Sverige: Vil ikke anerkjenne folkemord. Norge: Selger våpen til Saudi-Arabia

Sveriges riksdag vil ikke anerkjenne de grusomme ugjerningene IS begår i Syria og Irak som folkemord. I Norge går Fremskrittspartiet inn for å selge våpen til Saudi-Arabia. I sin landsmøtetale i helgen som var sa Siv Jensen at 'islamisme er ikke noe annet enn nazisme i sin verste form'. De ordene er glemt noen dager etterpå. Saudi-Arabia har i flere tiår brukt enorme ressurser til å spre sin ekstreme variant av islamisme: wahhabismen. FrP sørger for at de skal få våpen.

I Sverige toer man sine hender. Der mener man at det ikke er Riksdagen som skal fatte slike beslutninger, men Europaparlamentet. Mens deler av Midt-Østen står i brann, og kristne og andre minoritetsgrupper er i ferd med å bli utryddet, er man passive og avventende. Og vi er ikke så mye bedre i Norge. Her kan en partileder for et av Norges største partier - og som sitter i regjering - på den ene siden fordømme islamistene, men noen dager etter sørger hun for at de kan få mer våpen.

Og i mens dør stadig flere kristne. Og før de drepes utsettes de for tortur og voldtekter. I områder av Irak og Syria, hvor det fantes blomstrende kristne fellesskap helt tilbake til Oldkirkens dager, er det nå helt stille. Disse samfunnene er allerede utryddet. Andre er i ferd med å bli det.

Men folkemord - nei, se det, det overlater vi til andre å bestemme. Og for Norges del: vi kan jo få tjent noen kroner på rike sjeiker fra Saudi-Arabia. Det er snakk om militært materiell for 733 millioner. Det skjer samtidig med at Saudi-Arabia er anklaget for krigsforbrytelser i Jemen.

Forstå det den som kan.

EU-parlamentet: IS begår folkemord mot kristne

Vi har fått bønnesvar! EU parlamentet slår fast at IS begår folkemord.

Som jeg skrev tidligere denne uken har Lars Adaktusson fra Kristdemokraterna lenge arbeidet med en resolusjon, som skulle slå fast dette. Når saken ble behandlet onsdag kom det aldri til noen debatt. Saken gikk igjennom uten noe ordskifte, hvilket er svært uvanlig. Det holdt med håndsopprekning, da seks av åtte partigrupper allerede hadde stilt seg bak forslaget,

Parlamentarikerne i EU behøvde ikke en gang stemme over den. EU slår nå fast at IS begår folkemord av kristne, yezidier og andre folkegrupper. Bak resolusjonen står 28 land med 500 millioner innbyggere.

Vi minnes de 1,5 millioner armenere som ble offer for folkemordet

I dag markeres det at det er 100 år siden 1,5 millioner armenere ble drept. Det skjer først og fremst med djup medfølelse overfor ofrene, og de traumer dette har etterlatt seg i generasjonen som fulgte, men også i forferdelse over at Norge ikke har anerkjent dette som det folkemordet det var. På denne dagen burde regjeringen ha vist mot og gjort nettopp det. I stedet viser den feighet og unnfallenhet overfor NATO-landet Tyrkia, og setter norske interesser over det faktum at et folkemord fant sted.

Vi må ikke glemme det som skjedde med armenerne. Massakren som fant sted på denne dagen i 1915, i Istanbul, hvor flere hundre ledende armenske intellektuelle og embetsmenn ble arrestert og myrdet, ble innledningen til selve folkemordet. Vi må heller ikke glemme konteksten dette skjedde i: Kristne minoriteter i det osmanske imperiet, først og fremst armenere, men også syrianerne (assyrere) og grekere ble utpekt som en indre fiende, som fremmede makters allierte. Særlig ble armenerne anklaget for å stå i ledtog med Tyrkias fiende Russland.

