Min båt er så liten - om Jean Vaniers svik

Her er noen uferdige tanker og refleksjoner i kjølvannet av avsløringen av Jean Vanier som overgriper. Jeg har fått mange henvendelser etter at jeg valgte å skrive om saken. Det har fått meg til å tenke. Fortsatt er jeg forferdet og nummen.

MEN - jeg har ingenting å skryte av; jeg er en synder. Jeg har syndet i tanker, ord og handlinger. Farkosten min er skrøpelig. Og jeg er hele tiden avhengig av Guds nåde. Også Jean Vanier var et skrøpelig menneske og en synder. Dette er på ingen måte skrevet for å rettferdiggjøre hans handlinger, men kanskje vi kan skimte noe av det forunderlige at Gud kan bruke oss ufullkomne mennesker? Jeg tenkte med det samme at nå er alt det Vanier har skrevet og gjort ødelagt. Det er ubrukelig som åndelig veiledning. Men da er vel alt det vi andre har skrevet og gjort også ubrukelig? For også vi er syndere, vi har urene motiver, også vi svikter. Som apostelen Peter. Også vi er i stand til å fornekte Kristus. Også vi er i stand til å forføre og bli forført.

Den endelige dommen hører Herren til.

Både når det gjelder Jean Vanier og oss.

Jeg tror ikke på tesen om 'en gang frelst alltid frelst'. Jeg tenker at vi er ikke hjemme før vi er hjemme i himmelen, berget i havn. Av Ham. Av bare nåde. Frafall fra troen er alltid en mulighet, for alle. Selv for den som er skråsikker på det motsatte, ja, kanskje mest for ham eller henne.

Derfor ber jeg: 'bevar meg i en sann tro til det evige liv.'

Vi setter ikke vår lit til mennesker, men til Kristus, Han som er den eneste som ikke svikter.

Derfor vil jeg ta vare på det beste hos Jean Vanier. Tross alt har mye av det han har skrevet vært til stor hjelp for meg. Så får jeg tenke på at han slett ikke var en helgen. Det er ikke jeg heller.