Kampen for tros- og samvittighetsfriheten

Jeg tilhører en kirkelig tradisjon som helt siden begynnelsen har kjempet for, ja, vært en ledende pådriver for tros-og samvittighetsfrihet. Men det har kostet. Det har vært en blodstenkt vei, og mange av våre har lidd martyrdøden.

I morgen - på bots-og bededagen - markeres den internasjonale dagen for religionsfrihet. Det er det mange grunner for. Kampen for tros- og samvittighetsfriheten er slett ikke over. Mange betaler for den med sine liv fremdeles. Fortsatt forfølges og fengsles baptister for sin tros skyld, for eksempel i Sentral-Asia og vi må helt tilbake til den første kristne tiden for å finne en lignende forfølgelse av dimensjoner som den vi opplever i dag.

Reformasjonstiden bød på litt av hvert! På den ene siden ga den lys over Skriften, og vidunderlige sannheter som rettferdiggjørelsen av tro alene, ble gjenoppdaget, men denne tiden er også et mørkt og ikke minst blodig kapittel hva forfølgelse av annerledestenkende angår. Det gjaldt særlig forfølgelsen av de som foraktelig ble kalt gjendøpere - anabaptister.

Den fremste til å forsvare tros- og samvittighetsfriheten blant døperne var Balthasar Hubmaier (bildet). Den tyske teologen skrev en rekke bøker, blant annet om dåpen, men også en bok med tittelen: 'Om kjetterne og dem som brenner dem.' Her hevder Hubmaier at de som sto for forfølgelsen - Den romersk-katolske, Den lutherske og Den reformerte kirke- var de største av alle kjettere fordi de handlet i strid med Jesu lære og eksempel. Balthasar Hubmaier led martyrdøden. Han ble brent på bålet i Wien i 1528.

Men Hubmaier stod ikke alene i kampen.

Menno Simons var en annen. Det er fra ham mennonitene har fått navnet sitt fra. Mennonitene er en gren av døperbevegelsen under reformasjonstiden. Den tidligere romersk-katolske presten var sylskarp i sin kritikk av forfølgerne:

"Herre, dersom det er sant at denne enorme kirken er din hellige kirke, din brud og din kropp, slik den skryter av å være, da må vi i sannhet kunne hevde at du er fyrste, brudgom og overhode for en redselsfull og avskyelig bande med mordere som søker etter uskyldig blod av dem som med alvor søker, frykter, elsker og tjener Gud."

Hvordan kunne det hele gå så galt at den kirken som ble forfulgt, og som likevel opplevde en slik eksplosiv vekst i den første tiden, endte opp med å forfølge andre kristne? Forenklet ligger svaret i den vanhelliige sammenblandingen med stat og kirke. Når den romerske keiseren blir kirkens overhode skjer det store endringer. Kirken går fra være undertrykt til å bli undertrykker. Det er noe med makt, som ikke er forenelig med Jesu lære og liv, og det er noe med makt som korrumperer - forderver.

Her om dagen ble jeg kalt 'svermer'. Det er et av skjellsordene Martin Luther brukte om de foraktelige 'gjendøperne'. Det ble sagt av en annen kristen. Det var ikke ironisk ment, eller sagt med en humoristisk snert, men ment som det det var: svermer.

Vi har visst et stykke vei å gå før vi omtaler hverandre respektfullt, og ikke minst anerkjenner hverandre som Guds barn. Men heldigvis har det skjedd mye positivt. Denne søndagen feirer danske baptister at det er 180 år siden de første dansker ble døpt med troende dåp. Det skjedde ikke uten motstand. De elleve menn og kvinner måtte døpes utendørs i djupeste hemmelighet, og flere av baptistenes ledere ble forfulgt og fengslet. Barna deres ble med politiets bistand tvangsdøpt. Det er bare 180 år siden. I Norge ble også de første baptister forfulgt.

På denne dagen må vi huske alle de som forfølges for Jesu navns skyld. De er tusener på tusener i land etter land. Også i Europa. La oss be for dem.

Russiske baptister fikk asyl i Tyskland

Denne måneden fikk en baptistfamilie fra Russland asyl i Tyskland på grunn av forfølgelse i hjemlandet.

Det er Christianity Today som omtaler saken. Familien har vært utsatt for trakassering, trusler og direkte angrep.

Det er Russlands nye religionslov som skaper problemer og til dels store utfordringer for evangeliske kristne i landet. Ikke bare begrenser den menighetenes virksomhet, men loven fører også til mistenkeliggjøring og sektsstempel over for alt som ikke hører til Den russisk-ortodokse kirke. Det er sterke bindinger mellom stat og kirke i Russland.

