Etterfølgelse i undringens lys

 "...Lær av meg!" (Matt 11,29)

Jeg har fremdeles noe å lære. Rettelse: jeg har fremdeles mye å lære. Jeg er ikke ferdig . Med årene har undringen kommet sterkere enn før. Skråsikkerheten slipper gradvis taket. Den hørte mest ungdommen til.

Jeg går i lære hos Jesus. Jeg er lærling. Derfor forsøker jeg å tilbringe mest mulig hverdager med Ham, Mesteren Jeg har mange spørsmål, flere enn før. Så mye jeg lurer på. Hvordan ting hører sammen. Hva som er meningen? Hensikten?

Det er så mye som er gåtefullt, men i Kristus finner vi svaret. I Kolosserne 1,17 skriver apostelen Paulus: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen."

Stanley Jones, metodisten, evangelisten og retreatlederen har sagt noe lignende, noe jeg stadig vender tilbake til og lar meg utfordre av: "I Kristus er alt sammenbindende. Uten Jesus Kristus går alt i stykker." 

I Kristus får alle gåter et svar.

Hva vedovnen fortalte meg om det djupere livet med Gud

Jeg elsker å sitte foran vedovnen i stua vår. Se inn i flammene. Etter at jeg fikk Parkinson er jeg blitt mer avhengig av å ha det varmt. Kulda gjør kroppen stivere, og jeg skjelver mer. 

Å se inn i flammene er avstressende. Det gir ro i sjelen. 

Mens jeg satt slik foran vedovnen en dag minnet ilden meg om ulike prosesser Herren fører oss igjennom. Når vi tenner opp i ovnen sprer ilden seg fort. 'Det fater ti', for å si det på min dialekt. Ilden er nå på et ganske overfladisk stadium. Den er vill, den er begeistret. Så brenner det en stund slik utemmelig, men så er det som om ilden går over i et annet stadium. Den har fått skikkelig fyr, men så dempes intensiteten, og nå kommer varmen! Veden er blitt glødende, og man hører denne vakre sprakingen og krakkeleringen. 

For meg ble dette et bilde på modningen i et menneskes liv med Gud, det djupere livet med Herren. Det begynner med at det tar fyr. Ilden brenner over alt. Vi er fulle av iver, Begeistring. Men vi berøres bare på overflaten. Så går ilden over i et annet nivå, vi gløder og det brenner på djupet. Det er da vi gir varme til oss selv og andre.

Et nytt syn på modenhet

Jeg befinner meg i de samme gamle kampene hver gang jeg er i et nytt og ukjent miljø. Spesielt kommer opplevelsen av isolasjon tilbake, ikke i en avtagende men i økende grad. Å bli eldre gjør opplevelsen av isolasjon mye mer kjent - kanskje bare på grunn av ren gjentakelse - men ikke mindre smertefullt.

Så kanskje er spørsmålet ikke hvordan jeg skal klare meg bedre, men hvor sakte jeg skal tillate min uforanderlige karakter å bli en mulighet for ydmykhet og overgivelse til Gud. Når jeg kjenner igjen frykten min for å bli alene og mitt ønske om tilhørighet, kan jeg gradvis gi opp mine forsøk på å fylle min ensomhet og være klar til med mitt hjerte å kjenne igjen at Gud er Emmanuel, "Gud-med-oss", og at jeg tilhører Ham før noe eller noen andre.

Og slik kan en ny visjon om modenhet dukke opp; ikke en visjon der jeg mer og mer er i stand til å håndtere mine egne smerter, men en der jeg er mer villig til å la min Herre håndtere dem. Tross alt er modning i åndelig forstand en voksende vilje til å strekke ut armene mine, få satt et belte rundt meg og bli ledet dit jeg helst ikke vil (Johannes 21:18).

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 15

 "Har dere sett ham som min sjel elsker? ... jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke." Disse ordene fra Høysangen har fulgt meg en tid. Gud lar seg finne, og Han skjuler seg. Han søker oss, og vi oppmuntres til å søke Ham. En troendes liv er fullt av motsigelser, av paradokser. Dette er gudslengselens hemmelighet.

