Kampen for tros- og samvittighetsfriheten

Jeg tilhører en kirkelig tradisjon som helt siden begynnelsen har kjempet for, ja, vært en ledende pådriver for tros-og samvittighetsfrihet. Men det har kostet. Det har vært en blodstenkt vei, og mange av våre har lidd martyrdøden.

I morgen - på bots-og bededagen - markeres den internasjonale dagen for religionsfrihet. Det er det mange grunner for. Kampen for tros- og samvittighetsfriheten er slett ikke over. Mange betaler for den med sine liv fremdeles. Fortsatt forfølges og fengsles baptister for sin tros skyld, for eksempel i Sentral-Asia og vi må helt tilbake til den første kristne tiden for å finne en lignende forfølgelse av dimensjoner som den vi opplever i dag.

Reformasjonstiden bød på litt av hvert! På den ene siden ga den lys over Skriften, og vidunderlige sannheter som rettferdiggjørelsen av tro alene, ble gjenoppdaget, men denne tiden er også et mørkt og ikke minst blodig kapittel hva forfølgelse av annerledestenkende angår. Det gjaldt særlig forfølgelsen av de som foraktelig ble kalt gjendøpere - anabaptister.

Den fremste til å forsvare tros- og samvittighetsfriheten blant døperne var Balthasar Hubmaier (bildet). Den tyske teologen skrev en rekke bøker, blant annet om dåpen, men også en bok med tittelen: 'Om kjetterne og dem som brenner dem.' Her hevder Hubmaier at de som sto for forfølgelsen - Den romersk-katolske, Den lutherske og Den reformerte kirke- var de største av alle kjettere fordi de handlet i strid med Jesu lære og eksempel. Balthasar Hubmaier led martyrdøden. Han ble brent på bålet i Wien i 1528.

Men Hubmaier stod ikke alene i kampen.

Menno Simons var en annen. Det er fra ham mennonitene har fått navnet sitt fra. Mennonitene er en gren av døperbevegelsen under reformasjonstiden. Den tidligere romersk-katolske presten var sylskarp i sin kritikk av forfølgerne:

"Herre, dersom det er sant at denne enorme kirken er din hellige kirke, din brud og din kropp, slik den skryter av å være, da må vi i sannhet kunne hevde at du er fyrste, brudgom og overhode for en redselsfull og avskyelig bande med mordere som søker etter uskyldig blod av dem som med alvor søker, frykter, elsker og tjener Gud."

Hvordan kunne det hele gå så galt at den kirken som ble forfulgt, og som likevel opplevde en slik eksplosiv vekst i den første tiden, endte opp med å forfølge andre kristne? Forenklet ligger svaret i den vanhelliige sammenblandingen med stat og kirke. Når den romerske keiseren blir kirkens overhode skjer det store endringer. Kirken går fra være undertrykt til å bli undertrykker. Det er noe med makt, som ikke er forenelig med Jesu lære og liv, og det er noe med makt som korrumperer - forderver.

Her om dagen ble jeg kalt 'svermer'. Det er et av skjellsordene Martin Luther brukte om de foraktelige 'gjendøperne'. Det ble sagt av en annen kristen. Det var ikke ironisk ment, eller sagt med en humoristisk snert, men ment som det det var: svermer.

Vi har visst et stykke vei å gå før vi omtaler hverandre respektfullt, og ikke minst anerkjenner hverandre som Guds barn. Men heldigvis har det skjedd mye positivt. Denne søndagen feirer danske baptister at det er 180 år siden de første dansker ble døpt med troende dåp. Det skjedde ikke uten motstand. De elleve menn og kvinner måtte døpes utendørs i djupeste hemmelighet, og flere av baptistenes ledere ble forfulgt og fengslet. Barna deres ble med politiets bistand tvangsdøpt. Det er bare 180 år siden. I Norge ble også de første baptister forfulgt.

På denne dagen må vi huske alle de som forfølges for Jesu navns skyld. De er tusener på tusener i land etter land. Også i Europa. La oss be for dem.

Sviket mot martyrene

Det er en ting som er blitt så alvorlig for meg. Det er det jeg vil kalle "sviket mot martyrene".

Her er en av dem, Balthasar Hubmaier. Neste år er det 490 år siden han ble brent på bålet. Doktorgrad fra Universitetet i Ingolstadt, viserektor samme sted fra 1515. En lærd mann, en folketaler. Og Bibeltroende. Hubmaier var en av svært mange som satte Bibeltroskapen høyere enn sitt eget liv.

Balthasar Hubmaier, som skulle bli en av anabaptistenes mest kjente og respekterte lederskikkelser, er kjent for sitt utsagn: SANNHETEN ER UDØDELIG!

Det får virkelige perspektiver når vi vet at de fleste av de tusener på tusener av martyrer ville ha berget sine liv, om de bare villet kompromisse, trekke tilbake sin troskap mot Guds ord. Men de hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Noe var viktigere enn deres liv. Det var troskapen mot Guds evige, uforanderlige, autoritative ord.