Selv om denne baptistfamilien ble utsatt for trusler via telefon, nektet politiet å se på saken, i følge familiens advokat, Zaza Koschuachwili. Familien ble ofte fotfulgt av menn i svarte uniformer.

Når problemet blir at du tilhører en frimenighet

Det er en selsom opplevelse å lese hovedoppslaget i dagens Vårt Land, hvor stortingsrepresentanten Freddy Andre Øvstegård fra SV mer enn antyder en konspirasjon om et komplott mellom visse aktører, noe som har ført til at tre av fire KrF politikere som skal utarbeide norsk religionspolitikk tilhører samme  frimenighet i Oslo, nemlig Oslo Misjonskirke Betlehem.

Til Vårt Land sier Øvstegård, som forøvrig sitter i Familie- og kulturkomiteen i Stortinget:

"Det sår vesentlig tvil når et så lite miljø setter et så stort fotavtrykk i departementet som har ansvaret for tros-og livssyns-Norge. Trosloven Stortinget skal vedta denne våren vil legge rammeverket for religionspolitikken i et Norge som ikke lenger har en statskirke."

Senere i intervjuet problematiserer Øvstegård spørsmålet om hvorvidt disse tre kan ta uhildede avgjørelser i tros-og livssynsspørsmål.

Ville det ha vært bedre for stortingsrepresentanten fra SV at de tre hadde vært medlemmer av Den norske kirke? Tenk om de også kom fra en og samme menighet? Det er ikke så lenge siden man måtte være medlem av Den norske kirke for å inneha visse regjeringsposisjoner. Hele saken oser av en mistenkeliggjøring av norsk frikirkelighet. Dette forsterkes ved at kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum forutsetter at de tre både har kompetanse med hensyn til trosfriheten og kjennskap til Den norske kirkes utfordringer. Skulle ikke medlemmer av en norsk frimenighet ha det? Eller er dette en kompetanse som bare medlemmer av Den norske kirke besitter? Det er ikke så mange år siden norske frimenigheter ble forfulgt av Kirken, Den norske. Fremdeles merkes det i visse sammenhenger Den norske kirkes overlegenhet.

Oslo Misjonskirke er trygt plassert i kristen-Norge. Menigheten er en del av Misjonskirken Norge, som ble startet i 1884. Det er altså ikke en døgnflue vi snakker om. Menigheten driver en allsidig virksomhet med et tydelig samarbeid mellom ulike kirkesamfunn og har et godt rykte på seg i hovedstaden. Her finnes det absolutt kompetente mennesker til å ta på seg verv i de fleste områder av samfunnslivet. Hva angår de tre som er omtalt i denne saken så forstår de seg godt på spørsmål knyttet til tros-og religionsfriheten. Tross alt har Det Norske Misjonsforbund - nåværende Misjonskirken i Norge vært en av de fremste pådriverne for tros-og religiponsfrihet i Norge og utlandet. Det skyldes ikke minst hedersmannen, kirkehistorikeren og forfatteren Ingulf Diesen som i hele sitt liv kjempet for den.

Bønnevake utenfor parlamentet i Sofia førte til gjennombrudd for religiøs frihet

Som nevnt i en bloggartikkel publisert sent fredag kveld ble det full seier for religionsfriheten i Bulgaria. Jeg lovet å komme tilbake med detaljene senere, og her er et lite innblikk i det som faktisk skjedde i parlamentet i Sofia fredag ettermiddag og kveld.

Helt siden det ble kjent at krefter i Bulgaria ville innskrenke religionsfriheten for landets religiøse minoriteter, har landets evangelikale kristne vært åndelig årvåkne. De visste at det ville bety et betydelig inngrep i deres trosutøvelse. Den ortodokse kirken i landet står i en særstilling, så det ville ikke ramme den. Så de begynte å be, og utfordret kristne over hele verden til å stå sammen med dem i bønn. Menneskerettighetsorganisasjoner satte søkelys på det som holdt på å skje i Bulgaria, og det ble etterhvert et betydelig internasjonalt press på landets regjering.

Fredag var det avgjørende slaget. Omlag 200 evangelikale kristne samlet seg utenfor parlamentet i Bulgaria til en bønnevake.

De tok på alvor ordene fra 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alle ting til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne."