Disse minoritetene ble så forfulgt på grunn av sin religion og kultur. Ingen av dem passet inn i Tyrkias drøm om et etnisk rent land, bygget på en nasjon, en religion og ett språk.

Dermed brøt helvete løs. Armenernes lidelser overgår det meste i brutalitet. Hele byer ble utslettet gjennom massedrap. Kvinner og barn ble tvunget ut i ørkenen i Syria og Irak. Disse dødsmarsjene krevde mange ofre. De ble nektet vann og mat underveis. Det var ikke uvanlig å voldta barn.

Det som forsterker tragedien var at noen visste. De europeiske nasjonene visste om det som skjedde, men landene valgte å se en annen vei. Slik Norges regjering i dag ser en annen vei. Det er og blir en skamplett i norsk historie.

I forbindelse med 100 markeringen av det armenske folkemordet gjengir jeg her en artikkel jeg skrev i 2007, om den såkalte 'gutteprofeten': Efim Gerasemovitsj Klubniken:

År om annet kom en gruppe russiske pinsevenner til den lille landsbyen Kara Kala ved foten av Ararat-fjellet. De kom i lange vogntog, kledd som armenerne, i lange, høyhalsede tunikaer med rep om livet. Gifte menn hadde fullskjegg. Armenerne lyttet med stor interesse til russernes fortellinger om det de kalte "utgytelsen av Den Hellige Ånd". Og som årene gikk var det mange armenske ortodokse kristne som ble døpt i Den Hellige Ånd. Blant russerne som besøkte Kara Kala var Efim. Fra sine tidlige barneår hadde han viet sitt liv til bønn. Ofte fastet han i lange perioder og bad døgnet rundt. 11 år gammel kalte Herren ham til en spesiell bønneperiode. Den varte i syv døgn. I løpet av denne tiden fikk han se et syn. Efim kunne ikke lese eller skrive. men der han satt i det lille steinhuset i Kara Kala, så han foran seg et kart og et budskap skrevet med vakker håndskrift. Efim bad om penn og papir, og i syv dager satt han og kopierte bokstavene og tegningene som han så i synet. Da han ble ferdig ble manuskriptet tatt med til noen i landsbyen som kunne lese. Det viste seg at den lille analfabeten hadde skrevet ned en rekke instruksjoner og advarsler på russisk. En gang i framtiden ville alle kristne i Kara Kala komme i livsfare. Han profeterte om en forferdelig tragedie som skulle ramme hele området. Tusener av kristne, menn, kvinner og barn skulle brutalt bli slaktet ned. Tiden ville komme, advarte han, og alle i området måtte flykte om de ville redde livet. De måtte dra til et land på den andre siden av havet. Selv om han aldri hadde sett en geografibok, tegnet Gutteprofeten et kart som nøyaktig viste hvor de kristne skulle dra. Til sin forskrekkelse så de at havet som var tegnet inn ikke var Svartehavet eller Det Kaspiske Hav, heller ikke det fjerne Middelhavet, men Atlanterhavet! Det var ingen tvil om hvilket land som lå på den andre siden; kartet viste klart og tydelig østkysten av Amerika.