Jeg fortsetter her serien om benediktinsk spiritualitet. Den forrige artikkelen i denne serien ble publisert den 31.mai i år. Hvor lenge jeg kommer til å fortsette med å skrive den, vet jeg ikke. Her deler jeg personlige refleksjoner om det indre livets hemmeligheter. Jeg skriver så lenge jeg har noe å dele.

Det er noe underlig frigjørende som ligger i det å innse at jeg helt frem til min dødsdag skkal fortsette med dette: å holde ulike ting sammen. Søtt og surt. Lys og mørke. Natt og dag. Liv og død. Latter og tårer. Min bønn er at jeg må gjøre dette kreativt, slik at spenningene kan bli livgivende. 

Som jeg har nevnt tidligere i denne artikkelserien er det første ordet i Benedikts regel: 'lytt'. Vi må lære oss til å lytte oppmerksomt og med kjærlighet, med 'ditt hjertes øre'. Altså ikke bare med med hjerne og intellekt, men med hele oss, med hele vårt følelsesregister, emosjoner, med vår forestillingsevne. 

En løvsanger har hatt tilholdssted i den lille skogen bak hagen vår den siste tiden. Dag etter dag - ja de lyse sommernettene med - har den gledet oss med sin sang. Å, så vakkert, så uendelig vakkert. Jeg har hørt på den i timesvis. Bare lttet, til jeg ble glad i hele meg! Løvsangeren med sine lyse triller har berørt hele meg. Slik kan skaperverket være med på å formidle noe guddommelig. Men da må vi ta oss tid. "Kjøp den lagelige tid," sier Skriften. Tiden er dyrebar. Vi må ta vare på øyeblikkene. Stanse opp. Nyte. Si meg: Hva er viktigere enn å lytte til en løvsanger? Den stadige strømmen av urovekkende nyheter?

Den daglige bønnerytmen som den benediktinske regelen gir oss del i tar vare på hele mennesket. At vi er ånd, sjel og kropp, og at vi må være tilstrekkelig oppmerksomme på hver av disse. Det finnes en overåndelighet. Den oppstår når vi negliserer sjelen og kroppen. 

Derfor er det en tid for bønn og det er en tid for arbeid, og en tid for hvile. Det er en tid til å være alene og en tid til å være sammen med andre. En tid for stillhet og en tid for rekreasjon. Det er dette som kalles for bønnens ramme - opus Dei.

Uuten at vi lærer å leve med oss selv, kan vi ikke lære å leve med andre. Men på samme måte: Inntil vi har lært å leve fullt ut og kreativt med andre, klarer vi ikke å sette pris på å være alene med oss selv. Dette er motsigelsen, selve paradokset. 

fortsettes

Åndelige jordmødre

Ta bare vare på fødselen i deg, og du vil finne all godhet og all trøst, all glede, alt vesen og all sannhet. Avvis det, og du avviser all godhet og velsignelse. Det som kommer til deg i denne fødselen, fører med seg et rent vesen og velsignelse. Men det du søker eller elsker utenfor denne fødselen, blir til ingenting, uansett hva du vil eller hvor du vil det. —Meister Eckhart, Matteus 2: 2

Rollen som "sjelens jordmor" er en kraftig metafor når det gjelder det åndelige livets ledelse. Med henvisning til Meister Eckharts tekst skriver Margaret Guenther om komforten og veiledningen som gode regissører kan tilby de som "føder sjelen."

Hvis man skal tro Eckhart, føder vi og blir født igjen og igjen: Guds fødsel i sjelen er vår egen sanne fødsel. . . .

Det er de som føler at noe skjer med dem og i dem. Smaken deres endres, og balansen har endret seg. Noen ganger blir de oppdratt kort av en krise: en opplevelse av omvendelse, et tragisk tap, en periode med stor smerte, en skarp bevissthet om å være ved en terskel. Når de nærmer seg midtveis i livet, kan kvinner spesielt føle seg tilskyndet til å utforske deres åndelighet når de oppdager sin nye og uventede autoritative stemme. Menn og kvinner i alle aldre og livserfaringer kan ane et kall, ikke nødvendigvis et kall til den ordinerte tjenesten, men bare bevisstheten om at Gud forventer at de gjør noe med livet. . . .

