Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 1

Navnet Julia Esquivel (1930-2019) var ukjent for meg inntil ganske nylig. Det er jeg kanskje ikke alene om? Stemmene fra det fattige Sør blir ikke så ofte hørt. Det burde vi omvende oss fra. Deres stemmer burde være liike viktige som stemmene fra det velstående Nord. Og når vi først er inne på det: stemmene fra Sør er ofte mer profetiske!

Som stemmen til guatemaleren Julia Esquivel.

Poet, ja, jeg vil si, profet og menneskerettighetsforkjemper.

Jeg ble kjent med Julia Esquivel gjennom en artikkel skrevet av Emilie Teresa Smith, som traff Julia Esquivel mens hun levde i eksil i Mexico City. Det er mer enn 30 år siden. Hun måtte flykte for sitt eget liv. Emilie Teresa Smith beskriver Julia slik:

'Hun var slank og liten av vekst, med et sølvfarget hår som rammet inn hennes vakre ansikt.'

Emilie, som hadde med seg sin da to år gamle sønn, ble hjertelig ønsket velkommen til Julias lille hus. De satt på puter på gulvet, drakk glovarm tea og leste historier om Frans av Assisi. Og de ba sammen. Det var Esquivel: hun ba seg gjennom livets stormer, fra de riktig store til de bittesmå.

Som tiårene gikk ble disse to gode venner.

'Hun skulle bli en av mine største lærere,' skriver Emilie Teresa Smith, selv vokst opp i et ateistisk hjem. Det var møtet med Julia som åpnet opp for henne hva den kristne tro egentlig handler om. Hun skulle vise Emilie Teresa Smith at hennes unge opprørske selv er den sterkeste forvandlende kraft, både for individer og nasjoner. Kilden til dette er en trassig nåde, en nåde, som lik Julias, aldri gir opp.

Julia Esquivel ble født i 1930 i det vestlige høylandet i Guatemala, inn i en progressiv familie av middelklassen. Hun var det som kalles et 'overraskelsesbarn'. Foreldrene var godt voksne da hun ble født, og de var blitt fortalt at de ikke kunne få barn. Hun var derfor høyt elsket.

Syv år gammel skulle hun ha sitt første møte med Jesus, da hun så Jesus hengende på et kors. Det grep henne så sterkt at hun begynte å gråte. Hun ble grepet av en djup medfølelse for Hans lidelse.

I 1947 ble Julia lærer, og flere år senere dro hun til Costa Rica hvor hun studerte teologi. For en tid syslet hun med tanken om å bli pastor, men det presbyterianske kirkesamfunnet hun tilhørte, ordinerte ikke kvinner. Fra det øyeblikket det gikk opp for henne  så hun på seg selv som 'bare en kristen,' uten kirkesamfunnstilhørighet, og kalte hvert hjem sin kirke. Hun feiret gudstjeneste med såvel mennonitter, episkopale som katolikker.

fortsettes