Viser innlegg med etiketten Jakob Huter. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Jakob Huter. Vis alle innlegg

fredag, februar 25, 2022

Ukrainsk baptistpastor: Situasjonen er forferdelig - fortsett å be!


Min ukrainske baptistpastor-kollega, som jeg har skrevet om tidligere denne uka, og som kom med den sterke oppfordringen om å be for Ukraina, har latt høre fra seg igjen. Han fortsetter å be inderlig om forbønnsstøtte, og kan fortelle at situasjonen for ham og for Ukraina har gått fra vondt til verre. Ukrainas hovedstad Kyiv er under hardt bombardement, og det er innført krigsrett. Det betyr at menn mellom 18-60 har forbud om å forlate landet. De kan når som helst bli innkalt til å forsvare landet. Det betyr at min kollega ikke har noen muligheter til å ta med seg familien ut av landet. Ikke at han vil det heller. Han kjenner på ansvaret for baptistmenigheten han er pastor for med sine utposter.

"Situasjonen er forferdelig", sier han og sikter til tapene av menneskeliv og den redselen mange kjenner på. I tillegg har prisene på de viktigste forbruksvarene og mat doblet seg, og det er lange køer over alt.

Jeg gjentar derfor hans sterke oppfordring om å be for Ukraina.

25. februar er også en mørk dag i europeisk historie av en annen årsak: 25. februar 1536 ble nemlig anabaptisten Jakob Hutter torturert, pisket og nedsenket i iskaldt vann (for å håne døperbevegelsens dåpspraksis), deretter overøst med konjakk og brent. Kong Ferdinand hadde beordret forfølgelse av alle anabaptister på grunn av noen få voldelige, millennialistiske revolusjonære i Munster, Tyskland - selv om de fleste anabaptister var pasifister og tok avstand fra den munsterittiske opprøreren. Hutter var en fredselskende pastor, som var pasifist av overbevisning og som forkynte evangeliet om Guds rike.

fredag, juli 17, 2020

Tror vi på tilfeldigheter eller gudfeldigheter?

Forleden dag fikk jeg et nytt brev fra min venn Peter Hoover. Det er en fortelling om Guds forunderlige undergjerninger gjennom historien. Her i hans egne ord i min oversettelse:

Mange av dere kjenner til historien om Jakob Hutter, Anabaptist-lederen som har mye å gjøre med dagens Hutterite- og Bruderhof-samfunn over hele verden. Fanget av myndighetene i det som nå er Sør-Tirol, i Nord-Italia, ble han brent på bålet i Innsbruck, Østerrike, i 1536. David og Melissa Waldner fra Elmendorf-fellesskapet er her avbildet på dette stedet for rundt femten år siden.



Rett før de ble tatt til fange hjalp Jakob og kona Trindl med å opprette et nytt fellesskap i Moravia. Et sted som heter Schäckwitz (Šakvice), i det sørøstlige hjørnet av Tsjekkia. Jakob og Trindl Hutter mistet begge livet for deres trosoverbevisning, men før de henrettet henne, lot de henne føde sitt første og eneste barn.

Ble det en gutt?

Dessverre vet vi ikke. Vi vet heller ikke hva som skjedde med babyen. Men mange år senere, da jeg kom til landsbyen Schäckwitz i Moravia, fikk jeg vite at borgermesteren i byen bar det spesielle navnet, Hutter. Hun var en overbevist ateist og kommunist. Mange andre mennesker i området, selv om de ikke lenger snakket tysk, bar fortsatt tyske navn. Mange (hvis ikke de fleste) hadde for eksempel hutterittisk bakgrunn. Folk som kapitulerte under hard forfølgelse og som gikk tilbake til romersk-katolisisme.