Som en åndelig jordmor er regissørens oppgave å ta hensyn, lytte til det som ikke blir sagt - eller til det som blir sagt, men minimert. . . .

Åndelig ledelse er ikke en krisetjeneste, selv om den første impulsen til å oppsøke en veileder kan oppstå fra en følelse av et presserende personlig behov. Åndens jordmødre er ikke en ekspert som kalles inn for de dramatiske øyeblikkene, verken en krise forårsaket av patologi eller det siste, spennende fødselsøyeblikket. Som jordmor jobber hun med hele mennesket og er til stede gjennom hele prosessen. Hun "har tid" - i motsetning til den tett planlagte legen som er opptatt av detaljer, klager og patologi. Eller for den saks skyld, i motsetning til de travle prestene, som er opptatt av program, administrasjon og liturgi. I stedet tilbyr hun støtte gjennom hvert trinn og venter med fødselsgiveren når "ingenting skjer." Det er selvfølgelig ingen tider da ingenting skjer. Åndelig vekst kan være gradvis og skjult; veileder-jordmoren kan skjelne eller i det minste stole på at noe virkelig "skjer."

Som folk er vi ikke komfortable med å vente. Vi ser det som bortkastet tid og prøver å unngå det, eller i det minste fylle det med triviell travelhet. Vi verdsetter handling for sin egen skyld. . . . Det er vanskelig å stole på Guds langsomme arbeid. Så modellen når det gjelder graviditet og fødsel er nyttig. . . . Det er tider når venting er uunngåelig, ordinert og fruktbart.

- Richard Rohr/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Margaret Guenther, Holy Listening: The Spirit of Spiritual Direction (Cowley Publications: 1992), 85, 90, 91, 92–93.

Ydmyhet skaper modenhet og innsikt

Vi lærer så lenge vi lever, heter det. Ydmykhet har sin pris. Den fører til modenhet og innsikt:

Forfatteren og misjonæren Nik Ripken (bildet) forteller følgende i sin bok: 'Lydighetens galskap':

Da Ruth og jeg giftet oss i 1976, hørte vi om et pastorpar som startet samlivet sitt på samme tid. Mannen talte ofte over temaet: 'Hvordan oppdra barna dine?' Men det var bare ett problem. På den tiden hadde de ikke egne barn! Talen var full av alle slags nyttige råd og innsikter, men ingen av dem var blitt prøvd ut i praksis.

Etter å ha fått et par barn, ga mannen talen følgende tittel: 'Noen forslag til hvordan du kan oppdra barna dine.' I denne andre versjonen hadde hans dogmatiske råd blitt til 'forslag'.

En del år senere etter at de hadde jobbet seg gjennom mange år som foreldre, forandret mannen talen sin på ny. Dennne gangen fikk den tittelen: 'Noen forsiktige hint til andre som også strever.'

Min livsregel, del 4: Ortopraxsis

I tre artikler har jeg fortalt om de tre ordene som utgjør min personlige livsregel. I denne artikkelen skal jeg si noe om hvordan jeg forsøker å leve ut innholdet i disse ordene i praksis. En ting er hva vi bekjenner, men hvis vi bare bekjenner med våre lepper og denne troen ikke kroppsliggjøres, hjelper det ikke så mye med leppenes bekjennelse. Vi trenger ikke bare ortodoksien, men også ortopraksien.

De tre ordene som utgjør min personlige livsregel er ordene: sårbarhet, tilgjengelighet og enkelhet.

I de tre artiklene jeg skrev om hver av dem, ga jeg noen eksempler på en praktisk måte å leve dem ut. For å minne meg på disse tre ordene, har jeg skrevet dem inn på forsatsbladet i den Bibelen jeg bruker i min personlige andaktsstund. Jeg har også knyttet tre små knuter på lærlenken til et av korsene jeg bruker, og til min bønnesnor er det tre perler som minner meg om det samme. Dette er kun et hjelpemiddel for stadig å påminne meg selv om hvilke ord jeg har lovet Herren å leve etter. Det viktigste er jo å ha disse ordene i hjertet og leve dem ut ved å ta korset mitt opp, og følge Kristus hver dag.

