Martyr-synoden, forfølgelse og evangelisering, del 3

Her er tredje og siste del i denne serien om Døperkonferansen eller Martyrkonferansen i 1527. Det er naturlig å avslutte med de syv artiklene som ble ført i pennen av Michael Sattler og vedtatt av konferansen. 

Om dåpen:

Dåpen skal gis til alle som tror på Jesus Kristus og har fått syndernes forlatelse i Hans navn. Den som ønsker å bli døpt skal selv be om det, og i Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds navn skal så frn troende begraves i dåpen for å oppstå til et nytt liv. Spedbarnsdåpen er ikke etter Guds ord.

Om utelukkelse fra menigheten:

Medlemmer som synder åpenbart og som ikke vil ta imot formaning både en og to ganger, skal utelukkes av menigheten, med henvisning til Matt 18.

Om nattverden:

Brødsbrytelsen er for sanne troende døpte, slike som har en Guf, en tro, en dåp og en ånd, og som er forenet i en kropp som er menigheten. Kristus er hodet for menigheten og brødsbrytelsen et minnemåltid.

Om atskillelse fra verden:

Alle troende skal skille seg fra verden og det falske kirkesystem. De må avsky alt som ikke er forenlig med Gud og Kristus. De troende skal ikke bruke sverdet.

Om menigheten:

Menigheten er en åndelig enhet. I ledelsen for den står en forstander. Forstanderen skal forrette i ånelige anliggender. Om nødvendig skal menigheten underholde sin forstander, for den som tjener i menigheten skal leve av evangeliet. Hvis forstanderen synder, skal han utelukkes fra sin gjerning.

Om øvrigheten:

Sverdet er bare en ordning for den verden som ikke er under Guds ordning. vrigheten skal straffe det onde. Synder et medlem i menigheten, skal menigheten ta seg av ham. Menigheten har Guds ord, som er sannhetens og rettferdighetens våpen.

Om edsavleggelse:

Kristus er lovens oppfyllelse. Skriften forbyr å sverge. Matt 5. Ingen troende døpte skal avlegge ed.

Martyr-synoden, forfølgelse og evangelisering, del 2

Sterke, åndelige strømninger gjorde seg gjeldene i land som Tyskland, Sveits og Nederland i det femtende og sekstende århundre. Store vekkelser la grunnlaget for de frie, kristne forsamlingene som skulle vokse fram i årene som kom. Noen av forløperne til den store Døperbevegelsen var bevegelser som De bøhmiske brødre, Husittene og Valdenserne. Disse bevegelsene bredte seg hurtig over Europa, og kom som en protest mot forfallet i Den romersk-katolske kirke. Man regner starten for Døperbevegelsen år 1525 i kretsen rundt Ulrich Zwingli. Den første troende dåp finner stedi Zollikon-Zürich i forbindelse med sterk vekkelsestid. Døperbevegelsen regnes som reformasjons tredje gren, den radikale. 

Store vekkelser fugte i kjølvannet av forkynnelsen til predikantene som tilhørte Døperbevegelsen. I landskapet langs Donau med byene Ulm, Ingolstadt, Regensburg, Passau, Waldeshut, Zürich, Schaffhausen og St.Gallen bodde det mange anabaptister. For en tid ble disse byene et fristed for troende døpte fra mange kanter av Europa. 

"Den store anabaptistvekkelsen i Waldeshut, i kantonen Schaffhausen, i Basel og landene omkring alarmerte imidlertid både katolikkene og Zwingli, ikke minst vekkelsen ved Hubmaier i Waldeshut. Hubmaiers sterke bibelsyn, hans radikalisme og veltalenhet skapte frykt hos flere kirkeledere,' skriver Hans Asak Kristiansen i boken Troshelter som utkom på Norsk Litteraturselskap/Filadelfiaforlaget for mange år siden.

Balthasar Hubmaiers bok: 'Von Ketzern und Ihren brennern', som på norsk blir noe slikt som 'Blant kjettere og deres brennere', ble ivrig lest av mange. I dette skriftet tar Hubmaier til orde for tros- og samvittighetsfrihet. Da professoren og domkirkepresten Hubmaier lot seg døpe på bekjennelsen lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, brøt forfølgelsen løs for alvor. 

