Kristne bønder i Sverige: EU-lov truer matforsyningen

Organisasjonen 'Kristna bönder' i Sverige har flere ganger advart om at Sverige er dårlig forberedt når det gjelder matforsyning. Med EUs nye naturgjenopprettingslov risikerer vi en ytterligere forverring, sier organisasjonens styreleder Herbert Nyman.

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette i sin nettutgave denne uken.

Ifølge Herbert Nyman, som har drevet en melkegård som sønnen nå har overtatt, er det uklart hvordan EUs nye naturgjenopprettingslov skal anvendes.

– Men min tolkning er at det vil akselerere utviklingen vi allerede har hatt i løpet av de siste 20 årene i Sverige, når bestanden av husdyr har gått ned og beitemark har forsvunnet, sier han til Världen idag.

For Norden frykter han at loven vil bidra til en utarming av biologisk mangfold fremfor en restaurering.

Nyman påpeker at Sverige allerede er et skogkledd land, at det trengs en variasjon av skog, åker og vann i jordbrukslandskapet og at enkelte arter av insekter, sommerfugler og fugler er avhengige av beite og dyrkbar mark.

– I Nord-Sverige, hvor jeg bor, er det bare 3–5 prosent av all jord som dyrkes. Hvis ytterligere 20 prosent av jordbruksarealet fjernes, bør det skogplantes igjen?

Herbert Nyman stiller også spørsmål ved hvilke våtmarker de ønsker å restaurere og mener det allerede er mange våtmarker i Sverige. De skal blant annet fungere som karbondioksidfeller og redusere drivhuseffekten, men ifølge Nyman viser ny forskning at påvirkningen av våtmarker på klimaet ikke er så stor.

– Jeg bekymrer meg mer for matforsyningen i verden. Vi er i en prekær situasjon i Sverige, så for oss er det mer avgjørende at vi har jord som kan brukes til matforsyning til befolkningen vår.

Med 336 stemmer mot 300, og 13 avholdende stemmer, stemte Europaparlamentet 12. juli ja til kommisjonens kontroversielle naturgjenopprettingslov.

Det var i juni 2022 at EU-kommisjonen fremmet sitt forslag til naturrestaureringslov med mål om å tilrettelegge for en «fortsatt og bærekraftig restaurering av en motstandsdyktig natur med biologisk mangfold». Målet er at minst 20 prosent av Europas natur skal gjenopprettes senest i 2030, skriver Göteborgs-Posten.

Det endelige forslaget ble endret på flere punkter, noe flere bonde- og skogeierorganisasjoner i EU krevde. Nå venter forhandlinger mellom parlamentet, kommisjonen og rådet i høst før et ferdig lovforslag er på plass.

Galskap!

Noe er riv ruskende galt. Det er nesten ikke til å tro det, men VG Nett skriver i dag om Ivar Thomas Høgset fra Rana, som nå gir seg etter 15 år som potetbonde, fordi han ikke får solgt 60 tonn med poteter han har dyrket. Det er ikke noe galt med potetene. De er ikke pene nok til å selges, skal vi tro BAMA.

Dette har gått hardt ut over hans økonomi. forståelig nok.

Potet som dyrkes i Nord-Norge får tynnere skall på grunn av kaldere klima, og da blir ikke skallet like fint. Når poteten lagres blir utseendet ytterligere forringet, sier Høgset til VG.

Potetene ble tatt opp av jorden i fjor høst og lagret. På grunn av ombygging av et pakkeri, kunne ikke Høgset levere potetene før i april.

– Når det gjelder poteter så vet vi at 30 prosent av det som dyrkes ikke kan selges. Noen av de prosentene er reelle skader og sykdom, men brorparten går på utseende, sier Høgset.

Mye av grønnsakene som kastes, mener Høgset er helt fin mat som kan spises.

– Det er jo et problem, både økonomisk og miljømessig, at vi kaster så mye mat, sier han til VG.

Jeg er vokst opp i en tid hvor vi drev med matauk. Vi hadde vår egen potetåker som sørget for oss året rundt. Potetene ble lagret i jordkjelleren under kjøkkenggulvet. Vi så vel aldri på  potetenes utseende, annet enn om de hadde grønt skall eller tørråte. Vi spiste den, enten de var store, middels eller ørsmå. Og vi dro hver høst på bærtur, så vi hadde saft og syltetøy til høst og vinter. Naturens spiskammers er det samme, bare at vi er blitt litt for fine på det. Hva vil skje med oss når nødstider kommer?

Gode minner og noen tanker om nasjonal sårbarhet

Det hender jeg tenker på gamledager. Særlig god tid blir det til slikt når man blir sittende innendørs. Da har man slikt å gjøre, og det har vel noe med alder å gjøre. May Sissel og jeg får dagligvarene vi trenger kjørt til døra fra en lokal kolonihandel. Det er ikke fra den butikken vi vanligvis handler, fordi denne ikke tilbyr slik utkjøring. Denne butikken har en annen leverandør av brød. Smaken er annerledes enn det jeg er vant med. Kan ikke si at det faller i min smak. Men det er ikke akkurat verdens undergang.