Profetien reddet livet til mange

Mange i Kara Kala smilte av disse profetiene, båret fram av en liten gutt. Andre begynte å kalle ham "Gutteprofeten". De var overbevist om at budskapet var fra Gud. Hver gang nyheter om politisk uro kom til de fredelige åsene ved Ararat, tok de fram de gulnede arkene og leste dem på nytt. Spenningen mellom de tyrkiske muslimene og de kristne armenerne synes bare å vokse i intensitet. Hadde ikke en tyrkisk mobb myrdet seks tusen armenere i Konstantinopel i 1896? Men Konstantinopel var langt borte, og det var mange år siden profetien ble båret fram. Men straks etter århundreskiftet forkynte Efim at oppfyllelsen av profetien var nær. "Vi må flykte til Amerika. Alle som blir igjen her, vil dø," var budskapet. Mange familier i Kara Kala pakket sine eiendeler og forlot det sted som hadde vært i familiens eie så langt tilbake som noen kunne huske. Efim og familien hans var blant de første som reiste. Hver gruppe som forlot Armenia, ble gjort til latter av de som ble igjen. Mange skeptiske og vantro, også blant de kristne nektet å tro at Gud kunne bruke slike detaljerte opplysninger for å lede sitt folk i moderne tid. Men budskapet viste seg å være sant. I 1914 begynte en periode med ufattelige lidelser i Armenia. Med kald beregning drev tyrkerne to tredjedeler av befolkningen ut i den mesopotamiske ørken. Over en million menn, kvinner og barn, døde under disse dødsmarsjene, blant dem alle innbyggerne i Kara Kala. En halv million andre ble massakert i sine landsbyer. Denne forfølgelsen skulle senere inspirere Hitler i hans massedrap på jødene. Verden så på at dette skjedde, men gjorde ingenting. De som hadde tatt Gutteprofetens advarsler alvorlig, og nå var trygge i Amerika, hørte nyhetene med stor sorg i sine hjerter.

Levende kirke

Armenia, med sine 3,5 millioner innbyggere er omkranset av både Tyrkia, Iran, Georgia, Aserbadsjan, - og står overfor store utfordringer i årene fremover. Men det finnes mange brennende kristne her. Den armensk apostoliske kirke er en levende kirke, med rike tradisjoner helt tilbake til 300 tallet. Blant annet finnes det en sterk fornyelsesbevegelse innen denne kirken. Denne fornyelsesbevegelsen teller over 20.000 mennesker. De finnes også mange kristne fra andre sammenhenger i dette fjellrike landet. I de siste årene har mange kurdere bosatt i Armenia blitt kristne. Jeg har en drøm om å komme hit en gang. I fjor var jeg så heldig å bli kjent med en av landets dyktigste ikonmalere, Haik Azarian, nå bosatt i Romania. Han gav meg en invitasjon til å reise sammen med ham til Armenia, for å besøke kirker og klostre der. Hans far, Abraham Azarian, bor fortsatt i Armenia og maler også ikoner. Nå ber jeg om at Herren skal legge det til rette, om det er Hans plan og vilje. 

Uredd estisk misjonær vitne til det armenske folkemordet

I går skrev jeg om den uredde og for oss ukjente misjonæren Alma Johansson, som var vitne til det armenske folkemordet.

I dag vil jeg fortelle om estiske Anna Hedvig Buhl (bildet). Hun er en av de modige kvinnelige misjonærene som hjalp ofrene for det forferdelige folkemordet.

Hun ble født i 1887 i Haapsalu i Estland, og vokste opp i en velstående familie som sørget for at hun fikk en god utdannelse. Anna Hedvig Buhl snakket estisk, russisk, fransk, engelsk, tysk og lærte tyrkisk og armensk mens hun arbeidet som misjonær i Kilikia.

Hun ankom Kilikia i 1911, som er kjent fra Det nye testamente. Apostelen Paulus var født i Tarsos i Kilikia, og stedet er nevnt en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Vi snakker om den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå. Her startet hun opp sitt arbeid som lærer i et barnehjem i Beitel. Hun var knyttet til dette barnehjemmet i fire år og ble et øyenvitne til massakrer på armenere begått av unge tyrkere.

I 1918 klarte hun å redde barnehjemsbarna for å måtte dra i eksil, men måtte året etter reise tilbake til Estland. Men her skulle hun ikke bli lenge. Allerede tre år senere - i 1921 - reiste hun ut igjen som misjonær. Denne gangen utsendt av den nystartede misjonsorganisasjonen 'Action Chretienne en Orient'. Reisens mål var Aleppo i Syria. Her etablerte hun en flyktningeleir for overlevende fra det armenske folkemordet. Her grunnla hun også et veveri og et utsalg for husflidsprodukter, noe som gav arbeidet til 500 armenske kvinner.