Forsatt er det mange som gir sitt liv for troskapen mot Guds ord. De fengsles, tortureres, og flere av dem dør, enten av skadene de har blitt påført, eller de regelrett henrettes.

Mens her i Vesten er vi ikke lenger villige til å betale prisen. I mange henseender er Guds ord blitt anstøtelig. Vi er blitt så kloke, at vi vet mer enn Gud. Ja, mye mer enn apostlene - tilsammen. Det er ikke måte på så mye vi vet og forstår. Med et pennestrøk endrer vi for eksempel kirkens syn på ekteskap og familieliv, et syn som har vært kirkens syn i 2000 år. Og dette med familien er bare et av mange spørsmål i tiden, vi endrer mening om. For oss er ikke sannheten udødelig, den er delt, den er relativ. Vi velger rett og slett det vi liker i Bibelen, og så forteller vi oss selv og andre, at det er andre tider nå. Vi har spist av kunnskapens tre, og blitt klokere enn Salomo.

Hva med alle de tusener på tusener som har endt sine liv som martyrer? Var deres offer forgjeves? Er det også forgjeves det offer våre lidende trossøsken utsettes for i dag? Medlemmene av undergrunnskirken i Iran og Kina, bare for å nevne to eksempler, kompromisser ikke. De står usvikelig fast ved Guds Ord. Mens vi selger hele vår førstefødselsrett for en suppe med aksept og gode ord. I toleransens navn. Men tolereres de som velger å stå for det eldgamle synet på ekteskap og familieliv? Ikke i Vesten.

"Ve dere," sa Jesus, "når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26)

Baltasar Hubmaier var som sagt, en lærd mann i sin samtidig. Men han var ikke så hovmodig at han satte seg over Guds ord. 10. mars 1528 ble brent på bålet på et offentlig sted i Wien. Hans kone fikk tre dager etter mannens død, festet en tung stein til kroppen, og kastet levende i elven Danube.

En frimenighets nattverdhandling fra 1527

Balthasar Hubmaier (1480-1528) er kjent som en av forgrunnskikkelsene i den bevegelsen som av sine motstandere foraktelig ble kalt 'gjendøpere' - anabaptister. Døperbevegelsen er også blitt kalt 'reformasjonens tredje vei - den radikale'. Men den handlet ikke bare om dåp av troende. Den var først og fremst en menighetsvekkelse, et profetisk rop om å vende tilbake til urkirkens røtter.

Og til den kristne forsamlingen hører Herrens måltid, Brødsbrytelsen eller Nattverden. I denne artikkelen skal vi se nærmere på nattverdssynet til Hubmaier. For Hubmaier skrev ikke bare en bok om dåp, som et kraftig forsvar av urkirkens dåpssyn, men også om nattverden. Faktisk skrev han hele tre bøker om Herrens måltid. De to første er i all hovedsak et oppgjør med Den romersk-katolske forståelsen av nattverden. I den siste av dem formulerer han en nattverdsliturgi. Den er spesielt interessant fordi det ikke finnes mange nattverdliturgier fra den frikirkelige bevegelsen. Den burde derfor være av interesse for de frie menighetene som i dag ønsker å fornye sitt forhold til feiringen av Herrens måltid.

Boken - Eine Form des Nachtmahls Christi - er skrevet i Nikolsburg i 1527.  Nikolsburg ligger i Moravia, og byen heter i dag Mikulov. Hubmaier kom hit året før. Han var en lærd mann med en doktorgrad i teologi. Etter at den anabaptistiske lederen Wilhelm Rubelin døpte Hubmaier og 60 andre i Waldshut 9 1525, ble det derimot skikkelig bråk. I desember 1525 flyktet Hubmaier til Zurich. Her håpet han å finne beskyttelse, men reformatoren Ulrich Zwingli, sørget for å få ham arrestert. Etter en tid ble han satt fri og kom altså til Nikolsburg hvor han i 1527 oppleve en rolig og fredfull tid før forfølgelsene tok til igjen. Det var da han skrev dette skriftet om nattverden.

Det er flere interessante ting vi kan merke oss i - Eine Form des Nachtmahls Christi. Hubmaier er opptatt av at språket som skal brukes av den som forretter nattverden skal være folkelig. Som kjent foregikk Den romersk-katolske messen på latin, noe som gjorde at de færreste forstod hva som skjedde. De som deltar skal være pent kledd, og de skal sitte stille uten småsnakk! Selve nattverden er for "Guds folk", og med det mener Hubmaier de som er døpt "på ordentlig måte" og som har forberedt seg åndelig. Faktisk legger han stor vekt på forberedelsen til å ta del i nattverden. Jeg skal komme tilbake til dette.

