvor min mor handlet, og som nå bare noen få minutters gange fra vårt hjem, skiftet leverandør av brød - forøvrig den samme leverandøren vi får brød fra nå - begynte hun å kjøpe brød fra de to bakerne på tettstedet vårt: Sverre Sveum og Odd Grindal. Brødene derfra likte vi godt, særlig grislabrød. Det duftet så uendelig godt i de bakeriene. Jeg kan kjenne lukta ennå, og jeg ser for meg de to bakerne, runde, smilende og alltid med en kjapp og god kommentar. Den ene av de sto, Sverre Sveum, skulle jeg senere bli godt kjent med. Han var pinsevenn. Men når jeg vokste opp visste jeg ikke hva en pinsevenn var. Sverre hadde en bror, som jeg ikke husker navnet på, kom alltid hjem til oss ved juletider for å selge kristne julehefter. Livets gang, mener jeg det het. Tanta mi kjøpe alltid disse heftene. Som guttunge leste jeg i dem, og det var nok den aller første kontakten jeg hadde med kristen tro.

Tettstedet hvor jeg vokste opp, Hunndalen, var vel forsynt med disse to bakerne, en slakter, tre-fire dagligvarebutikker, postkontor, lege med mer. Vi klarte oss godt. Mange av de som bodde der arbeidet i Cellulosen eller på Mustad fabrikker. Jeg er vokst opp med sosialdemokrater, kommunister og sosialister.

De lokale bøndene var for oss en egen gruppe. De gjorde våronna, mens arbeiderklassen gikk i 1.mai tog. Jeg var ikke gamle karen da jeg tjente en femøring for å åpne grinda når bonden som bodde et lite stykke unna oss, kom kjørende forbi huset vårt, med sin slunkende nye Volvo PV, eller broren hans, som kom kjørende med hest og kjerre, med to tønner med 'drank', potetskrellavfall, som dyra skulle ha.

Men med årene skulle jeg få økt forståelse for bondens viktige samfunnoppdrag, og de siste ti-tjue årene har jeg virkelig lært å sette pris på og være takknemlig for at vi fremdeles har mennesker som vil skaffe oss vårt daglige brød. Og da kommer vi til selve poenget med det jeg skriver; det er ikke bare mimring.

Med koronaepidemien begynner det kanskje å gå opp for oss betydningen av at Norge er selvforsynt med korn og mel, grønnsaker og kjøtt. Siden 1970 er 112.000 gårder lagt ned i landet vårt. Det er seks gårdsbruk hver eneste dag. Det er Stavanger Aftenblad som har samlet sammen tall fra Statistisk Sentralbyrå, Statens Landbruksforvaltning og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning som viser dette.

Tallene viser at det totale antall jordbruksbedrifter her i landet er redusert fra 155.000 i 1969 til 46.600 i 2010. Tallet har gått ytterligere ned til 42.700 i 2013. Primærjordbruket sysselsetter i øyeblikket vel 47.000 årsverk. Samtidig produserer hvert gårdbruk mer, men vi har aldri vært så avhengig av å importere fra utlandet som nå. Faktisk er vi i Norge helt avhengig av import for å forsyne befolkningen med nok mat. Den norske selbforsyningsgraden ligger i dag på v\ca 40 prosent.

Norsk landbruksvarehandel viser en sterk negativ handelsbalanse, der importen er langt større enn eksporten. I 2016 importerte vi for 62 milliarder kroner, og eksporterte kun for 10 milliarder. En stor del av importen består av varer som vi ikke kan produsere i Norge, som eksotiske frukter, sukker og kaffe. Men vi importerer også store mengder ost, grønnsaker og kjøtt fra EU-landene. Importen av jordbruksvarer er nær tredoblet siden år 2000.

Når epidemien er over trenger vi virkelig å løfte frem behovet for en mye større egenproduksjon i Norge. For vi er sårbare, eller rettere sagt: vi har gjort oss sårbare. Som et apropos: Finland, som er vant med uår, har sitt eget medisindepot og har nok medisiner for sitt lands befolkning i krisetider. Vi har avviklet vårt depot og er helt avhengig av andre land. Egentlig er dette et bønneemne. Et viktig bønneemne.

Gode minner gjemt bak permer

I går ble jeg rørt til tårer. May Sissel, min kjære kone, har i djupeste hemmlighet arbeidet med å lage to minnealbumer som jeg fikk i julegave. Den første inneholder bilder fra min siste ordentlige fjelltur i mitt elskede Rondane, i 2005 eller var det 2006. Da var jeg frisk nok til å gjøre det jeg elsker så høyt, virkelige lange ut innover fjellvidda. Det var så sterkt å se disse bildene igjen. Nå er en slik tur historie. Slik sykdommen har utviklet seg, er nok dette en umulighet. Vemodig er det. Veldig vemodig. Men jeg har minnene gjemt i hjertet mitt. Så skal jeg se bilder og minnes.

Og så var det bilder av de flotte barna våre, Benedicte og Joachim, og noen av turene vi har hatt. Så sterkt å se de bildene igjen.

Den andre albumet handler om 2017 og inneholder bilder av mange av de menneskene vi har vært så heldige å møte, og fra noen av de taleoppdragene jeg har hatt. Jeg ser på disse bildene og kjenner på en så stor og djup takknemlighet. For hver og en av dem. Så mye disse menneskene betyr for meg. Vennskap er virkelig rikdom.

Men albumet innehold også andre minner: fra bryllupsdagen hvor May Sissel, Benedicte, Joachim og vår kjære svigersønn, Hans Olav, var ute for å spise sammen. Fra hagen vår, fra mitt favorittsted i nærområdet vårt, Eiktunet kulturhistoriske museum. Her var det bilder av Kvitsymre (jeg liker det nynorske navnet for hvitveis best), og selvsagt fra Kristi himmelfartskapellet.

Jeg kan ikke minnes at jeg er blitt mer rørt av en gave som denne noen gang. Jeg er så takknemlig for livet, for venner, for natur, for alt det som lever og gror, for alle som er glad i meg og bryr seg om meg, og som jeg får lov å dele liv sammen med. Men mest av alt er jeg så glad for Far, Han som elsker meg, omfavner meg, tilgir meg og holder meg oppe - også på de tunge sykdomsdagene.

Takk, takk, kjære May Sissel for denne gaven, og takk, takk til alle dere der ute som er glad i meg. Så rik jeg er.

Men jeg tenker også på dette: Gud samler også på minner. Han tar også vare på favoritøyeblikkene fra våre liv:

"De som frykter Herren, talte da sammen. Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn." (Mal 3,16)

Hva slags minner tar Han vare på fra ditt liv, tror du? Hva er Hans minneverdige øyeblikk i ditt liv?

Billedtekst: Kirsebærtreet som vi planet når vi hadde vært gift i 15 år, har vokst seg stort, og blomstret så vakkert til bryllupdagen vår, 28.mai 2017.