En av de tingene som særpreget døperne i motsetning til de protestantiske gruppene på denne tiden var deres syn på menigheten. Michael Sattler lærte at at en synder blir frelst ved tro på Jesus Kristus. Bare den som tror er skikket til å bli døpt. Menigheten skal bare bestå av troende døpte, og de skal adskille seg fra verden. Den skal organiseres i likhet med de apostoliske menighetene beskrevet i Det nye testamente. Den kraftige motstanden mot anabaptistene handlet altså ikke bare om synet på dåpen, men vel så mye på deres menighetssyn og synet på statsmakten. 

Da Michael Sattler og hans familie flyttet til grevskapet Hohenberg, begynte samtalene døperne imellom om å formulere noen viktige trosartikler. Sattler mente at slike trosartikler ville hjelpe de troende døpte til å holde sammen og være til hjelp for hverandre slik ar de kunne bevare troen og hindre falsk lære. Derfor ville de kalle sammen til en synode eller konferanse. Den hadde to siktemål: 1. Hvordan nå verden med evangeliet? 2. Forfatte et dokument som ga uttrykk for deres tro.

Et brev ble sendt ut og de troende døpte salet seg i Schaffhausen 20.februar 1527. Konferansen eller synoden går under navnet 'Den store døperkonferansen' eller 'Martyr-synoden'. Deltagerne kom fra flere land. Michael Sattler ble valgt til konferansens ordfører. Et forslag på syv artikler ble lagt fram. Samtlige artikler ble lest opp og grundig samtalt over. For mange av de som deltok ville deres tilslutning til disse trosartiklene koste dem deres liv. 58 av 60 ledere som deltok på dennne synoden ble henrettet i tiden som fulgte.

Disse trosartiklene fikk stor oppmerksomhet og ble oversatt til både fransk og hollansk. De syv punktene handlet om dåpen, utelukkelse fra menigheten, om nattverden, om adskillelse fra verden, om menigheten, øvrigheten og om edsavleggelse. 

Ulrich Zwingli oversatte alle artiklene og skrev et motskrift samme år. Han kalte artiklene sekteriske.

'Mange har spurt meg', skrev Zwingli, 'om jeg burde brruke hæren mot døperne. Til dette har jeg sagt, ja'.

fortsettes

Billedtekst: En kopi av Martyrspeilet - en monumental bok med oversikter og historier om martyrer fra aposteltiden og frem til slutten av 1600-tallet. Den er oversatt til engelsk og jeg har et eksemplar i bokhyllen min.

Verden var dem ikke verd

Jeg har tenkt mye den siste tiden over en setning vi finner i det som mange kaller selve troskapitlet i Bibelen, Hebreerbrevet 11. Der finner vi trosgalleriet hvor menn og kvinner fra den hellige historien nevnes med navn sammen med noen ukjente. Mot slutten av dette kapitlet, hvor Hebreerbrevets forfatter nevner de svære lidelsene enkelte må gå gjennom på grunn av sin tro og overbevisning, skriver han:

"Verden var dem ikke verd." (Hebr 11,38)

Michael Sattler og hans kone var en av dem.  

Kort fortalt var Michael Sattler en svært lærd benediktinermunk og prior i et kloster, men forlot den romersk-katolske kirke under den protestantiske reformasjonen og ble en av lederne for reformasjonens radikale gren, foraktelig kalt Anabapister - Gjendøperne. Sattler var spesielt innflytelsesrik når det gjaldt å føre Schleitheim-bekjennelsen i pennen. Han er også kjent for uttrykket: 'Jeg anker til Skriften!' Han behersket foruten morsmålet, som var tysk, også gresk, hebraisk og latin.

Sattler var født ca 1490 i Staufen i Tyskland og led martyrdøden 20. mai 1527 i Rottenburg am Neckar i Tyskland. I mai 1525 forlater han benediktinerklosteret St. Peter, etter at klosteret var blitt tatt av en hæravdelig. Dette skjedde under den såkalte Bondekrigen. Under påvirkning fra reformatoriske krefter bryter med den romersk-katolske kirke, og gifter seg med en tidligere nonne ved navn Margaretha. 

Sattler slutter seg til anabaptistene i Zürich-området i 1525. Forvist på grunn av ediktet av 18.november samme år vender han tilbake til Tyskland, og grunnlegger flere anabaptistiske fellesskap i området rundt Horb og Rottenburg. 

I The Chronicle of the Hutterian Brethren heter det om Sattler, her i min oversettelse: '21.mai 1527 ble flere mennesker tatt til fange i Rottenburg am Neckar, inkludert bror Michael Sattler av Staufen, født 1490, en lærd mann som behersket hebraisk og latin, med stor kunnskap i Guds ord, en mann som virkelig elsket Gud. De ble fengslet fordi visse deler av deres forståelse av den kristne tro sto i motsetning til Pavens lære.'