Noen år senere, da vi flyttet fra Australia, besøkte vi Schäckwitz og den nærliggende byen Auspitz igjen. Denne gangen møtte vi et veldig vennlig kristent par, også med hutterittisk bakgrunn. Han kunne ikke snakke med oss, men kona kunne snakke engelsk ganske bra. De var virkelig begeistret for hva jeg fortalte dem. (Hutteritter i Moravia ble aldri kalt "hutteritter", men Habaner.) De hadde aldri hørt om Jakob Hutter, men deltok lojalt på alle møtene våre, og jeg har holdt kontakten siden den gang.


Var denne mannen en direkte etterkommer av Jakob og Trindl?

Ved en annen anledning, for rundt 20 år siden, mens vi bodde i Lake District i Chile, deltok vi på en høsttakkefestival i den lille lutherske bosetningen Puerto Fonck, avbildet her. (Fonck har samme navn som "Funk" i Amerika.) Jeg ser for meg at Stephanie Funk, nå Leinbach, må ha vært med den gangen.

Etter gudstjenesten serverte de oss et fantastisk chilensk måltid. Alle slags kjøtt og grønnsaker tilberedt sammen i en stor jerngryte utenfor. Porsjonene var sjenerøse, da vi alle satte oss med en tallerken og en skje.

Etter måltidet ba de meg holde en tale og forklare hvem vi var og hvor vi kommer fra. Jeg fortalte dem litt om bakgrunnen vår og nevnte Menno Simons. Etter at jeg var ferdig, snakket en gammel mann med hvitt hår og en stokk foran og sa: "Da jeg var en liten gutt, fremdeles i Tyskland, lenge før krigen, bodde jeg nær et sted de kalte Menno Kate. En liten gammelt hus med halmtak på taket. Jeg lurer på om dette ikke er mannen du snakker om. "

"Hvor var byen din," spurte jeg ham.

"Bad Oldesloe in Hollstein," fortalte han meg.

Vi ble overrasket.


Ikke bare besøkte jeg senere Bad Oldesloe i Tyskland, med Gary og Dennis Wurtz, vi fant også Mennos Simons grav. Virkelig vanskelig å finne! Melkebonden som holdt gravsteinen lenge vedlike ble til slutt lei av å jobbe rundt den, så han flyttet den tilbake i gjerdeplassen. Det er Dennis Wurtz som står her.


Da vi bodde på nordkysten av Tasmania i Australia, deltok vi regelmessig på en stor langfredagstjeneste på toppen av Fossil Bluff, avbildet her. Mange mennesker, de fleste av dem ganske eldre, kom fra alle kirker i området, anglikanske, irsk katolske, britiske baptister og mange flere. Alle av dem kunne fremdeles veldig enkelt synge de vakre sangene om Kristus og hans kors. De gamle engelske salmene. Ledere fra alle de forskjellige kirkene, inkludert vår, delte skriftene om Kristi lidelse. En rørende opplevelse. Påminner meg alltid, på en eller annen måte, om hvordan det vil se ut når vi alle står foran ham ansikt til ansikt.

På det aller siste møtet på Fossil Bluff (menneskene nå er for gamle til å gå helt opp i bakken) møtte jeg en interessant anglikansk mann og hans kone. Vi begynte å snakke, og jeg beskrev litt hvem vi er. Jeg nevnte Menno Simons.

Mannen lyttet virkelig, og jo mer jeg sa, desto mer forskrekket så han ut. Så sa han til meg: "Jeg er en anglikaner, jeg snakker bare engelsk, men som et lite barn kom jeg med foreldrene mine fra Nederland. Vi er fra Friesland, og familienavnet mitt er Simons. Det er ikke et vanlig navn og jeg tror de fortalte meg at forfaren min for mange år siden startet en slags annen religion. "

Wow! Hva kan jeg si?

"Min kone, Susan Krahn (Kroon i Nederlands), er også med nederlandsk bakgrunn. Familien hennes var fra Harlingen i Friesland, og vi besøkte nettopp dette stedet for ikke lenge siden. Vi besøkte også Simons 'sted i Witmarsum."


Hva tror du?

Ja, det er faktisk fascinerende å komme i forunderlige samtaler med troende for år tilbake. Men er det noe spesielt?