Mens parlamentsmedlemmene stemte, sak for sak, ba de kristne utenfor parlamentsbygningen sammen med kristne over hele Bulgaria og internasjonalt, over hver av forslagene til instrenkninger i religionsfriheten og punkt for punkt falt forslagene! Det er all grunn til å takke Herren, vår Gud. Igjen blir jeg minnet om de profetiske ordene: MEN GUD! Når alt ser håpløst ut, lever vi med et MEN GUD! Jeg ber om at norske kristnes øyne også åpnes så vi ser dette i forbindelse med regjeringsforhandlingene på nyåret, og muligheter for endringer av abortloven. Det virket i Bulgaria, hvorfor skulle ikke det samme kunne skje i Norge? Er noe for vanskelig for Ham? Er det forskjell på Bulgaria og Norge?

Etter flere timers forhandlinger og stridende bønn falt den nye religionslovens innskrenkninger punkt for punkt. De evangelikale kristne har fått en ny nådetid i Bulgaria. La oss be om at de må benytte den godt.

Vedvarende, enstemmig og utholdende bønn, sammen med internasjonalt press, førte altså til at det ikke trengs noe minstekrav for å registrere enn menighet. Kravet var satt til 3.000 medlemmer. Man kan fortsette å drive religiøse skoler, herunder bibelskoler og teologiske institusjoner, det er mulig å motta økonomisk støtte fra utlandet og det er mulig å holde møter utendørs - bare for å nevne noe. Dette er en av enorm betydning for våre bulgarske trossøsken. Takk til alle som har kjempet i bønn.

Foto: Vlady Raichinoc/Evangelical Focus

Bulgaria: Krever 3000 medlemmer før trossamfunn får myndighetenes godkjennelse

Bulgaria strammer grepet mot protestantiske kristne. Nå krever myndighetene at trossamfunn må ha 3000 medlemmer for å kunne søke om å bli registrert, ikke 300 som man først gikk inn for. Og det stopper ikke der. Den nye loven kan få tilbakevirkende kraft, slik at mindre trossamfunn kan miste sin godkjennelse. Menigheter og trossamfunn som ikke er registrerte er dermed å betrakte som ulovlige.

Dette skjer til tross for omfattende internasjonale protester. Den nye loven truer trosfriheten i Bulgaria. To søndager på rad har kristne i landet tatt til gatene i protest mot den nye loven. Fredag 16. november var det siste frist for høringsuttaleler.

Det har ført til noe. I lovutkastet ble det lagt sterke restriksjoner på kristne skoler og teologiske seminarer drevet av protestanter. En ny versjon av loven er nylig blitt presentert på det bulgarske parlamentets nettside, og der er disse restriksjonene noe dempet, blant annet når det gjelder religiøse skoler, religiøs praksis utenfor kirkebyggene og mulighet for støtte fra utlandet.

Baptist World Alliance og European Baptist Federation har skrevet brev til statsministeren, og der heter det:

"Ingen stat bør kontrollere utdanningen til og praksisen blant åndelige ledere."

La oss fortsette å be for våre trossøsken i Bulgaria. Når og om den nye loven trer i kraft er det ikke satt noen dato for ennå.

Den nye bulgarske religionsloven vil ramme evangeliske kristne hardt

Baptister, pinsevenner og metodistene vil miste retten til å drive teologiske seminarer og institusjoner, om den nye religionsloven blir vedtatt i Bulgaria. Kun Den ortodokse kirke og muslimene vil ha tillatelse til drive sine skoler. Evangeliske kristne regnes ikke som 'bulgarske', men som et utenlandsk fremmedelement.

Den eneste restriksjonen Den  ortodokse kirke synes å få er at den ikke lenger vil kunne gjennomføre sine prosesjoner utendørs. Likevel er det flere ortodokse kristne som er i mot den nye religionsloven.

For de evangeliske kristne blir dette som å vende tilbake til kommunisttiden.

Det blir forbudt å døpe utendørs. Ingen evangeliske kirker kan motta økonomisk støtte fra utlandet, med unntak av gaver til bygninger. Nødhjelp vil fortsatt bli tillatt. Kun menigheter med mer enn 300 juridiske medlemmer vil bli godkjent av myndighetene. Dette vil ramme svært mange menigheter i landet, som har mange små menigheter. Hvor skal de nå gjøre av seg? De vil, om loven vedtas, bli forbudt.

Evangelisering vil også bli forbudt, og utenlandske predikanter som besøker Bulgaria må være sammen med en ordinert bulgarsk prest eller pastor, om de skal forkynne Guds ord. Dessuten vil alle møter måtte holdes innendørs.