'... så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.' (Luk 9,23-24)

Så hvordan kan jeg i praktiske handlinger ta mitt kors opp (merk deg at Jesus sier: HVER dag) og fornekte meg selv?

Hvordan kan jeg vise meg sårbar?
Hvordan kan jeg være tilgjengelig?
Hvordan kan jeg leve enkelt?

Hvilke tre ord ville du valgt om du skulle leve etter en egen personlig regel?

fortsettes

15 tegn på en åndelig oppvåkning

1. En økende tendens til å la ting skje, fremfor å få ting til å skje.

2. Smiler oftere.

3. En følelse av å være forbundet med andre og med naturen.

4. Blir ofte overveldet av episoder hvor man blir satt pris på.

5. En tendens til å tenke og handle spontant istedet for ut av frykt basert på tidligere erfaringer.

6. En umiskjennelig evne til å nyte hvert øyeblikk.

7. En manglende evne til å bekymre seg.

8. En manglende interesse for konflikter

9. En manglende interesse av å tolke andres handlinger.

10. En manglende interesse for å dømme andre.

11. En mamglende interesse for å dømme seg selv.

12. Å gjenvinne evnen til å elske uten å bli gjengjeldt.

13. En hunger etter Guds ord.

14. En lengsel etter å be.

15. En lengsel etter enhet.

Aktiv eller inaktiv - hemmeligheten ved å vente på Gud

Det er lett å tenke at når man er virksom, så er man i Guds vilje med ens liv. Men slik er det ikke. Å være aktiv, med syvende sansen full av avtaler, betyr ikke nøldvendigvis noe mer enn at man er travel.

Den som vil leve det indre livet må øve seg i å være inaktiv. Han eller hun må sette av tid til stillhet, refleksjon, kontemplasjon, den langsomme lesningen av Skriften, bønnen. Da kan det gå dager da man tilsynelatende ikke 'gjør' noe, men venter på Gud. Det er en prøvelse for 'kjødet'. Det er en prøvelse for stoltheten. Enkelte finner sin verdi bare når de er travelt opptatt med noe, og blir rastløse om noe ikke 'skjer'.

I inaktive faser er det lett å tro at det ikke skjer noe 'åndelig'.

Men det er tvert om motsatt!

Jeg har lært dette:

Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine!

Det skjer mer i det skjulte, enn i det åpenbare.

Åndelig modenhet

'Vår aller største mangelvare er åndelig modenhet,' skriver Martin Lönnebo.

Så legger han til: 'Modenhetens spørsmål er: Hva er sant? Hva er vakkert? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig? All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør først hos meg selv bekjempe det jeg vil bekjempe hos andre. Det var ørkeneremitenes innsikt, derfor var deres tro så ren,'

Sitert fra et forord til Rowan Williams bok: Tystnad och honnungskakor. Cordia 2005.

Når ordene blir for store eller ubrukelige

Jeg synes at ord av og til kan bli for store. Noen av dem tar pusten fra meg. De kjennes klamme, og de samsvarer ikke med de erfaringer jeg gjør meg, eller de passer ikke lenger inn i den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå.

For enkelte ord passer til de erfaringene man har gjort seg så langt, men de blir ubrukelige å ta med seg inn i en ny fase, en ny sessong av livet. Enten vokser man fra dem, eller så har livet bydd på en brå sving som gjør at livet bråstopper og man må foreta nye veivalg.

Noen ord har jeg også fått større respekt for, enn før, og er varsom med å bruke dem.

Så språket mitt er stadig i endring.
Det er også bønnen.

Innflytelse og modenhet

Hvordan øver vi innflytelse?  Jeg har tenkt mye på det i det siste. Man skulle jo tro at det skjer ved en offentlig tjeneste, helt der fremme i fronten. Der hvor beslutninger tas, der hvor 'de store kara' befinner seg. Men det er oftest bare maskerade. Det handler om å vise seg frem.

Innflytelse kommer gjennom autensitet. Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere enn det. Ved autensitet og ydmykhet, Det er oftest de stillferdige som påvirker sterkest - gjennom levd liv. Vi kan rope aldri så mye, om livene våre taler et annet språk, blit alt bare overfladisk og støy. Det gir ingen varige frukter.