Men jeg er ikke bare opptatt av noen fascinerende detaljer fra fortiden. Jeg ser veldig frem til å se, ikke bare noen få, men ENHVER av de troende fra Adams og Evas tid til vår, i nye himler og en ny jord der rettferdighet vil bo.

tirsdag, februar 25, 2020

Martyr for sannheten

I dag er det på dagen 484 år siden en av anabaptismens mest markante skikkelser, Jakob Huter, ble henrettet ved å brennes på bålet for sin tro og overbevisning. Huter, eller Hutter som det også kan skrives, var omtrent 35 år da han led martyrdøden. Av yrke var han hattemaker, derav navnet. Han var leder for døperbevegelsen i Tyrol (det nordlige Italia og det vestlige Østerrike), og den gruppen som han var leder for flyktet senere fra denne regionen østover til Moravia, nåværende Den tsjekkiske republikk.  I følge The Hutterian Chronicle, ble totalt 360 anabaptister henrettet i Tyrol. Ene og alene på grunn av sin tro.

Jakob Huter ble født ca år 1500 i nærheten av St.Lorenzen i dalføret Puster, i dagens sør-Tyrol, Italia. Han lærte seg hattemaker-yrket og ble en omreisende håndverker. Senere slo han seg ned i Spittal i Carinthia. Huter kom sannsynligvis i kontakt med de foraktelige gjendøperne (anabaptistene) i Klagenfurt og ble en del av denne bevegelsen, ved å la seg døpe. Han begynte ganske raskt å forkynne Guds ord i Puster-dalen. Her dannet han flere små kommuniteter.

Det tok ikke lang tid før de habsburgske myndighetene fikk vite om denne virksomheten, og i 1529 startet forfølgelsen av disse kommunitetene. To år tidligere hadde nemlig hadde den habsburgske erkehertug Ferdinand den første av Østerrike, erklært at 'forførende lære og vranglærende sekter vil ikke bli tolerert,' Erkehertug Ferdinand var en sterk tilhenger av den katolske mot-reformasjonen. I 1551 inviterte han jesuittene til Wien og i 1556 til Praha og han fikk reetablert det katolske erkebispesetet i samme by.



Sammen med noen få andre brødre til Moravia fordi de hadde hørt at forfølgelsen ikke var så sterk der. I Austerlitz fant de at situasjonen var langt mer tolerant og anabaptiastene bestemte seg for å emigrere. Noen små grupper flyttet da til Moravia, Huter valgte å forbli i Tyrol for å være pastor for de små kommunitetene som ble igjen. Myndighetene forsøkte å arrestere Huter, men han klarte å komme seg unna. Under tortur forsøkte myndighetene å få anabaptister til å angi ham, men klarte det ikke til tross for den harde torturen.

Jakob Huter kom til Moravia i 1533 mens forfølgelsen av anabaptistene i Tyrol var på det sterkeste. Under Huters ledelse skulle anabaptistene i Moravia blomstre. De begynte å praktisere den urkristne modellen med å ha alt felles. I tillegg til dette ble hutterianerne kjent for sin pasifisme og for troende dåp. I 1535 ble anabaptistene utvist fra Moravia og de slo seg ned i de omkringliggende landene. Jakob Huter og hans kone vendte tilbake til Tyrol hvor de 30 november 1535 ble arrestert i Klausen og brakt til festningen Branzoll. 9.desember ble Huter deportert til Innsbruck, hvor han ble avhørt og presset til å avsverge seg sin tro. Selv under forferdelig tortur ville han ikke oppgi navn på andre anabaptister. Huter ble dømt til døden ved å brennes på en stake. Det skjedde 25.februar 1536 i sentrum av Innsbruck. Hans minne lever videre.