I min barndom var et to bakerier på det lille tettstedet hvor jeg vokste opp. Tenk det! Når dagligvarebutikken hvor min mor handlet, og som nå bare noen få minutters gange fra vårt hjem, skiftet leverandør av brød - forøvrig den samme leverandøren vi får brød fra nå - begynte hun å kjøpe brød fra de to bakerne på tettstedet vårt: Sverre Sveum og Odd Grindal. Brødene derfra likte vi godt, særlig grislabrød. Det duftet så uendelig godt i de bakeriene. Jeg kan kjenne lukta ennå, og jeg ser for meg de to bakerne, runde, smilende og alltid med en kjapp og god kommentar. Den ene av de sto, Sverre Sveum, skulle jeg senere bli godt kjent med. Han var pinsevenn. Men når jeg vokste opp visste jeg ikke hva en pinsevenn var. Sverre hadde en bror, som jeg ikke husker navnet på, kom alltid hjem til oss ved juletider for å selge kristne julehefter. Livets gang, mener jeg det het. Tanta mi kjøpe alltid disse heftene. Som guttunge leste jeg i dem, og det var nok den aller første kontakten jeg hadde med kristen tro.

Tettstedet hvor jeg vokste opp, Hunndalen, var vel forsynt med disse to bakerne, en slakter, tre-fire dagligvarebutikker, postkontor, lege med mer. Vi klarte oss godt. Mange av de som bodde der arbeidet i Cellulosen eller på Mustad fabrikker. Jeg er vokst opp med sosialdemokrater, kommunister og sosialister.

De lokale bøndene var for oss en egen gruppe. De gjorde våronna, mens arbeiderklassen gikk i 1.mai tog. Jeg var ikke gamle karen da jeg tjente en femøring for å åpne grinda når bonden som bodde et lite stykke unna oss, kom kjørende forbi huset vårt, med sin slunkende nye Volvo PV, eller broren hans, som kom kjørende med hest og kjerre, med to tønner med 'drank', potetskrellavfall, som dyra skulle ha.

Men med årene skulle jeg få økt forståelse for bondens viktige samfunnoppdrag, og de siste ti-tjue årene har jeg virkelig lært å sette pris på og være takknemlig for at vi fremdeles har mennesker som vil skaffe oss vårt daglige brød. Og da kommer vi til selve poenget med det jeg skriver; det er ikke bare mimring.

Med koronaepidemien begynner det kanskje å gå opp for oss betydningen av at Norge er selvforsynt med korn og mel, grønnsaker og kjøtt. Siden 1970 er 112.000 gårder lagt ned i landet vårt. Det er seks gårdsbruk hver eneste dag. Det er Stavanger Aftenblad som har samlet sammen tall fra Statistisk Sentralbyrå, Statens Landbruksforvaltning og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning som viser dette.

Tallene viser at det totale antall jordbruksbedrifter her i landet er redusert fra 155.000 i 1969 til 46.600 i 2010. Tallet har gått ytterligere ned til 42.700 i 2013. Primærjordbruket sysselsetter i øyeblikket vel 47.000 årsverk. Samtidig produserer hvert gårdbruk mer, men vi har aldri vært så avhengig av å importere fra utlandet som nå. Faktisk er vi i Norge helt avhengig av import for å forsyne befolkningen med nok mat. Den norske selbforsyningsgraden ligger i dag på v\ca 40 prosent.

Norsk landbruksvarehandel viser en sterk negativ handelsbalanse, der importen er langt større enn eksporten. I 2016 importerte vi for 62 milliarder kroner, og eksporterte kun for 10 milliarder. En stor del av importen består av varer som vi ikke kan produsere i Norge, som eksotiske frukter, sukker og kaffe. Men vi importerer også store mengder ost, grønnsaker og kjøtt fra EU-landene. Importen av jordbruksvarer er nær tredoblet siden år 2000.

Når epidemien er over trenger vi virkelig å løfte frem behovet for en mye større egenproduksjon i Norge. For vi er sårbare, eller rettere sagt: vi har gjort oss sårbare. Som et apropos: Finland, som er vant med uår, har sitt eget medisindepot og har nok medisiner for sitt lands befolkning i krisetider. Vi har avviklet vårt depot og er helt avhengig av andre land. Egentlig er dette et bønneemne. Et viktig bønneemne.

Hvilken sammenheng er det mellom kristen tro og jordbruk?

Universitetet i Winnipeg i USA har satt i gang en svært interessant prosjekt. De skal se på sammenhengen mellom kristen tro og det å drive jordbruk.

Syv land og steder er valgt ut. Professor i historie, Royden Loewen, håper å få en bedre forståelse hvordan mennoniter er forbundet med hverandre og med jorda ved å studere jordbrukssamfunn i Zimbabwe, Sibir, Java i Indonesia, Nederland, Manitoba og Kansas. Loewen leder også universitetets avdeling for mennonite-studier.