En venn av meg møtte en gang en koptisk munk, en eneboer i den egyptiske ørken. Munken spurte min venn:

- Hvor lenge har du vært på reise?

Min venn trodde han siktet til hvor lang tid han hadde brukt på reisen, og fortalte hvor mange timer flyreisen hadde vart.

Munken så på ham og smilte varmt og sa:

- Hvor lenge har du vært på reise?

Sakte, men sikkert, forstod min venn hva munken siktet til og ble taus.

Vår tids største behov - modenhet

"Verdens største mangelvare," skriver Martin Lönnebo, "er åndelig modenhet."

Jeg tror den kloke biskop emeritus har helt rett. Vår tid er preget av en skremmende åndelig overfladiskhet. Lettvinte løsninger, lettvinte svar, på de store spørsmålene.

"Modenhetens spørsmål," skriver Martin Lönnebo er disse: "Hva er sant? Hva er skjønt? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig?"

Så sier den nå 88 årige biskopen:

"All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør bekjempe først hos meg selv det jeg vil bekjempe hos andre. Det var ørkeneremiternes innsikt, derfor er den så ren."

Jeg har tenkt på det: Det er ikke forkynnelse vi trenger mer av. Det er nok prekener. Vi trenger formidlig av erfaringsbasert tro. Vi trenger å lære av mennesker som lever hva de lærer. Og det er slik at ørkenens visdom underviser mer enn den forkynner.

Personlig vekst

Når jeg ser tilbake på den erfaringen jeg har ervervet meg gjennom L'Arche, så har jeg oppdaget fire prinsipper som er nødvendig for menneskelig vekst og godt medvandrerskap:

1) Virkelighetens prinsipp: å omfavne tingene som de virkelig er, og ikke være konstant sint på dem, men heller se etter det som er positivt i dem. Ikke for å være knyttet til forutinntatte ideer og særlig ikke til fordommer og teorier. Å gjenkjenne i oss selv våre blinde flekker og forsvarsmekanismer som hindrer oss i å se virkeligheten, og som fører til at vi fornekter den. Å elske og leve i det nåværende øyeblikket i den virkeligheten som er gitt.

2) Vekstens prinsipp: livet er i bevegelse, i utvikling. Det er ting vi ikke kan gjøre i dag på grunn av våre begrensninger, vår ungdom, vår frykt. Men i morgen, eller med tiden, vil ny styrke vokse frem i oss. Vi er i en prosess av endring; andre endres også. Vi må vite hvordan vi skal vente tålmodig. Vi må vite hvordan vi skal bli venn med tiden.

3) Til slutt prinsippene som handler om næring og om endelig virkning. Hensikten med all menneskelig vekst er åpenhet mot andre, til Gud, til verden; å oppdage vår felles menneskelighet; å arbeide for en verden der det er mer fellesskap og medfølelse mellom mennesker. Men for at hvert menneske skal velge det rette trenger det god næring for å oppnå dette målet. Vi må gjøre gode valg.

Jean Vanier (bildet) i Our Journey Home. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jeg arbeider frem en stor rikdom i ditt indre

"Jeg føler at dette ordet er til noen spesiell i dag:

Et lettvint liv, selv om det er praktisk, er ikke alltid til det beste for deg. Stol på Min integritet og vit at Jeg vet best, din modenhet er Mitt mål. Når målet skal nås er Jeg mer interessert i din karakter enn din komfort - Jeg skaper et mesterverk som er fylt med en voldsom besluttsomhet som våger å gjøre store ting for Meg. Ikke nøy deg med den letteste veien, men arbeid hardt og omfavn kampen for foruten den vil du aldri bli sterk nok til å leve ut din bestemmelse. Enten du innser det eller ikke, så er det en evig fylde av herlighet i dine kamper.

Når du må tåle de prøvelser du står overfor får Jeg frem en indre rikdom i deg som langt overstiger andre store rikdommer. Når du tillater Meg å beskjære deg, frivillig korsfester kjødet og overgir din vilje til Meg, så vil Jeg åpenbare Meg selv på måter du aldri kunne drømme om. Kommer du hit vil Jeg være ditt alt, slik at du ikke vil bytte Min gave mot noe annet."