Men la meg først nevne at Hubmaier i dette skriftet understreker at man skal "forberede et bord med alminnelig brød og vin. Om begeret er av sølv, tre eller tinn utgjør ingen forskjell."

Selve nattverdshandlingen skal innledes med at deltagerne skal bekjenne sine synder, ikke for en prest, men for Gud. Men de skal be for den som skal forrette nattverden. Denne skal, i følge Hubmaier, "som den første av alle falle på sine knær sammen med menigheten og med munn og hjerte bekjenne sin synd og sin utilskrekkelighet."

Den som forretter er menighetens forstander, men menigheten deltar også aktivt i liturgien.

Etter denne syndsbekjennelsen skal menighetens forstander utdype for de tilstedeværende hva menigheten bør kjenne til hva angår Jesu liv, Hans lære, Hans lidelse og død og Hans oppstandelse. Til en liten hjelp har så Hubmaier foreslått at man kan bruke følgende skriftsteder:

Joh 8,12;1.Kor kap 10-11;Joh kap 13-17;Matt 3; Luk 3 og Sirak 2.

Etter denne utleggelsen, skal menigheten være stille og i stillheten skal man prøve seg selv. Når stillheten så brytes ber man Fadervår i fellesskap og så kommer det som Hubmaier kaller Kjærlighetsløftet. I dette ligger mye av forberedelsen til nattverden:

KJÆRLIGHETSLØFTET

Forstander: Brødre og søstre, hvis vi elsker Gud før, i og over alle ting, i kraft av Hans levende Ord, så må vi tjene Ham og Ham alene (5.Mos 5 og 6; 2.Mos 20). Vi skal ære og tilbe Ham ved å helliggjøre Hans navn, og underordne oss Hans guddommelige vilje, som har gjort sitt arbeide i oss gjennom Hans levende Ord, i liv og døde. La oss hver i sær bekjenne dette.

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Hvis du elsker din neste vil du tjene ham med gjerninger i broderkjærlighet (Matt 25; Ef 6; Kol 3; Rom 13; 1.Pet 2,13flg), så ydmyk deg og tjen Ham med ditt liv og blod. Vær lydige mot dine foreldre og alle autoriteter i overensstemmelse med Guds vilje, og gjør det i kraft av vår Herre, Jesus Kristus, som ydmyket seg og tjente oss med sitt kjød og blod. La oss hver i sær bekjenne dette.

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Praktiserer du broderkjærlighet blant de brødre og søstre (Matt 18,15;Luk 6;Matt 5,44 og Rom12,10) så skap fred og enhet blant dem, og forsone deg med alle, som du har støtt. Vis fra deg all ondskap, hat og ond vilje mot enhver, og forsak villig all oppførsel, som kan vekke anstøt, forlegenhet eller forargelse hos din neste. Elsk dine fiender og gjør godt mot dem som forfølger deg, for slik er Kristi regel (Matt 18). La oss hver i sær bekjenne dette:

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Hvis du ønsker å bekrefte dette kjærlighetsløfte, som du nå har avgitt, ved å ta del i Herrens måltid, ved å spise brødet og drikke vinen, og ved å vitne i kraft av minnet om den lidende, døde og oppstandne Herre, Jesus Kristus, så la oss hver i sær bekjenne dette:

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Så spis og drikk sammen med hverandre i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Må Gud selv velsigne oss med kraft og styrke, så vi bringer Hans kjærlighet ut til vår neste, slik at den virker frelse etter Hans vilje. Må Han gi oss nåde til å gjøre dette. Amen.

Etter dette tar så den som forretter brødet og ber en takkebønn over det, før han deler det ut. Etter at brødet er delt ut deles så vinen ut, deretter lyses det en velsignelse som avslutning på det hele.

En nattverdliturgi fra reformasjonstidens anabaptister

Jeg har fått en forespørsel fra en av bloggens lesere med spørsmål om hvordan anabaptistene på reformasjonstiden feiret Herrens måltid. Det passer jo bra å svare på dette på en Skjærtorsdag.                                                      
En av de fremtredende teologene i den anabaptistiske bevegelsen var Balthasar Hubmaier (1480-1528). Her har en tegner forsøkt å fremstille ham. Jeg har oversatt og gjengitt en ordning for nattverden som han har skrevet, i min bok: "En tro verd å dø for" (Frihet forlag 2012). Jeg vil tro at denne liturgien vil kunne brukes i flere ulike frikirkelige sammenhenger den dag i dag. Noe av innholdet bærer preg av at det er skrevet i forfølgelsestider:

Leder: Brødre og søstre, jeg proklamerer følgende: Jesus Kristus er midt iblant oss. I Herrens nærvær er vi samlet for å dele brød og vin ved feiringen av Herrens hellige måltid. La oss bekjenne vårt behov for Hans nåde.