Så nevnes åtte anklagepunkter, deriblant disse: Michael Sattler og hans medtroende hadde handlet mot det keiserlige mandatet. De trodde ikke på messeofferet, de fant ingen verdi i spedbarnsdåpen, og døpte kun de som kom til tro, de ba ikke til jomfru Maria, de avla ikke ed og de bar ikke våpen eller dro i krig.

Michael Sattler ba sine anklagere sende bud etter de mest lærde menn Den romersk-katolske kirke hadde, og ba dem ta med seg Bibelen på hvilket språk det enn måtte være, slik at de kunne diskutere om Sattler og hans venn hadde tatt feil med hensyn til hva Bibelen lærer. Både Sattler og hans menn var rede til å lide ondt for Guds ords skyld. Men anklagerne kalte ham en vranglærer og sa at dommeren fikk argumentere med ham. Fordi Michael Sattler ikke ville fornekte sin tro, ble han dømt til å bli henrettet.

I følge The Chronicle of the Hutterian Brethen, vol I, side 53 skjedde følgende: 'De tok ham med til henrettelsesstedet hvor de skar av ham hans tunge. De lenket ham så til en kjerre, og stakk ham to ganger med rødglødende jern. Så dro de ham ut på gaten, slo ham igjen fem ganger med jernspett, for så å brenne ham til bare asken var igjen. De troende som var fengslet sammen med ham nektet å fornekte sannheten, selv om de ble sterkt anmodet om å gjøre så. De ble henrettet med sverd. Søstrene ble druknet. Hans kone ble innstendig bedt om å fornekte sin tro, men hun holdt ut. Flere dager senere ble hun druknet,'

Her er noe avv det Michael Sattler trodde på:

* Kristus kom for å frelse alle dem som tror på Ham alene.

* Troen på Jesus Kristus forsoner oss med Faderen og gir adgang til Ham

* Dåpen innlemmer alle troende i Kristi kropp, hvor Han er Hodet

* Kristus er Hodet for Hans kropp eller forsamling

* Som Hodet tenker, slik skal også dets lemmer

* De på forhånd kjente og kalte skal likedannes med Kristi bilde

* Kristus er foraktet i verden, så er også de som er Hans, Han har ikke noe kongerike i denne verden, men det som er av denne verden er mot Hans rike

* Kristne er fullstendig hengitt og satt sin lit til Faderen i himmelen uten noen verdslig hær

* Kristnes borgerskap er i himmelen og ikke på jorden

* Kristne er medlemmer av Guds hushold og medborgere sammen med de hellige, og ikke av denne verden

* Men de er sanne kristne som lever ut Kristi gjerninger og lære

* Kjøtt og blod, prakt og det timelige, jordisk ære og denne verden, kan ikke fatte Kristi rike

Summert: Det finnes ikke noe felles mellom Kristus og Belial,

En radikal etterfølgelse av Jesus

'Sanne kristne er de som setter Kristi lære ut i livet'.

'Er kirken virkelig en demonstrasjon av det nye livet i Kristus, hvis det ikke er noen disiplin, hvis det ikke er noen begrensning av Herrens måltid, ikke noe krav om renhet i livet?'

Ordene tilhører Michael Sattler, opprinnelig benediktinermunk, som skulle bli en av de ledende skikkelsene i den anabaptistiske bevegelsen. Han lot seg døpe og slo seg i lag med de foraktelige 'gjendøperne' en eller annen gang mellom november 1525 og juli 1526. Men han fikk ikke være med lenge. Allerede i mai 1527 ble han brent på bålet etter en farse av en rettssak og etter forferdelig tortur begått av de romersk-katolske myndighetene.

Den korte tiden til tross. Michael Sattler gjorde en kolossal innsats, og er en av de mest markante lederne innen den såkalte Døpernbevegelsen.

Han ble født utenfor Freiburg i den sørlige delen av Tyskland omkring 1490. I Benediktinerklosteret studerte han Bibelen, og Luthers skifter skulle få stor betydning for ham. Dette førte til at han våren 1525 forlot klosteret og kom etter hvert i kontakt med anabaptister. Ganske snart ble han en av deres ledere. Han virket først i Strasbourg og så i de sør-tyske byene Horb og Rottenburg og helt ned mot grensen til Sveits.

Den såkalte Schleitheim-bekjennelsen stammer fra hans hånd.

Hva kan vi lære av en menighetsordning fra 1500-tallet?