- Steve Porter 2016. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen/2016

Mangelen på åndelig modenhet

"Den største mangelvaren i verden er åndelig modenhet," sier biskop emetritus, Martin Lönnebo (bildet).

Så legger han til: "Modenhetens spørsmål er: Hva er sant? Hva er rett? Hva er galt? Hva er hellig? All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør hos meg selv først bekjempe det jeg vil bekjempe hos andre. Det var økreneremitenes innsikt, derfor er deres tone så ren."

Det er noe å ta med seg inn i bots- og bededagshelgen.

Foto: Sigtuna stiftelsen

12 gode råd for ditt åndelige liv

Fransiskaneren Richard Rohr (bildet) er en klok mann som jeg gjerne låner øre til.

Her er 12 gode råd i min oversettelse som du gjerne kan ta frem igjen og igjen, og la Den Hellige Ånd forvandle ditt liv til mer og mer til å bli lik Jesus:

1. Ikke identifisere deg med negative, kritiske, fiendtlige eller engstelige tanker (du kan ikke hindre at du har dem).

2. Si unnskyld når du sårer en person eller situasjon.

3. Omgjør dine feil med noen positive handlinger mot den personen eller situasjonen du har fornærmet.

4. Ikke hengi deg til eller tro ditt falske jeg - selv om det er kokt sammen av ditt eget sinn og samfunnets forventninger.

5. Velg ditt sanne jeg - din radikale forening med Gud - så ofte som mulig iløpet av dagen.

6. Søk alltid å endre deg selv før du prøver å forandre andre.

7. Velg - så mye det er mulig - å tjene andre fremfor selv å bli tjent

8. Når det er mulig velg da det som er til det felles beste fremfor at du selv skal ha det bra.

9. Gi preferanse til de som i smerte, som er blitt ekskludert eller funksjonshemmet på noen måte.

10. Søk rettferdige systemer og rettferdige politiske beslutninger over ren veldedighet.

11. Sørg for at budbringeren er den samme som budskapet som formidles.

12. Tvil aldri på at det handler om kjærlighet til slutt.

Hvilket av disse 12 punktene trenger du å arbeide med i dag?

Om å bli gammel

"Å bli gammel er den mest verdifulle delen av livet, den som er nærmest evigheten.

Det finnes to måter å bli gammel på:

Det er de som er fulle av bekymringer og bitre, som lever i fortiden og på illusjoner, som kritiserer alt det som skjer rundt dem.

Men så finnes det også gamle med et barns hjerte, som bruker friheten de har fått fra sin tidligere jobb og ansvaret den medførte til å finne en ny ungdom. De har et barns undring, men også modenhetens visdom."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 140. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vekst i fellesskapet

"Det er ikke lettere å leve i et fellesskap etter tyve år enn det er ved begynnelsen, faktisk tvert om!

Folk er alltid litt naive når de tre inn i et kommunitetsliv; de drar kanskje med seg noen illusjoner, og de har også nåden de trenger for dra seg unna det individuelle og egosentriske livet.

Mennesker som har vært en del av et fellesskap (kommunitet) for tyve år vet at det ikke er lett.

De er blitt veldig bevisst sine egne og andre begrensninger. De kjenner også tyngden av sin egen egoisme."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 107. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Hvordan møte andre mennesker

Jeg er blitt så glad i dette bildet. Kristus lyser i denne munken. Jeg synes bildet passer så godt til noen ord av Isak Syreren, som jeg har oversatt til norsk:

"Når du møter din neste, bestrebe deg da på å ære ham og opphøye ham. Når dere skal skilles, si da bare vakre og verdige ord om ham.

Om din neste har sine feil skal han på grunn av følelsen av ikke å være verdig den ære du viser ham få hjelp til å vende om. Gjør alltid slik.

Hils og hedre alle levende skapninger. 

Om du vil hjelpe din bror til å gjenfinne sannheten, så sørg over hans skyld, gråt, elsk ham, si ham et vennlig ord eller to. Men bli aldri sint på ham. For kjærligheten kan aldri bli vred, såre eller klandre noen kraftig. 

Tegnet på kjærlighet og innsikt er ydmykhet, som er en frukt av en god samvittighet i Kristus, vår Herre."