Alle: Å Gud, kjærlige Far, til hvem vi henvender oss: Vi har syndet mot himmelen og mot Deg. Vi er ikke verdige til å kalles Dine barn, men tal Du et trøstende ord, og vi vil bli legt.

Leder: Må Den Evige, Nådefulle og Kjærlige Gud ha medfølelse med oss og tilgi oss våre synder.

Alle: Takk til Gud, vår kjærlige Far som løper oss i møte for å for å ønske oss velkommen til å sette oss ned ved Hans bord. 

Leder: Brødre og søstre, før vi tar dette brød og dette beger, vil dere sammen fornye vår pakt? Hvis så er tilfelle, la hver av oss si:

Alle: (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi) Vi vil.

Leder: Vil du, i Den Hellige Ånd kraft, elske Gud alene, helligholde Hans navn, og underlegge deg Hans guddommelige vilje i liv og død? Hvis så er tilfelle, la hver av oss si:

Alle (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Vil du elske din neste, tjene hverandre i kjærlighet, ofre din kropp og ditt blod for hverandre, i den kraft som den Herre Jesus Kristus gir, som også ofret sin kropp og sitt blod for oss? Hvis så er tilfelle, la hver av oss si:

Alle: (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Vil du fremme fred og enhet med dine brødre og søstre, forsone deg med dem som du har sårer, avvise all misunnelse, hat og ondskap mot andre, og elske selv dine fiender og gjøre godt mot dem? Hvis så er tilfelle. la hver av oss si:

Alle: (hver sider) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Ønsker du inderlig, ved å spise og brød og drikke vin, som hører til Kristi måltid, å vedkjenne deg og underskrive foran menigheten, denne kjærlighetens forpliktelse om du nettopp har uttalt til det levende minne om vår Herre Jesu Kristi lidelse og død? Hvis så er tilfelle, la hver av oss:

Alle: (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Den natt Herren Jesus ble arrestert, tok Han et brød, takket Gud, brøt det og sa: Dette er min kropp som er brutt for dere. Ta, et og tenk på meg.

Alle: Herre Jesus, vi minnes. Du er midt iblant oss.

Leder: På samme måte tok Han begeret og sa: Dette beger forsegler nå den nye pakt i Mitt blod. Drikk, og tenk på meg. 

Alle: Herre Jesus, vi minnes. Du er midt iblant oss.

Leder: La oss nå be sammen den bønn Herren Jesus lærte oss i Bergprekenen:

Alle: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.

Sannheten er udødelig

En av de mest toneangivende anabaptistene, Balthasar Hubmaier, født i 1480, med doktorgrad i teologi, ble brent på bålet i Wien 10.mars 1528. Han er kjent som en av Døperbevegelsens fremste teologer, og for dette utsagnet:

Sannheten er udødelig!

Det skal ha vært hans siste ord.

Det er noe å ta med seg i en tid som vår når vi stilles overfor valget med å 'stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige' (Jud v.3), eller å velge samtidens populær-teologi som bygger på hva en til hver tid føler er rett.

Glem ikke at mange har betalt med sitt liv for sannheten. Er din tro verd å dø for?

Bildet viser Kreutzenstein slottet i Østerrike. Balthasar Hubmaier ble holdt fengslet her, og torturert på det mest grusomme frem til sin martyrdom i Wien. Noen dager senere grep kristne autoriteter - ivrige tilhengere av tesen om 'rettferdig krig' - Balthasar Hubmaiers kone,Elsbeth, ut til broen som krysser elven Donau. De bandt hendene hennes bak på ryggen, og bandt en stein rundt nakken hennes, og kastet henne i elven.

Hvordan anabaptistene så på frelsen, del 1

Vi skal i denne artikkelen og kommende artikler på bloggen se nærmere på hvordan døperbevegelsen - anabaptistene - så på frelsen.

1. Anabaptistene trodde at tro er bare noe voksne kan forstå. Dette fikk betydning med hensyn til dåpen, som anabaptistene mente skulle sees på som et ytre tegn på bevisst indre tro.

2. Anabaptistene mente at det var en tydelig sammenheng mellom tro og det å høre Guds ord forkynt og omvende seg. Men mer enn bare det å tro, mente anabaptistene at det å komme til tro handlet om å bli født på ny, en aktiv åndelig prosess om inkluderte et bevisst valg.

3. Anabaptistene mente at sann tro måtte være fruktbærende i hverdagslivet.

Så selv om anabaptistene var enig med de protestantiske reformatorene at syndere blir frelst ved tro på Kristus, forstod de frelsesprosessen på sin egen måte. Dette ledet frem til en annen type kirke:

"Hvis vi skal bli fri i ånden og sunn i sjelen så må det finne sted gjennom en gjenfødelse." (Balthasar Hubmaier, bildet)

Anabaptistene var ikke enige i den kalvinistiske utvelgelseslæren: at noen er utvalgt til frelse, andre til fortapelse. De trodde at Gud tilbød frelse, men tvang den ikke på noen. Mennesket hadde i følge dem fri vilje og kunne velge eller avvise Guds trosgave.