I det armenske samfunnet i Aleppo var Anna Hedvig Buhl høyt elsket. 40 år av sitt liv tilbrakte hun blant armenerne her. Hun var 64 år da hun forlot Aleppo, og hadde ikke hatt tid til å etablere sin egen familie, så uselvisk var hun.

I 1965 deltok Anna Hedvig Buhl i 50 års markeringen av det armenske folkemordet i Aleppo og Beirut. Mor Buhl, som hun var kjent som blant armenerne, 3. oktober 1981, 91 år gammel.

Ukjent svensk misjonær øyenvitne til folkemordet på armenerne

En hittil ukjent misjonshistorie er blitt avdekket i Sverige. På minnedagen for det armenske folkemordet, 24. april, kommer mange til å hedre minnet om misjonæren Alma Johanssons heltemodige innsats på begynnelsen av 1900-tallet (bildet), ved hennes grav på Skogskyrkogården i Stockholm.

I år er det ganske nøyaktig 100 år siden det armenske folkemordet. Natten mellom 24.og 15. april 1915, startet nedslaktingen av armenerne i det daværende osmanske riket. Denne natten ble et hundretalls intellektuelle armenere bortført og regelrett henrettet i Istanbul. Mot slutten av dette året nådde man en topp, men innen 1923 var 1,5 millioner armenere myrdet. Fremdeles vil ikke Norge anerkjenne dette som et folkemord. For regjeringen er forholdet til Tyrkia viktigere. Det er nesten ikke til å tro.

Den svenske misjonæren Alma Johansson var øyenvitne til disse uhyrlige grusomhetene.

I juli 1915 befant hun seg i byen Musch - nåværende Mus i Tyrkia. Denne uredde kvinnen var alene. De andre misjonærene hadde flyktet på grunn av tyrkernes grusomme behandling av armenerne. I tre dager hadde armenerne måtte utstå de mest barbariske handlinger. Mennesker ble myrdet, hus ble satt i brann. Flere ganger var Alma selv i dødsfare. Kulene hvinte rundt henne, men hun ble ikke skadet og kunne senere fortelle om de kaldblodige drapene på uskyldige armenere. Hun fortalte om det hun hadde sett til både tyske og amerikanske diplomater.

Når Alma Johansson kom tilbake til Sverige senere dette året så var hun både fysisk og psykisk nedbrutt. Men fem år senere - i 1910 - reiste hun til Konstantinopel - dagens Istanbul - for å arbeide blant de armenerne som fremdeles befant seg i denne metropolen.

Hvem var så denne Alma Johansson?

Hun ble født i Häbo-Tibble i Uppland i 1881 og 20 år gammel leser hun i et blad om de foreldreløse armenske barnene. Det griper henne så sterkt. På denne tiden ble Kvinnliga Missionsarbetare stiftet, og de sendte henne først på et bibelkurs i Tyskland, før reisen gikk videre til dagens Tyrkia. Hun begynte sitt arbeide i byen Musch i den østlige delen av landet. Her arbeidet hun på et barnehjem og som sykepleier.

I 1930 - 15 år etter massakren - beskriver hun det hun har sett på denne måten:

'De som hörde de dödsdömdes fotsteg, som sågo skarornas skuggestalter, kunde ej glömma det, och ett leende syntes aldrig mer på deras läppar; tungt var minnet de buro på'.

Alma Johansson arbeidet blant armenerne i årene 1902-1941, først i den østlige delen av Tyrkia, og senere en periode i Konstantinopel og blant armenere i landflyktighet i Tessaloniki i Hellas. Alma Johansson døde nyttårsaften 1974.

Jonathan Cahn skal tale i FN på fredag om folkemordet på kristne i Midt-Østen

Forfatteren av bestselgerne: 'Profetien' (The Harbinger) og 'Shemitahens mysterium', begge utgitt på Hermon forlag, skal fredag tale i FN bygningen i New York.