Henrettelsesstedet i Innsbruck.

onsdag, juni 25, 2014

Interessant artikkel om Hutterianerne i canadisk avis

The Huffington Post har publisert en god artikkel om Hutterianerne i dag. Riktignok er den ikke helt korrekt når det gjelder opprinnelsen til denne delen av Døperbevegelsen, men det er av mindre betydning.                          

Artikkelforfatteren vil nemlig ha det til at Russland er opprinnelseslandet for noen av de tidlige hutterianerne. Det er forsåvidt rett at hutterianere slo seg ned i Russland, men opprinnelsen er å finne i det den østerriske provinsen Tyrol. Under Jakob Huters lederskap dannet en gruppe kristne et eiendomsfellesskap etter mønster fra urmenigheten i Jerusalem. I dag har denne grenen av den anabaptistiske bevegelsen 72 kolonier i Canada, og en rekke steder i USA.

En av verdens ledende forskere og kjennere av Døperbevegelsen, Donald B. Kraybill, skriver i sin bok: Who are the Anabaptists? at det finnes 23.800 Hutterianere i Canada og USA. Av disse befinner 16.800 seg i Canada og 7.000 i USA. Vi snakker her om døpte voksne medlemmer. I tillegg kommer de store kullene med barn.

Artikkelen i The Huffington Post forteller historien om 17 år gamle Grace Hofer, og ledsages også av en video hvor hun forteller sin historie om hvordan det er å vokse opp i en Hutterianer-koloni. Det finnes også en link til flyfoto av flere av Hutterianer-koloniene. De er ikke av særlig god kvalitet, men gir likevel en grei oversikt over noen av disse koloniene. Det mest interessante med denne oversikten er navnene på de ulike koloniene.

Her er linken til artikkelen i The Huffington Post:

http://www.huffingtonpost.ca/brian-trinh/canada-hutterites_b_5524322.html

Her er oversikten over de ulike koloniene:

http://www.cedrontech.com/directory/426C9B4C71A51909

onsdag, juli 15, 2009

Wolfgang Sumann: En moderne anabaptist og radikal Jesus-etterfølger, del 2





Jo mer han tenkte på Jesus, jo mer så Wolfgang Sumann(bildet) Tyskland og den vestlige verden med nye øyne. I flere år forsøkte han å drive sin forretningsvirksomhet slik han følte det var rett å gjøre som en kristen. Han tjente store penger, men nådde til slutt et punkt hvor materialisme og kristen tro ble uforening. Skulle han bygge sitt eget forretningsimperium - på denne tiden planla han også byggingen av et hotell - eller skulle han være med på å bygge Guds rike?

På høyden av sin karriere, da alt synes å gå hans vei, tar han kona si med til en advokat, overgir alt til henne, signerer papirene, og går ut døra til advokatkontoret! Med en liten ryggsekk på ryggen med bare klesskift, og med noen bøker som betydde mye for ham, tar han beina fatt. Han går sørover, gjennom Bavaria og Østerrike, dypt inn i de tyroliske alpene i Italia. Der, øst for Brixen (Bressanone) finner han arbeid på Untersteinerhof (bildet), en gård som ligger høyt oppe blant de snødekte tindene i landsbyen Niedervintl (Vandoies di Sotti) i Puster-dalen.

Gården Untersteinerhof har fått stått uberørt siden den ble bygget for 400 år siden. Her har det ikke vært et malingsstrøk. Den står på samme måte som da Jakob Huter, en av anabaptistenes forgrunnsfigurer og ledere, vokste opp på en av nabogårdene.

I omtrent et år arbeidet Wolfgang Sumann på denne gården. Han hjalp til med å få krøtterne ned fra beitet. I stillheten i alpelandskapet hadde han god tid til å tenke og be. Men i hjertet sitt hørte han ropet fra menneskeheten, fortapt i strid og stesset som det 20 århundres materialisme førte med seg.

Etterat tiden på Untersteinerhof var over, reiser Wolfgang Sumann til Berlin, for å delta på en konferanse der. På konferansen lærer han om kampen som utkjempes blant de undertrykte i Nicaragua. Det korrupte regimet holdes oppe av hjelp av amerikanske marinesoldater. Wolfgang Suman føler Herren kaller ham til å reise dit.