I takknemlighet

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for tiden. En takknemlighet til mennesker som John Wycliffe (bildet) - kalt reformasjonens morgenstjerne, Jan Hus, Conrad Grebel, Balthasar Hubmaier, Michael Sattler, Melchior Hofmann, Jakob Huter, Menno Simons - alle mennesker som kompromissløst gav sitt liv i en radikal etterfølgelse av Jesus. Med unntak Simons, Hofman og Wycliffe ble alle martyrer, Wycliffe's grav ble åpnet og hans bein brent og kastet i elven. Hofmann satt fengslet til han døde, mens Menno Simons døde en naturlig død. Og for alle de navnløse - menn og kvinner - som ikke ville vike av fra det Herren hadde vist dem i sitt hellige ord - de hadde ikke sine liv kjært like til døden.

Mange av disse er de vi kan takke Gud for at vi har Hans Ord i blant oss den dag i dag. Uforfalsket og rent. De gav ikke etter for korrupsjon, for vranglære, men voktet Guds ord med sine egne liv.

De ble forfulgt - som den Herre de levde og åndet for - av biskoper, prester og kongens og statens menn. Fra urkirken og opp gjennom århundrene, til det begynner å gry av dag. De er som skinnende stjerner på et beksvart himmelhvelv.

Jeg har kjent et sterkt behov for å takke Herren for at det fantes menn og kvinner som virkelig var salt og lys, og tok vare på Hans ord. De var med på å oppfylle Jesu profetiske ord i Matt 16,18:

"Jeg vil bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Dødsriket prøvde virkelig. Det skal være sikkert. Med forfølgelse, tortur på mest bestialske måte, kjetterbål, henging, halshogging, drukning - men Kristi sanne forsamling fikk den ikke knust. En liten rest ble igjen, slik Herren har gitt lovnader om.

Det er mange gode grunner i dag, til å bøye sitt hode,og takke. Takke for disse djerve og modige menn og kvinner og barn - som var tro mot sannheten.

"Sannheten er udødelig," sa Balthasar Hubmaier.

Ja, det er den virkelig.

Det triste mitt oppe i alt dette, er at det finnes de i dag som er villige til å vrake alt det disse sto for, fordi de er redd for å støte noen, eller bli oppfattet som fanatiske og umoderne. La oss til opp stafettpinnen og kjempe for sannheten vi også.

Den bibelske dåpen, del 2

I år er det nøyaktig 480 år siden en av de fremstående lederne for den anabaptistiske frihetsbevegelsen på begynnelsen av 1500-tallet, Balthasar Hubmaier (det lille bildet) led martyrdøden. Han var kanskje en av de fremste blant 1500-tallets døperteologer, og hans bok: "Om den kristne dåpen" gir et særdeles viktig innblikk i den radikale tenkningen som preget denne delen reformasjonen. Hubmaier, som ble født på begynnelsen av 1480-tallet i Friedberg, som ligger nært Ausburg i Sør-Tyskland. Han studerte filosofi og teologi i Freiburg, og i 1512 fikk han doktorgrad i teologi. Studier i Den Hellige Skrift og møtet med den fremvoksende anabaptistiske bevegelsen førte til brudd med Romerkirken.

Hubmaier oppfattet dåpen som et synlig vitnesbyrd på og en ytre bekreftelse av en tro som mennesket allerede har tatt imot i sitt indre, som en forpliktelse og en løfteshandling. Troen forsto Hubmaier som en Guds gave, dåpen derimot som menneskets svar på den guddommelige handling gjennom Ordet. Hubmaier så verken dåpen eller nattverden som nådemiddel hvor Gud handler med mennesket.

Fra sommeren 1526 til juli 1527 var Hubmaier leder for døperbevegelsen i Nikolsburg, og kunne virke nokså fritt som forkynner, forsamlingsleder og teologisk forfatter. Men så ble han arrestert og ble holdt i fengsel på slottet Kreuzenstein som ligger i nærheten av Wien. I mars 1528 føres han til Wien hvor han utsettes for hard tortur, og 10. mars brennes han på bålet for sin overbevisning. Tre dager senere druknes hans hustru Elsbeth i Donau.

Hans bok "Om den kristne dåpen" er interessant av flere grunner. Først og fremst er det en grundig gjennomgang av Det nye testamentes skriftsteder om dåp, og det er spesielt interessant å se hvor nøye Hubmaier bruker det bibelske materialet. Han hadde tilgang til Luthers oversettelse av Det nye testamente fra 1522 og den såkalte Zurich-Bibelen hvis tredje opplag utkom i 1525. Han tar for seg Døperen Johannes' embete, skriftstedene om Johannes-dåpen, apostlenes embete, skriftstedene om dåpen til Kristus, og besvarer en rekke spørsmål. Dessverre finnes det ingen norsk oversettelse, men det finnes en svensk, etter en oversettelse av Torsten Bergsten. Den ble utgitt av Bokförlaget Libris i samarbeide med Westerbergs förlag i 1977. Den kan sikkert lånes på et bibliotek.