Forskningsoppgaven vil ta tre år, og man vil primært fokusere på hva slags forhold disse jordbruksamfunnene har til det å dyrke jorda, hvordan det former dem og hvilken interaksjon dette har med myndighetene i de landene de befinner seg, og hvordan dette igjen påvirker klima og kultur, inkludert religion.

Dette er stedene som deltar i forskningsprosjektet: I Zimbabwe skal de se nærmere på forholdene ved Belinda Gumbo Ncube, en bondegård grunnlagt av misjonærer i 1920. Den ligger nordøst for Bulawayo, for den som vil finne stedet på kartet. I Sibir, i landsbyen Appolonovka - tidligere Waldsheim - bor det anabaptister fra Ukrania. Her driver det et gårdsbruk på en tidligere sovjetisk kollektiv-farm. I Wiltmarsum distriktet - som er fødestedet til Menno Simons - finnes det et mennonitisk samfunn med røtter helt tilbake til 1536, og på Java i Indonesia finnes det en landsby dannet av mennonite-misjonærer tilbake til 1860.

Neubergthal i det sørlige Manitoba er grunnlagt av mennoniter som kom fra Russland på midten av 1870-årene, omtrent samtidig som kommuniteten i Goessel i det sentral Kansas ble dannet.

På bildet ser du en mennonite-bonde på Java i Indonesia. Foto: Royden Loewen.

Kristne bønder i USA hjelper kristne bønder i Guatemala

Begge er hardtarbeidende bønder som verdsetter familien sin, bryr seg om jorda de dyrker, og lever ut en tro som driver dem til å bygge gode relasjoner med andre.                                   

I år, ved å besøke hverandres samfunn, en reise koordinert gjennom den humanitære organisasjonen Foods Resource Bank, er de blitt venner. Ewert fant ut at han hadde ting felles med folk han møtte i Guatemala:

'De ønsker også å brødfø sine familier, ha nok med klær og skaffe utdannelse til sine barn', sier han.

I årevis har Ewert bidratt til korn- og soyabønne prosjekt i Mountain Lake området i Minnesota, som også har innebefattet hans hjemkommune, Bingham Lake. Bøndene solgte disse produktene, og donerte overskuddet til the Foods Resource Bank, som igjen sørget for at pengene ble distribuert via Mennonitenes Sentralkomite til Sinibal i Guatemala.

Støtte til trengende
På fem år har det gitt 1,2 millioner amerikanske dollar til prosjekter drevet av Mennonitenes Sentralkomite.

I februar dro Ewert og hans sønn til Sinbad i Guatemala for å lære. Der fikk de innsyn i hvordan disse pengene har hjulpet 105 familier til å dyrke gulerøtter, brokolli og andre grønnsaker. Dette gir igjen salgspotensiale som kan skaffe mer penger i kassa, som igjen kan brukes på humanitære oppgaver! Noe som kan brødfø folk året rundt.

Så i juli kom Morales, som koordinerer dette jordbruksprosjektet til Mennonitenes Sentralkomite, og Nate Howard, som tidligere har arbeidet med dette prosjektet i Guatemala, på gjenvisit hos Ewert.

Gjennom en slik interaksjon som denne har kristne bønner i USA og Latin-Amerika er fantastisk mulighet til å hjelpe og velsigne hverandre, og på den måten brødfø mennesker som trenger det.

Kristent yrkesskoletilbud startet i 1530 drives fortsatt

En kristen yrkesskole grunnlagt av anabaptister i 1530, gir fremdeles tusenvis av unge mennesker muligheten for å tilegne seg praktisk kunnskap om jordbruk!

Skolen, som i dag drives under navnet Elmendorf Christian Communal Training Institute, ble grunnlagt av forfulgte kristne i 1530. Bergprekenen, med sine prinsipper for ikkevold- og fred, var idealet skolen ble bygget på. På grunn av den sterke og grusomme forfølgelsen av døperne, ble skolen flyttet fra Sør-Tyrol - i det nåværende Nord-Italia - til Moravia - nåværende Tsjekkia - til Romania, Russland og Nord-Amerika. Det som startet som et lite såkorn for over 480 år siden, teller i dag 450 kommuniteter.

Uansett hvor de enn slo seg ned - enten det var under tyrkisk dominans i Romania, eller i Russlands og Amerikas yttergrenser, så har jordbruk, håndarbeide og ulike former for industri, blitt lært fra mann til mann, og kvinne til kvinne, og overgitt nye generasjoner.

Den første skolen i Nord-Amerika - Ben Homme - ble grunnlagt ved elvebredden til Missouri elven i Sør-Dakota. Og skoletilbudet lever i beste velgående, og tusenvis av elever får del i praktisk kunnskap ervervet gjennom alle de årene dette skoletilbudet har eksistert.

Skolen følger ordene fra apostelen Paulus i Kol 3,23-24:

'Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener. Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus!'

Du kan lese mer om dette skoletilbudet her:

http://www.thecommonlife.com.au/