Uredd estisk misjonær vitne til det armenske folkemordet

I går skrev jeg om den uredde og for oss ukjente misjonæren Alma Johansson, som var vitne til det armenske folkemordet.

I dag vil jeg fortelle om estiske Anna Hedvig Buhl (bildet). Hun er en av de modige kvinnelige misjonærene som hjalp ofrene for det forferdelige folkemordet.

Hun ble født i 1887 i Haapsalu i Estland, og vokste opp i en velstående familie som sørget for at hun fikk en god utdannelse. Anna Hedvig Buhl snakket estisk, russisk, fransk, engelsk, tysk og lærte tyrkisk og armensk mens hun arbeidet som misjonær i Kilikia.

Hun ankom Kilikia i 1911, som er kjent fra Det nye testamente. Apostelen Paulus var født i Tarsos i Kilikia, og stedet er nevnt en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Vi snakker om den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå. Her startet hun opp sitt arbeid som lærer i et barnehjem i Beitel. Hun var knyttet til dette barnehjemmet i fire år og ble et øyenvitne til massakrer på armenere begått av unge tyrkere.

I 1918 klarte hun å redde barnehjemsbarna for å måtte dra i eksil, men måtte året etter reise tilbake til Estland. Men her skulle hun ikke bli lenge. Allerede tre år senere - i 1921 - reiste hun ut igjen som misjonær. Denne gangen utsendt av den nystartede misjonsorganisasjonen 'Action Chretienne en Orient'. Reisens mål var Aleppo i Syria. Her etablerte hun en flyktningeleir for overlevende fra det armenske folkemordet. Her grunnla hun også et veveri og et utsalg for husflidsprodukter, noe som gav arbeidet til 500 armenske kvinner.

I det armenske samfunnet i Aleppo var Anna Hedvig Buhl høyt elsket. 40 år av sitt liv tilbrakte hun blant armenerne her. Hun var 64 år da hun forlot Aleppo, og hadde ikke hatt tid til å etablere sin egen familie, så uselvisk var hun.

I 1965 deltok Anna Hedvig Buhl i 50 års markeringen av det armenske folkemordet i Aleppo og Beirut. Mor Buhl, som hun var kjent som blant armenerne, 3. oktober 1981, 91 år gammel.

Ukjent svensk misjonær øyenvitne til folkemordet på armenerne

En hittil ukjent misjonshistorie er blitt avdekket i Sverige. På minnedagen for det armenske folkemordet, 24. april, kommer mange til å hedre minnet om misjonæren Alma Johanssons heltemodige innsats på begynnelsen av 1900-tallet (bildet), ved hennes grav på Skogskyrkogården i Stockholm.

I år er det ganske nøyaktig 100 år siden det armenske folkemordet. Natten mellom 24.og 15. april 1915, startet nedslaktingen av armenerne i det daværende osmanske riket. Denne natten ble et hundretalls intellektuelle armenere bortført og regelrett henrettet i Istanbul. Mot slutten av dette året nådde man en topp, men innen 1923 var 1,5 millioner armenere myrdet. Fremdeles vil ikke Norge anerkjenne dette som et folkemord. For regjeringen er forholdet til Tyrkia viktigere. Det er nesten ikke til å tro.

Den svenske misjonæren Alma Johansson var øyenvitne til disse uhyrlige grusomhetene.

I juli 1915 befant hun seg i byen Musch - nåværende Mus i Tyrkia. Denne uredde kvinnen var alene. De andre misjonærene hadde flyktet på grunn av tyrkernes grusomme behandling av armenerne. I tre dager hadde armenerne måtte utstå de mest barbariske handlinger. Mennesker ble myrdet, hus ble satt i brann. Flere ganger var Alma selv i dødsfare. Kulene hvinte rundt henne, men hun ble ikke skadet og kunne senere fortelle om de kaldblodige drapene på uskyldige armenere. Hun fortalte om det hun hadde sett til både tyske og amerikanske diplomater.

Når Alma Johansson kom tilbake til Sverige senere dette året så var hun både fysisk og psykisk nedbrutt. Men fem år senere - i 1910 - reiste hun til Konstantinopel - dagens Istanbul - for å arbeide blant de armenerne som fremdeles befant seg i denne metropolen.

Hvem var så denne Alma Johansson?

Hun ble født i Häbo-Tibble i Uppland i 1881 og 20 år gammel leser hun i et blad om de foreldreløse armenske barnene. Det griper henne så sterkt. På denne tiden ble Kvinnliga Missionsarbetare stiftet, og de sendte henne først på et bibelkurs i Tyskland, før reisen gikk videre til dagens Tyrkia. Hun begynte sitt arbeide i byen Musch i den østlige delen av landet. Her arbeidet hun på et barnehjem og som sykepleier.

I 1930 - 15 år etter massakren - beskriver hun det hun har sett på denne måten:

'De som hörde de dödsdömdes fotsteg, som sågo skarornas skuggestalter, kunde ej glömma det, och ett leende syntes aldrig mer på deras läppar; tungt var minnet de buro på'.

Alma Johansson arbeidet blant armenerne i årene 1902-1941, først i den østlige delen av Tyrkia, og senere en periode i Konstantinopel og blant armenere i landflyktighet i Tessaloniki i Hellas. Alma Johansson døde nyttårsaften 1974.