For Hubmaier var dåpen avgjørende viktig for forståelsen av det kristne liv. Cambridge teologen A. Vildler, som er anglikaner, skriver i en artikkel om det han karakteriserer som en forvirring i den anglikanske dåpslæren: "Alle de kristne hoved-dogmene influeres av dåpsteologien." (1) det er ikke vanskelig å dele verken Hubmaier's eller Vildner's syn. Ved siden av læren om rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen er dåpen et av Bibelens mest sentrale emner. Og viktigst av alt er jo dette: Jesus har befalt det. Egentlig er vel dette den eneste grunnen til at vi skal la oss døpe. På Jesu ord om dåpen hviler så apostlenes og den kristne forsamlingens dåpspraksis. Misjonsbefalingen er jo samtidig en dåpsbefaling. Jesus sier: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn..." (Matt 28,19) Etter disse ord er faktisk dåp en betingelse for disippelskap. Det å la seg døpe er dermed en lydighetshandling mot Jesu egne ord og Hans vilje. I den sammenhengen må vi ikke glemme ordene til apostelen Johannes: "For dette er kjærligheten til Gud, at vi holder hans bud, og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,3)

Bildet er tatt av dåpsstedet i Jordanelven, Israel.

Kilder: Baptismal Disgrace, Theology, bind XLI, side 8.

Dåpens femfoldige betydning

I går skrev jeg om en av anabaptistenes mest betydelige døperteologer, Balthasar Hübmaier. Han tok sin doktorgrad i teologi samtidig med Martin Luther, og var en tid professor i teologi ved universitetet i Ingolfstadt. Balthasar Hübmaier oppfattet dåpen som et synlig vitnesbyrd på og en ytre bekjennelse av en tro som mennesket allerede hadde mottatt i sitt indre, som en forpliktelse og en avleggelse av et løfte. Troen forstår Hübmaier som en Guds gave, dåpen derimot som menneskets svar på den guddommelige gjerning gjennom Ordet. Og det er jo nettopp Den Hellige Skrift vi må henvende oss til, og når vi gjør det så vil vi finne ved å lese Det nye testamente, at dåpen har en femfoldig betydning:

1. Dåpen er en erklæring av samfunn med Kristus. "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 3,3-4)

I de aller fleste baptistkirker finnes det en dåpsgrav. Det er her dåpen som regel finner sted, og en slik dåpsgrav er et sterkt symbol på det som skjer i dåpshandlingen. I mai 1939 befinner den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee, seg i London hvor han holder en preken om dåpen. Den kaller han: "En verden under vann". Det er meget treffende sagt, for å dåpsgraven legger vi igjen det gamle livet og begynner på et nytt. Å bli døpt er å dø bort fra sitt gamle liv til den nte måten å leve på, den som Kristus viste oss ved å bruke sitt eget liv som levende eksempel. Det å la seg døpe er en revolusjonerende handling - det er nemlig å anerkjenne at Kristus er Herre. Dåpen er altså mer enn en lydighetshandling, selv om baptiser gjerne liker å omtale dåpen som det. Det er en fullstendig hengivelse til Kristus - det er en overgivelse på livstid. Etter dåpen er det ingen vei tilbake. Kanskje er det dette som gjør dåpen så truende, ikke minst for muslimer. Dåpen er det definitive bruddet med det livet som en gang var, og inngangsporten til et nytt.

2. Dåpen er et tegn på renselse. Dåpen er et bad hvor syndene blir vasket bort. Vi finner dette synet på dåpen en rekke steder i Det nye testamente. "Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn." (Apgj 22,16) Det er viktig å legge merke til hva som vitterlig står her: Det står ikke at vannet alene renser. Men det er en sammenheng mellom at våre synder vaskes bort, og "påkaller Herrens navn." For videre studium kan du gjerne lese: Tit 3,5;Hebr 10,22;1.Pet 3,21

3. Dåpen er en bekjennelse av troen. Apostelen Paulus hadde sikkert en dåpshandling i tankene når han skriver følgende i Rom 10,9: "For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst." Og det er bred enighet om at det er dåpen Paulus henviser til når han skriver til Timoteus: ".. grip det evige liv, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." (1.Tim 6,12)

4. Dåpen er en innvielseshandling. Her er Guds ord veldig tydelig: "For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd å drikke." (1.Kor 12,13) Innvielsen det er snakk om er innvielsen til menigheten. Vi døpes inn i Jesu kropp. Ved dåpen blir vi en del av Guds ekklesia.