Evangeliske kristne i Bulgaria tar til gatene for å be

Evangeliske kristne gikk bedende gjennom gatene i Bulgarias hovedstad Sofia på søndag. De ba om Guds favør og velsignelse over sitt kjære fedreland. Mer enn 2000 evangeliske kristne deltok i bønnevandringen. Bakgrunnen er den nye religionsloven som ventes å bli vedtatt fredag 16. november.

Jeg skrev om den nye loven, som om den blir vedtatt, vil føre til at 90 prosent av Bulgarias evangeliske kirker i praksis blir ulovlige, her på bloggen fredag 9. november. Bloggartikkelen førte til oppslag i nettutgaven til pinsebevegelsens organ Korsets Seier, og avisen Dagen fulgte opp med et hovedoppslag i sin papirutgave tirsdag 13. november.

Det var fremfor alt protestantiske og evangeliske forsamlinger som deltok i bønnevandringen i det sentrale Sofia søndag. Flere av dem bar plakater hvor de oppfordret landets politikere til å stemme nei til lovendringen. Lignende bønnevandringer og demonstrasjoner fant også sted i et ti-talls byer rundt om i Bulgaria.

Mange er opptatt av det som nå skjer i Bulgaria, og som er et svært alvorlig angrep på tros- og religionsfriheten. Blant annet Den bulgarske baptistunionen og Den europeiske baptistføderasjonen. Både generalsekretæren for Den europeiske baptistføderasjonen, Tony Peck, og generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, Elijah Brown, har skrevet brev til den bulgarske statsministeren, og uttrykt sin sterke bekymring.

Evangeliske kristne i Bulgaria er svært oppmuntret av den bønnestøtten de nå får fra evangeliske kristne over hele verden.

Bildet fra bønnevandringen i Sofias gater er tatt av Brian Davis/European Baptist Federation

En seier for tros- og samvittighetsfriheten i Norge

Norsk Telegrambyrå melder nå at Høyeserettsdommen er klar: oppsigelsen av fastlegen Katarzyna Jachimowicz er ugyldig. Det er en stor prinsipiell seier, ikke bare for henne, men for samvittighetsfriheten i Norge. Høyesterettsdommen er enstemmig, og kom også frem til at Sauherad kommune må betale erstatning til polsk-katolske legen for de tap hun har lidd som følge av oppsigelsen. I tillegg må kommunen betale 2,5 millioner i saksomkostninger for behandling i tre rettsinstanser.

Det var i februar 2014 at Fylkesmannen i Telemark opprettet tilsynssak mot fastlegen fordi Jachimowicz av samvittighetsgrunner nektet å sette inn spiral på kvinner. Helsetilsynet mente i januar 2015 at hun ikke hadde anledning til å reservere seg. Kommunen sa dermed opp fastlegeavtalen hennes 3 desember samme år. Katarzyna Jachimowicz arbeider i dag ved Sykehuset Telemark.

Gratulerer med dagen, og en stor takk for at du hadde mot til å kjempe for norske legers samvittighetsfrihet. Denne saken handler også om trosfrihet.


Foto: Oslo Symposium

Skremmende signaler fra justisministeren

Det kommer skremmende signaler fra justisminister Tor Mikkel Wara. Han vil nå frata statlig økonomisk støtte til ikke bare muslimske trossamfunn, men det han kaller "ytterliggående kristne"!  Det fremkom, i følge Dagen, under en debatt i forbindelse med Arendalsuka.       

Hvem er så de? Og hvem skal definere hvem som er "ytterliggående kristne". De er i hvert fall ikke en del av den offisielle norske kirke, men er selvsagt en del av de frie menighetene i Norge.

Vi har sett denne trenden lenge, og man behøver ikke være profet for å forstå at menigheter som ikke vil vie samkjønnede eller bøye seg for andre andre statlige direktiver eller lover, vil komme til å miste inntektene fra kirkeskatten. Egentlig er det jo ikke snakk om noen offentlig støtte, men den delen av kirkeskatten som vi skulle ha betalt til Den norske kirke, om vi hadde vært medlemmer av den.

Frie menigheter er alltid blitt stemoderlig behandlet i Norge. Mens Den norske kirke har hatt sitt eget kirkedepartement og egen kirkeminister, har norske frimenigheter hørt inn under Justisdepartementet - det av alle departement - som om vi var kriminelle.

Men, om justisministeren, skulle få støtte i Storting- og regjering for sitt forslag, vil det bety at vi beveger oss inn i et samfunn hvor det er myndighetene som sitter med definisjonsmakten om hvem som er 'akseptable kristne'. Det betyr også at tros- og religionsfriheten er truet.