Minner fra Russland, del 3

Det jeg er i ferd med å fortelle deg er noe av det mest spesielle jeg har opplevd. Nå har jeg fortalt historien før, men det skader ikke å gjenfortelle denne historien om Guds forunderlige ledelse. 

I forbindelse med en av mine Russlands-reiser ble jeg en dag spurt om jeg kunne tenke meg å bli med til en liten landsby. Landsbyen lå ganske øde til og det var en lang reise dit fra Pskov hvor vi bodde. Jeg nølte ikke med å si ja. For jeg husket et profetisk ord jeg hadde fått en tid før jeg dro, nemlig at Herren hadde en spesiell overraskelse til meg under akkurat dette Russlands-oppholdet,

Jeg vokste opp i en lita grend. Mor og far hadde tatt over mors barndomshjem når de giftet seg. På eiendommen vokste det et epletre. Det var et Glassepletre. Eplene var svært saftige og gode på smak. De var så gode at en av naboene byttet til seg et par bøtter mot fjellørret han selv hadde fisket. Det synes hele familien vår var et godt bytte. Etter at faren min døde, sitter mor som enke med huset i mange år, men velger til slutt å selge. Dermed forsvinner både huset og apalen med glasseplene. I mange år forsøkte jeg å få tak i glassepler, men lykkes ikke. Smaken av glassepler var dermed bare en erinding. Et godt barndomsminne.

Reisen til den bortgjemte landsbyen tok lang tid. De overdrev ikke de som sa at det ville bli en slitsom reise. Men jeg følte hele tiden at Gud ville at jeg skulle reise dit.

Da vi endelig kom frem stanset bilen vi kjørte med utenfor et hus som pinsevennene brukte som forsamlingslokale. I selve inngangspartiet satt det noen ferme babuskaer i stormønstrede sommerkjoler med sjal rundt seg. Men det var ikke det som fanget min interessse. Det var hagen ved siden av. Der sto det et epletre med glassepler! 

Jeg ba de jeg reiste sammen med om å få litt tid for meg selv, før møtet begynte. Mens de gikk inn tok jeg turen innom hagen, fant de fineste glasseplet på treet og satte meg ned med ryggen til treet. Sakte, nesten andektig tok jeg den første biten - og var med ett tilbake i barndommen. Tårene lot jeg bare renne.

Da taler Gud til meg:. "Ingen ting er for lite for meg, og ingen ting er for store. Jeg har omsorg for meg og bryr meg også om slike små detaljer, for å glede deg. Sett din lit til meg!"

Senere skulle jeg få vite at glassepler kommer opprinnelig fra Russland. Da var med ett ringen sluttet. 

fortsettes

Billedtekst: En gammel russisk landsby malt av: Vasilij Dmitievitsj Polenov.

Herren hadde en overraskelse på lur i Russland

For noen år siden hadde Herren en forunderlig overraskelse til meg. I Russland. Langt ute på landsbygda et sted sør for St.Peterburg.

Jeg kom til å tenke på dette i går i forbindelse med at det var 45 år siden far døde. Hjemme i hagen vår hadde vi et epletre med de nydeligste glasseplene du kan tenke deg. Det var så vakkert det treet. Særlig når det blomstret. Naboen pleide å ha gartner hvert år til å beskjære epletrærne sine. De fikk nesten aldri epler. Far lot treet vårt vokse vilt, og det bar alltid mye frukt. Så mye at når en annen nabo hadde fisket fjellørret, byttet vi. De fikk en bøtte med våre glassepler, vi fikk fjellørret til middag.

Når vi en dag solgte barndomshjemmet vårt mistet vi også de gode glasseplene. I mange år forsøkte jeg å finne igjen maken, men fant dem aldri noe sted. Så en dag - på en av mine reiser til Russland - ble jeg spurt om å besøke en liten landsby aldeles utenfor allfarvei. Det fantes en liten menighet der. De fleste vestlige predikantene som besøkte Russland etter kommunismens fall besøkte gjerne de store byene som hadde store menigheter. Men jeg kjente meg kallet til å besøke de små stedene. Jeg husker vi kjørte veldig langt den dagen. Gjennom endeløse skoger. Til vi kom til en vakker liten landsby med mange små hus rundt noen få gater.

Jeg visste ikke at Herren hadde planlagt noe stort for meg her. Noe som skulle berøre meg sterkt og glede meg djupt.

Det var ikke mange som kom til møtet. Jeg husker noen riktig gamle damer med blomstrete skaut på hodet som ventet på oss. De satt i inngangspartiet og snakket sammen. De ble så glade når de så oss, og visste ikke hva godt de kunne gjøre for den langveisfarende gjesten. Jeg har vel aldri fått varmere omfavnelser og inderlige kyss på kinnet. I det vi skulle gå inn i bedehuset la jeg merke til at det var omkranset av en ganske stor hage - og der - der! - så jeg det: et eldgammelt epletre med glassepler!

Rett før vi dro inn til denne avsidesliggende landsbyen hadde jeg en sterk fornemmelse om at Herren ville si meg noe spesielt. Men jeg ante ikke at det handlet om et gammelt epletre.

Jeg sa til de andre i reisefølget at jeg måtte ha en tid for meg selv før vi gikk inn til møtet. Jeg ruslet ned til treet. Grep et stort glasseple og satte meg med ryggen inn til trestammen og spiste - og gråt. Ja, tårene rant i strie strømmer. Tenk hvilken omsorg Herren viste meg. Han visste at dette kom til å bety mye for meg, og Herren talte:

"Fordi du var villig til å reise så langt og besøke mennesker som er dyrebare for meg, men som så få bryr seg om, ville jeg overraske deg med denne gaven!"

Det tok lang tid før jeg klarte å rive meg løs. Herren var så forunderlig nær og møtet var begynt da jeg kom inn og satte meg og ventet på å dele det Herren hadde lagt på mitt hjerte for denne lille flokken.

Herren ser de minste detaljene i våre liv og merker seg hva som gleder oss - slik at Han kan overraske oss! Det har jeg lært. Klarer vi å se betydningen av det som er lite?