Vi lever i martyrtid. I land etter land utsettes kristne for vold og forfølgelse. De fordrives fra sine hjem, de fengsles, tortureres og drepes. I stort antall.

Helt siden urkirken har det vært slik. På 1500-tallet ble tusenvis av kristne utsatt for det samme. De ble foraktelig kalt gjendøpere - eller anabaptister.

En av dem var Michael Sattler, som led martyrdøden i 1527. Den anabaptistiske bevegelsen var en husmenighetsbevegelse. Den grenen Sattler tilhørte skrev en menighetsordning samme år som Sattler led martyrdøden. Jeg vil tro den har noe å si oss i dag, fordi tiden vi lever i slett ikke er så ulik den tiden Sattler levde i. Som jeg har pekt på i flere artikler i den senere tiden, er kirken her i vest i ferd med å forblø - ikke på grunn av forfølgelse, men på grunn av sekularisering og en forkastelse av den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

I en tid av forfølgelse av den sanne kirken, skrev Sattlers gruppe denne menighetsordningen:

'Den allmektige, evige og barmhjertige Gud har latt sitt underbare lys bryte fram i denne verden og i denne ytterst farlige tid. Derfor erkjenner vi den guddommelige viljenes mysterium, at Ordet er blitt forkynt for oss ifølge Herrens egen ordning og at vi gjennom det er vi kalt til fellesskap med Ham. I følge Herrens befaling og Hans apostlers undervisning skal vi i god kristen ordning holde det nye budet (Joh 13,34) i kjærlighet til hverandre, slik at kjærlighet og enhet kan opprettholdes. Alle brødrene og søstrene i forsamlingen bør holde fast ved følgende punkter:

* Brødrene og søstrene bør møtes minst tre eller fire ganger i uken for å gi seg til Kristi og Hans apostlers undervisning og hjertelig formane hverandre til å forbli trofaste mot Herren slik de har forpliktet seg til.

* Når brødrene og søstrene kommer sammen skal de lese noe sammen. Den som Gud har gitt den beste forståelsen skal forklare det, og de andre bør lytte, slik at man ikke forstyrrer hverandre med småprat. Salmenes bok skal leses daglig i hjemmene.

* La ingen være lettsindig i Guds forsamling, verken i ord eller i handlinger. De skal oppføre seg verdig også overfor hedningene.

* Når en bror ser sin bror gjøre en feil skal han advare ham i følge Herrens egen befaling (Matt 18,15-18). Han skal tilrettevise ham på en kristelig og broderlig måte, slik vi alle er skyldige å gjøre av kjærlighet til hverandre.

* Av alle brødrene og søstrene i denne forsamlingen skal ingen ha noe for seg selv, men som de kristne på apostlenes tid skal de ha alt felles. De skal organisere et felles fond fra hvilket man kan gi hjelp til de fattige i følge hver og ens behov. Slik at man likesom på apostlenes tid ikke tillater at en bror lider nød.

* Alt fråtseri skal unngås når brødrene kommer sammen i forsamlingen. Server et enkelt måltid, for Guds rike består ikke i å spise og drikke.

* Herrens måltid skal feires så ofte som brødrene er sammen. På den måten proklamerer man Herrens død og minner hverandre om hvordan Kristus gav sitt liv for oss, og utøste sitt blod for oss, slik at vi også kan bli villige til å gi vår kropp og vårt liv for Kristi skyld, hvilket betyr for alle brødrenes skyld. (1.Joh 3,16)

Teksten er hentet fra boken The Legacy of Michael Sattler.

I takknemlighet

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for tiden. En takknemlighet til mennesker som John Wycliffe (bildet) - kalt reformasjonens morgenstjerne, Jan Hus, Conrad Grebel, Balthasar Hubmaier, Michael Sattler, Melchior Hofmann, Jakob Huter, Menno Simons - alle mennesker som kompromissløst gav sitt liv i en radikal etterfølgelse av Jesus. Med unntak Simons, Hofman og Wycliffe ble alle martyrer, Wycliffe's grav ble åpnet og hans bein brent og kastet i elven. Hofmann satt fengslet til han døde, mens Menno Simons døde en naturlig død. Og for alle de navnløse - menn og kvinner - som ikke ville vike av fra det Herren hadde vist dem i sitt hellige ord - de hadde ikke sine liv kjært like til døden.

Mange av disse er de vi kan takke Gud for at vi har Hans Ord i blant oss den dag i dag. Uforfalsket og rent. De gav ikke etter for korrupsjon, for vranglære, men voktet Guds ord med sine egne liv.