(fortsettes)

torsdag, mai 22, 2008

Nystartet anabaptistisk fellesskap i Sør-Moravia




Det er interessant å grave frem historiske røtter, og samtidig oppdage at røttene forsatt gir næring til nyplantinger! Det lille bildet viser sentrum av Hustopece (Auspitz) i det sørlige Moravia. Det var her at Jakob Hutter, Philip Plener og noen tusen kristne etablerte tre kommuniteter (Haushaben) på 1530 tallet. Mens Peter Hoover, nr to fra venstre, som leder en anabaptistiske kommunitet i Australia, vandret rundt i sentrumsgatene til Hustopece en dag i 2004, traff han på Karel Fridrich, mannen i blå dressjakke. Det skulle vise seg at de to var nesten like gamle, hadde like familieforhold, og likte stort sett de samme tingene. Og viktigst av alt: Begge følte seg dratt mot vitnesbyrdet til de første kristne og anabaptistene som en gang levde i denne byen. Karel er leder for en liten gruppe troende som møtes i Hustopece. Denne gruppen har kjøpt en liten leilighet, hvor de har et møterom, et kjøkken og en kjenner som brukes som utgangspunkt for deres virksomhet. Mange av de som er med her har en anabaptistisk bakgrunn. Lokalt er disse kjent som "Habani", og de bor i landsbyer som Neumühl, Pausram, Gross Seelowitz and Schäckwitz. I en av disse landsbyene hadde de en kvinnelig ordfører under kommunsttiden som het Hutter til etternavn. De to andre på bildet som jeg ikke har nevnt er ytterst til venstre: Henry Wurtz og ytterst til høyre: Clarence Wollman.

søndag, mai 18, 2008

Jubileumsår for historiske anabaptistiske røtter



2008 er et jubileumsår når det gjelder den anabaptistiske historie. I år er det nemlig 480 år siden en del av den såkalte gjendøperbevegelsen - anabaptist betyr jo nettopp det - de såkalte hutterianere så dagens lys, i Moravia. Denne gruppen får sitt navn etter Jakob Huter, en profilert skikkelse innen blant anabaptistene. Det moravianske kapitlet - om vi kan gi det dette navnet - varte til 30 årskrigen, (1618-1648). Hit, til dette landsskapet kom enkeltpersoner og grupper fra mange land, så mange som 20.000 fordelt på 100 Bruderhofs - eller kommuniteter. Her levde de etter Bergprekenens ord og den tidlige kirkens idealer. Med disse kommunitetene hadde et nytestamentlig menighetsliv gjenoppstått på europeisk jord. Å lese deres historie er ikke bare spennende, men svært lærerikt og ikke minst utfordrende. Disse fredelige menneskene, som selv ikke bar våpen, skulle bli gjenstand for noe av den mest utspekulerte og grusomme forfølgelse mot noen kristen gruppe. De ansvarlige: Romerkirken, lutheranerne og de reformerte!

I 1920 flyttet Eberhard Arnold (i midten) og hans kone Emmy (til venstre) sammen med sin familie og noen få venner fra Berlin til den lille landsbyen Sannerz i provinsen Hesse i Tyskland. De søkte ærlig å finne Guds vilje for sine liv og vendte den urettferdige verden ryggen. Gjennom mye lidelse, vanskeligheter og ved Guds nåde, begynte livet i en kristen kommunitet å ta form. I og med at stadig flere menn og kvinner ble dratt til dette fellesskapet, ble det nødvendig å etablere å gå til anskaffelse av et større sted for den voksende kommuniteten. I 1926 ble et hus ved navn Sparhof anskaffet, en nedlagt bondegård i åsene rundt Rhön nordøst for Frankfurt. Dette ble til Rhön Bruderhof.