5. Dåpen er et tegn på Åndens nærvær. "Da sa Peter til dem: Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes tilgivelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38) Den Hellige Ånd er klart knyttet til dåpen. Den gis som en konsekvens av dåpen. I Tit 3,5 kan vi lese: "frelste Han oss, ikke av gjerninger som vi hadde gjort i rettferdighet, men etter sin barmhjertighet, ved gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd."

Sannheten er udødelig

"Sannheten er udødelig" - det var Balthasar Hübmaiers valgspråk. Hübmaier var en av de profilerte lederne for det som er blitt kalt reformasjonens tredje vei - den radikale. Motstanderne kalte foraktelig Hübmaier og de som tenkte og lærte som ham for gjendøpere, anabaptister.


I Nikolsburg, hvor Hübmaier virket som forkynner, forsamlingsleder og forfatter, fra sommeren 1526 til juli 1527, skrev han en bok om dåpen hvor han imøtegikk dåpsynet til Ulrich Zwingli. Det var ikke ufarlig. I mars 1528 ble han ført til Wien hvor han ble forhørt under tortur. Men Hübmaier var standhaftig, han ville ikke endre sin overbevisning om nattverden og dåpen. Som en følge av dette ble han den 10. mars 1528 brent på bålet som kjetter, og tre dager senere ble hans kone Elsbeth kastet i Donau slik at hun druknet.


Jeg spør meg selv: Hva er det med dåpen som skaper slike sterke reaksjoner? Ikke bare den gang, men også nå. For spørsmålet om dåp skaper debatt, anfektelser og motstand. Den engelske bibellæreren Arthur Wallis forteller i sin bok "Den radikale kristne", at han møtte den kjente bibelsmugleren Broder Andreas på det karismatiske fornyelsessenteret Fountain Trust i London:


"Dette var i den karismatiske bevegelsens første tid. Det var mye begeistring over det Gud gjorde i menighetene gjennom Den Hellige Ånds dåp, til tross for motstand. Jeg husker hvor forbauset jeg ble da vår hollandske bror bemerket at stridens kjerne ville være spørsmål om vanndåp, og ikke Den Hellige Ånds dåp." (Arthur Wallis: Den radikale kristne. Gjenreisning forlag, side 60-61)


Det er veldig interessant å legge merke til at når muslimer og hinduer som kommer til tro på Jesus, så er det ikke deres mottakelse av Kristus, heller ikke deres offentlige bekjennelse av Kristus, men at han eller hun ble døpt, som fører til forfølgelse.


Apostlenes gjerninger viser oss med all tydelighet at de første kristne var nøye med å etterkomme Jesu misjons- og dåpsbefaling. De forkynte omvendelsens budskap og døpte de som kom til tro. Overalt vokste det opp kristne menigheter som var grunnlagt på den bibelske lære. Dåpen var den ytre bekjennelsen av Kristus, og den var inngangsdøren til det kristne fellesskapet. I hele aposteltiden holdt en nøye fast ved Jesu praksis i dåpsspørsmålet. Det var en levende, åndelig kraftstrøm.


Mitt spørsmål er om vi har sviktet denne apostoliske overleveringen når det gjelder dåp, fordi dåpen provoserer og skaper skille. Hvor tok den bibelske dåpen veien?


Jeg kommer i noen artikler fremover til å se nærmere på dåpen i lys av Guds ord. Men kom gjerne med kommentarer og spørsmål.


(fortsettes)

480 år gammel anabaptistisk ordning for brødsbrytelsen

Hvordan feiret anabaptistene brødsbrytelsen? I de tidlige anabaptistiske gruppene var nattverdfeiringen uformell, og man brukte sjeldent skrevne tekster, så vidt vi kjenner til. Men det finnes et unntak, en nattverdsliturgi skrevet av Balthasar Hübmaier, en anabaptistisk leder som virket i det sørlige Tyskland og i Moravia. Den er skrevet rett før rettssaken mot ham, som førte til at han ble henrettet, i Wien i 1528, altså for ganske nøyaktig 480 år siden.

Forberedelse: Velg egnet tid og sted, slik at ikke noen kommer tidlig og andre sent. Alle burde være der for å lytte til den evangeliske utleggelsen. Forbered et bord hvor det ligger et ordinært brød, og sett frem vin. Dere kan bruke beger av sølv, tre eller tinn - hvilket slag har ingen betydning. De som deltar bør være respektabelt kledd, og sitt sammen på vanlig måte uten at dere snakker om uvesentligheter eller er stridige.

Syndsbekjennelse: Alle, lederen inkludert, skulle falle på sine kne og be om Guds nåde i det han sier: "Far, jeg har syndet mot Himmelen og framfor deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn." (Luk 15,21) "Tal et trøstens ord og vi blir gjort hele. Gud vær nådig mot oss syndere."