Jonathan Cahn (bildet), som er en Jesus-troende rabbiner, skal delta i panelsamtale hvor temaet er de store utfordringene som forfølgelsen av kristne utgjør i dag.

Selv om forfølgelsen av kristne får stadig mer media-oppmerksomhet, ignoreres den av regjeringene i de store nasjonene. President Obamas talsmann, Josh Earnest, kunne for eksempel ikke omtale henrettelsen av de 20 kopterne og en mann fra Chad i Libya, som drap begått mot kristne, men mot 'egyptiske borgere'.

Jonathan Chan vil i sitt innlegg førstkommende fredag snakke om forfølgelsen av kristne i en rekke land og vil appellere til FN om ikke å sitte stille, men engasjere seg i denne saken. Konferansen i FN bygningen har tittelen: 'Ikke fred, men sverd'.

Både Jonathan Chan og Franklin Graham har den siste tiden advart om at det vi ser av forfølgelse av kristne bare er en forsmak på det som kommer.

Målet med konferansen i FN bygningen fredag er blant annet å forstå den trusselen jihadister utgjør mot kristne og jøder i vår tid. Chan og andre mener at det pågår et folkemord på kristne.

La oss huske ham i våre forbønner på fredag.

Når Norge og statsminister Solberg feiger ut

Norge liker gjerne å bli fremstilt som aller best i verdensklassen når det gjelder kampen for menneskerettigheter.

Men av og til svikter det når det virkelig gjelder. I spørsmålet om folkemordet på armenerne fører dette til at man feiger fullstendig ut. Årsak: Norges forhold til Tyrkia. Som kjent fikk vi store problemer med Kina, og vi tåler ikke nok en nedtur i omdømmet blant verdens maktelite. Den blå-blå regjeringen fremstår ynkelig når vi ikke sender stats- og utenriksministeren til 100 års markeringen for denne særdeles alvorlige og tragiske hendelsen i historien.

Og enda alvorligere blir dette når vi kjenner til hva som virkelig hendte. Statsminister Solberg kjenner meg godt til de faktiske hendelsene:

Frem til 1919 levde det cirka to millioner armenere i det ottomanske riket. Disse to millioner armenere ble på slutten av 1.verdenskrig og frem til 1922 desimert til ca 400.000. Hvor ble det av 1,5 millioner armenere?

Og ikke bare menneskene. Hvor ble det av tusenvis av vakre kirker, klostre, kirkegårder og kulturminnesmerker? Vi er i dag vitne til at terrorgruppa IS raserer eldgamle kirker og klostre. Vi reagerer med avsky. Da spør jeg: skjedde ikke det samme med armenerne?

Jo, det er nettopp det som er sannheten. De aller, aller fleste historikere i verden er tydelige på at dette var 1900-tallets første folkemord. Og denne tragiske hendelsen i verdenshistorien skal ikke Norge være med på å markere? Hvilket hån mot de døde, og kampen for frihet, selvstendighet.

Statsminister Solberg og den blå-blå regjeringen er i ferd med å påføre Norge en stygg skrape i lakken, så stor og djup, at vi er i ferd med å miste vår troverdighet når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Faktisk har ikke Norge anerkjent det som skjedde med armenerne som et folkemord!

Ja, du leste helt riktig. Vi er et av de få land i verden som ikke har gjort det.

Men dette kan vi gjøre noe med. Norge kan omvende seg fra denne skammen, og sørge for å sende en stor delegasjon til Jerevan i Armenia i april når markeringen skal finne sted.

Skjer ikke det, har Norge ingen troverdighet lenger når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Islamister sprengte armensk kirke og ødela uerstattelige dokumentbevis for det armenske folkemordet

Tragediene vil ingen ende ta for våre kristne trossøsken i Syria. Det forferdeligste av alt er selvsagt at menneskeliv går tapt, men det er også smertefullt når alt kjent og kjært rundt deg går tapt for alltid.