I 1928 - for 80 år siden i år - skriver Eberhard Arnold de første brevene til de hutterianske brødrene som bor i kommuniteter i USA og Canada. Det er etter inngående studier i den anabaptistiske historien at han oppdager den hutterianske arven. Da han oppdaget at hutterianerne fremdeles bodde i Nord-Amerika ønsket han kontakt. I 1928 skriver han til Elias Walter i Stand Off Colony i Alberta for å fortelle at han ønsker at deres Bruderhof i Rhön skal bli forenet med hutterianerne. I mai 1930 reiser han til Nord-Amerika for å opprette denne kontakten.

I 1988 utkommer brevsamlingen fra denne reisen, og i 2008 sitter jeg og leser den! Slikt blir det artikler av på bloggen i tiden fremover. Følg med.

onsdag, november 07, 2007

Viktige valg



Så er dagene sammen med David Pawson over, for denne gang. Det har vært rike dager, med gedigen undervisning i Guds ord, men også utfordrende. David Pawson er en uredd mann, som setter Guds ord først og som forkynner Guds ord uforfalsket. Det er sjelden man hører en slik forkynnelse som denne - og det sier ikke så rent lite, om den tid vi lever i, som er frafallets tid.

Davids undervisning har utfordret May Sissel og meg, til å våge å ta noen nye steg i tro, i forhold til det vi opplever at Gud har lagt på oss med hensyn til Kristi forsamling. Ikke minst dette å stå for de bibelske prinsippene for den nytestamentlige forsamlingen, i det 21 århundre, en tid svært lik de første kristnes.

Som bloggens lesere vet, holder jeg på med å skrive et bokmanus om anabaptistenes historie. Noen uttalelser fra tre representanter for dette som er blitt kalt reformasjonens radikale vinge, har blitt spesielt levende for meg mens jeg har lyttet til David Pawson. Jeg snakket forøvrig med han i går, og sa: "Du høres jo akkurat ut som om du skulle komme rett ut fra 1500-tallets anabaptistiske bevegelse," sa jeg og da smilte David Pawson hjertelig, og sa: "Du har helt rett. Jeg identifiserer meg med dem fullt og helt." Men det var disse tre uttalelsene. La meg begynne med Hans Denk først, som døde i 1527: "Tro betyr lydighet mot Guds ord enten det blir til liv eller død."

Den andre uttalelsen kommer fra Jakob Huter: "Vi våger ikke å sette Guds befaling til side for å lyde et menneskes befaling, selv om det skulle koste oss alt vi eier og selve livet."

Den siste uttalelsen stammer fra Balthasar Hübmaier: "Alt som ikke er klart befalt oss i De hellige skrifter, er forbudt, når det gjelder det som angår Guds ære og sjelers frelse."

David Pawson fortalte at han en dag måtte gjøre et for ham konkret valg. Da var han Metodistprest, og hadde lenge kjent seg ukomfortabel med å døpe små barn. Han leste igjennom Det nye testamente, og studerte særlig de 31 skriftstedene som omhandler dåp, og fant ikke noe belegg for å døpe barn. Han gikk til sitt kirkesamfunns ledelse og sa til dem at han ikke lenger kunne døpe i henhold til Metodistkirkens syn. Ledelsen, som ikke ville gi slipp på David Pawson, tilbød ham da å kunne få en medarbeider som kunne døpe, mens han selv utførte en prests arbeidsoppgaver. Men dette kunne ikke Pawson gjøre. Han var blitt overbevist om et annet syn. Han gikk til kona si og sa: Jeg har ingen ting å tilby deg. I morgen står jeg uten jobb, uten penger og vi har ikke lenger noe sted å bo, siden vi bor i en prestebolig. Da svarte hans kone: Jeg vil ha en mann som står for sannheten.

"Vi har aldri angret den beslutningen," sa David Pawson, og la til: "Siden den dagen tok Herren ansvaret for oss, og vi har ikke manglet noen ting."

Det viktigste vi kan gjøre er å bygge på riktig grunnmur!