Forkynnelse: Det neste som nå skjer er at Ordets tjener setter seg ned og åpner sin munn, og forklarer hva Skriften sier om Kristus. (Hübmaier mener det skal være stor frihet når man velger tekster for undervisningen, men at hensikten er at Kristi død skal forkynnes).

Respons: Etter undervisningen skal det gis anledning til å stille spørsmål. Dette er ikke en tid for meningsløst småprat, men en tid hvor man samtaler om det som har med broderlig kjærlighet og om troen å gjøre. Dette er å handle på 1.Kor 14,26 - hvis noen har fått noe åpenbart - skal han undervise, og de andre lytte.

Selvransakelse: Hübmaier foreslår fire punkter til hjelp i denne selvransakelsen. Jeg skal komme tilbake til disse punktene i en egen artikkel.

Stillhet: Nå følger en tid i stillhet, som skal brukes til å meditere over Kristi lidelser. Etter dette følger Fadervår, som alle ber høyt og unisont.

Kjærlighetens forpliktelse: Etter Fadervår fremsier lederen det som kalles "Kjærlighetens forpliktelse." Se egen artikkel om dette.

Takksigelse og utdeling: Takksigelsesbønnen er kort og enkel. Så tar lederen brødet, bryter det og sender det rundt, i det samme som han sier instiftelsesordene fra 1.Kor 11. Så sendes kalken rundt, mens instiftelsesordene sies. Alt dette skjer mens folk står og tar imot gavene.

Avslutning: Nå setter alle seg, og lederen sier noen ord om nattverdens betydning.

Selve "liturgien" med hele ordlyden for hvert ledd er i ferd med å oversettes, og vil bli publisert i min nye bok om anabaptistenes historie, som vil utkomme på Frihet forlag dette året.

Viktige valg

Så er dagene sammen med David Pawson over, for denne gang. Det har vært rike dager, med gedigen undervisning i Guds ord, men også utfordrende. David Pawson er en uredd mann, som setter Guds ord først og som forkynner Guds ord uforfalsket. Det er sjelden man hører en slik forkynnelse som denne - og det sier ikke så rent lite, om den tid vi lever i, som er frafallets tid.

Davids undervisning har utfordret May Sissel og meg, til å våge å ta noen nye steg i tro, i forhold til det vi opplever at Gud har lagt på oss med hensyn til Kristi forsamling. Ikke minst dette å stå for de bibelske prinsippene for den nytestamentlige forsamlingen, i det 21 århundre, en tid svært lik de første kristnes.

Som bloggens lesere vet, holder jeg på med å skrive et bokmanus om anabaptistenes historie. Noen uttalelser fra tre representanter for dette som er blitt kalt reformasjonens radikale vinge, har blitt spesielt levende for meg mens jeg har lyttet til David Pawson. Jeg snakket forøvrig med han i går, og sa: "Du høres jo akkurat ut som om du skulle komme rett ut fra 1500-tallets anabaptistiske bevegelse," sa jeg og da smilte David Pawson hjertelig, og sa: "Du har helt rett. Jeg identifiserer meg med dem fullt og helt." Men det var disse tre uttalelsene. La meg begynne med Hans Denk først, som døde i 1527: "Tro betyr lydighet mot Guds ord enten det blir til liv eller død."

Den andre uttalelsen kommer fra Jakob Huter: "Vi våger ikke å sette Guds befaling til side for å lyde et menneskes befaling, selv om det skulle koste oss alt vi eier og selve livet."

Den siste uttalelsen stammer fra Balthasar Hübmaier: "Alt som ikke er klart befalt oss i De hellige skrifter, er forbudt, når det gjelder det som angår Guds ære og sjelers frelse."

David Pawson fortalte at han en dag måtte gjøre et for ham konkret valg. Da var han Metodistprest, og hadde lenge kjent seg ukomfortabel med å døpe små barn. Han leste igjennom Det nye testamente, og studerte særlig de 31 skriftstedene som omhandler dåp, og fant ikke noe belegg for å døpe barn. Han gikk til sitt kirkesamfunns ledelse og sa til dem at han ikke lenger kunne døpe i henhold til Metodistkirkens syn. Ledelsen, som ikke ville gi slipp på David Pawson, tilbød ham da å kunne få en medarbeider som kunne døpe, mens han selv utførte en prests arbeidsoppgaver. Men dette kunne ikke Pawson gjøre. Han var blitt overbevist om et annet syn. Han gikk til kona si og sa: Jeg har ingen ting å tilby deg. I morgen står jeg uten jobb, uten penger og vi har ikke lenger noe sted å bo, siden vi bor i en prestebolig. Da svarte hans kone: Jeg vil ha en mann som står for sannheten.

"Vi har aldri angret den beslutningen," sa David Pawson, og la til: "Siden den dagen tok Herren ansvaret for oss, og vi har ikke manglet noen ting."

Det viktigste vi kan gjøre er å bygge på riktig grunnmur!