De ble forfulgt - som den Herre de levde og åndet for - av biskoper, prester og kongens og statens menn. Fra urkirken og opp gjennom århundrene, til det begynner å gry av dag. De er som skinnende stjerner på et beksvart himmelhvelv.

Jeg har kjent et sterkt behov for å takke Herren for at det fantes menn og kvinner som virkelig var salt og lys, og tok vare på Hans ord. De var med på å oppfylle Jesu profetiske ord i Matt 16,18:

"Jeg vil bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Dødsriket prøvde virkelig. Det skal være sikkert. Med forfølgelse, tortur på mest bestialske måte, kjetterbål, henging, halshogging, drukning - men Kristi sanne forsamling fikk den ikke knust. En liten rest ble igjen, slik Herren har gitt lovnader om.

Det er mange gode grunner i dag, til å bøye sitt hode,og takke. Takke for disse djerve og modige menn og kvinner og barn - som var tro mot sannheten.

"Sannheten er udødelig," sa Balthasar Hubmaier.

Ja, det er den virkelig.

Det triste mitt oppe i alt dette, er at det finnes de i dag som er villige til å vrake alt det disse sto for, fordi de er redd for å støte noen, eller bli oppfattet som fanatiske og umoderne. La oss til opp stafettpinnen og kjempe for sannheten vi også.

Slik levde de kristne sammen år 1527

Jeg gjør stadig nye interessante funn i det kildematerialet jeg studerer, og som danner noe av bakgrunnen for boken jeg skriver om anabaptismens historie. Michael Sattler var en av lederne innen den anabaptistiske bevegelsen, født i Freiburg i det sørlige Tyskland omkring 1490 og med bakgrunn som benediktinermunk. I et av dokumentene som knyttes til Sattlers navn finnes det en ordning for den kristne forsamlingen. Dette er ikke bare et interessant tidsdokument, men det er også interessant med hensyn til forståelsen av hva den kristne forsamlingen virkelig er, om man skal følge de nytestamentlige mønsteret.


Forsamlingsordningen er fra 1527 og begynner slik:


Den allmektige, evige og barmhjertige Gud har latt sitt underfulle lys bryte fram i denne verden og i denne ytterst farlige tid. Derfor erkjenner vi den guddommelige viljens mysterium, at Ordet er blitt forkynt for oss ifølge Guds ordning og at vi gjennom det er blitt kalt til fellesskap med Ham. I følge Herrens befalning og apostlenes undervisning skal vi i god kristen ordning holde det nye budet (Joh 13,34) i kjærlighet til hverandre, slik at kjærlighet og enhet kan opprettholdes. Alle brødrene og søstrene i hele forsamlingen bør holde fast ved det følgende:


* Brødrene og søstrene bør møtes minst tre eller fire ganger i uken for å hengi seg til Kristus og Hans apostlers undervisning og hjertelig formane hverandre til å forbli trofaste mot Herren som de har bundet seg til.


* Når brødrene og søstrene er kommet sammen skal de lese noe sammen. Den som Gud har gitt den beste forståelsen skal forklare det og de andre skal lytte, slik at man ikke forstyrrer hverandre med småprat. Salmenes Bok skal leses daglig i hjemmene.


* La ikke noen være lettsindig i Guds forsamling, verken i ord eller i gjerninger. De skal oppføre seg verdig også overfor hedningene.


* Når en bror ser en annen bror feile, skal han advare ham i følge Kristi befaling (Matt 18,15-18). Han skal tilrettevise ham på en kristelig og broderlig måte, slik vi alle er skyldige å gjøre av kjærlighet til hverandre.


* Ingen av brødene eller søstrene i denne forsamling skal ha noe for seg selv. Som de kristne på apostlenes tid skal de ha alt felles. De skal sette opp en felles økonomi og ha et fond slik at man kan hjelpe de fattige etter den enkeltes behov. På samme måte som på apostlenes tid skal man ikke tillate at en bror lider nød.


* Man skal unngå å fråtse når brødrene kommer sammen. Server et enkelt måltid, for Guds rike består ikke i å ete og drikke.


* Herrens måltid skal feires så ofte som brødrene kommer sammen. På den måten proklamerer man Herrens død og minner hverandre om hvordan Kristus gav sitt liv for oss, og utøste sitt blod for oss, slik at vi skal bli villige til å vår kropp og vårt liv for Kristi skyld, hvilket betyr for alle brødrenes skyld. (1.Joh 3,16)