Nok en gang opplever armenerne dette. Ikke fra IS denne gangen, men fra en annen islamistisk gruppe: Jabhat al-Nusra, som kjemper for å beholde erobret mark i den nordlige delen av Syria.

I ren og skjær vandalisme har den islamistiske gruppen sprengt i stykker den store armenske kirken i Deir el-Zour, bygget for å minnes de 1,5 millioner armenere som ble slaktet ned for fote av tyrkerne i det armenske folkemordet i 1915. Ikke bare er den særdeles vakre kirken ødelagt, men tusenvis av papirer som dokumenterte det armenske folkemordet ble brent til aske. Som om det ikke var nok: beinrestene etter hundrevis av mennesker som var ofre fra folkemordet, og som lå begravet i krypten under kirken, ble kastet ut på gatene rundt kirken. Arkivmaterialet som nå har gått tapt for alltid skriver seg helt tilbake til 1841.

Den armenske kirken ble bygget i 1846 og renovert for 43 år siden. Kun tårnet står igjen. Kirken ble en spesiell minnekirke etter folkemordet, og har betydd svært mye for armenerne. Når islamistene sprengte kirken vet man ikke for sikkert. Bilder av ødeleggelsene er nylig blitt smuglet ut av området, og slik er handlingen blitt kjent for allmennheten.

Denne handlingen av ren villskap og ondskap river opp sårene etter folkemordet for armenere over hele verden. Er det ikke snart nok nå?

Midt i ondskapen, la oss fortsette å be for våre lidende trossøsken i Syria og Irak.

Den engelske storavisen The Independent har et stort oppslag om denne tragedien, som du kan lese her:
http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/jabhat-alnusra-blows-up-armenian-church-in-deir-elzour-a-savage-blow-that-echoes-through-armenian-history-9852372.html

Foto av den ødelagte kirken: The Independant.

Rwanda: Tilga drapsmannen 20 år etter at han hadde drept hans onkel

I dag er det ganske nøyaktig 20 år siden det forferdelige folkemordet i Rwanda fant sted.

For å markere 20 års dagen har Alex Nsengimana (til høyre på bildet) delt sitt vitnesbyrd og besøkt og tilgitt de menneskene som drepte hans familie. Her besøker han mannen som drepte hans onkel.

Alex Nsengimana sier i et intervju med nettavisen The Christian Post at det er 'bemerkelsesverdig hvordan Rwanda har opplevd at sår er blitt leget og landet har opplevd vekst disse 20 årene som har gått'.

Mer enn 800.000 ble drept under folkemordet i dette landet i det sentrale og østlige Afrika.

'Det var et mirakel at Gud åpnet opp og gav meg muligheten til å møte en av disse mennene, mannen som drepte min onkel, og at jeg fikk dele budskapet om kjærlighet og tilgivelse, og plante et såkorn av håp og kjærlighet i hans liv', sier Alex Nsengimana til The Christian Post, og legger til: 'Jeg fortalte ham også at Kristus kom og døde for ham, og at Han elsker ham like mye som han elsker meg'.

Alex Nsengimana var bare fire år da han mistet moren sin. Hun døde av AIDS. Han har aldri kjent faren sin, men vokste opp hos bestemoren, som tok seg godt av ham, hans yngre bror og eldre søster.

Å møte mannen som drepte hans onkel 'var kanskje en av de tøffeste dagene i livet mitt, men det er også en av de dagene da jeg har opplevd størst frihet, fordi jeg var i stand til å slippe taket og kunne få fred, en fred som bare Jesus Kristus kan gi', forteller Alex Nsengimana.

Det var 7.april 1994 at milits kom til huset hvor Nsengimana bodde. Han er tutsi. Barna fikk beskjed om å komme utendørs. Der ble bestemor drept foran øynene deres. Senere skulle soldatene komme tilbake for å drepe onkelen.  Det skjedde også mens barna så på.

Hun arbeider blant 'disse mine minste' i Tyrkia, del 1

Det er gripende å lese vitnesbyrdet til Norita Erickson (bildet), grunnleggeren av Kardelen Mercy Teams, med base i Ankara i Tyrkia. Her arbeider hun og hennes team med tyrkere som har ulike funksjonshemminger.

Norita Erichson ble født i det sørlige California, men har armensk bakgrunn. Hun er etterkommere etter de armenere som ble utsatt for 'det armenske folkemordet', hvor et sted mellom 1 til 1,5 millioner armenere ble slaktet ned eller forvist av ottomanske soldater. Hun skulle derfor ha mange gode grunner til ikke å føle noen særlig varme mot tyrkerne.

Men etter å ha kjempet med bitterhet og vantro i deler av sitt liv, forteller hun at 'Gud har forvandlet mitt hjerte av stein' og gav henne en djup kjærlighet til det tyrkiske folk. Hun og ektemannen, Ken, har levd i Tyrkia siden 1987.

I 1979 flyttet hun og ektemannen til Holland, for å arbeide blant muslimske flyktninger, sammen med Youth with a Mission. Det var mens de var der at opplevde at Gud knuste hennes hjerte for skjebnene til de mange flyktningene fra Midt-Østen: Berbere, tyrkere, kurdere, iranere og afghanere. Men det var først og fremst tyrkerne Gud skulle legge på hennes hjerte.

Men tyrkerne var egentlig de siste hun kunne tenke seg å være sammen med! Ikke minst på grunn av det armenske folkemordet.

Forfedrene hennes kom nemlig fra Cilicia, i den sørlige delen av Tyrkia. 'Det var en armensk nasjon der for hundrevis av år, i den senere delen av det nittende århundre og den tidlige delen av det tyvende århundre,' forteller Norita Erichson.

Men det var før folkemordet.

(fortsettes)

Den tause arven - å være barn til overlevende etter folkemordet på armenerne

Svenska Dagbladet presenterte i går en sterk og gripende historie om de tragiske personlige følgene av det armenske folkemordet.

Suzanne Khardalian Holmquist har laget en dokumentarfilm om sin farmor. Nesten alle i den svenske journalisten og filmmakerens familie ble drept i det store folkemordet på armenere under første verdenskrig. Bare hennes farmor overlevde. Hun fortalte aldri hva som hendte med henne. Farmoren var en av tusentalls armenske kvinner som hadde spesielle tatoveringer i ansiktet. Det ble det aldri snakket om.

"Rundt farmor var det bare en taushet fylt med skam og sorg som førtes videre til nye generasjoner," forteller Suzanne Khardalian Holmquist.

I filmen som skal lanseres i høst møter Suzanne Khardalian Holmquist etnografen, doktor Verjine Svazlian i Jerevan i Armenia. Hun har samlet et hundretalls fortellinger fra armenske kvinner som bortført og tataurert:

"Flickorna kom från djupt religiösa familjer. De kidnappades, våldtogs och misshandlades. De konverterades till islam. De tatuerades med tvång, i ansiktet ner till naveln. Om fienden tagit hennes oskuld, våldtagit henne och berövat henne all värdighet – om hon sedan blivit gravid och fött barn, lämnat barnen och skaffat en ny familj, hur skulle hon då kunna tala högt om det hon varit med om. Hon var tyst. Hon höll det inom sig, som ett brännande sår”, säger Verjine Svazlian i filmen, i følge intervjuet med Svenska Dagbladet.

Det viser seg at farmoren er litt voldtatt på en båtreise over Eufrat. Suzanne Khardalian Holmquist får til slutt sin mor til å fortelle den rystende historien. Nå får seerne av filmen del i det som det aldri skulle snakkes om.

Les det sterke intervjuet med Suzanne Khardalian Holmquist her:

http://www.svd.se/nyheter/idagsidan/existentiellt/farmors-ode-blev-ett-sar-i-flera-slaktled_6239414.svd

Bildet er hentet fra filmen. Foto privat/Svenska Dagbladet.