Vårt livs seilas

 "Hvis du begynner å gjøre det gode, vend deg ikke om, for fienden vil sinke deg. Det er heller han som skal maktstjeles enn din utholdenhet. De som legger ut på en seilas når vinden er gunstig, kaster ikke lasten over bord på grunn av sterk og plutselig motvind. Nei, de kjemper mot bølgene og holder roret fast. Slik også med oss.

Hvis en voldsom vind reiser seg, la oss sette vår lit til korset, ikke seilene, og slik styre utenom all fare." 

Hl.Synkletika. Fra "Ord fra ørkenen", oversatt av Kari Vogt, Veihuset Forlag 1984

Hvordan leve midt i verden?

"Hvordan lever du som en åndelig person midt i et dekadent samfunn? Har ditt hjerte alltid vendt mot det guddommelige, finn glede i ham, og ikke i alt som er tilstede [og distraherende] foran deg. Det er ikke ytre stillhet som gjør deg til en munk, men taushet i hjertet."

Amma Theodora av Alexandria

(4. århundre)

Vår tids største behov - modenhet

"Verdens største mangelvare," skriver Martin Lönnebo, "er åndelig modenhet."

Jeg tror den kloke biskop emeritus har helt rett. Vår tid er preget av en skremmende åndelig overfladiskhet. Lettvinte løsninger, lettvinte svar, på de store spørsmålene.

"Modenhetens spørsmål," skriver Martin Lönnebo er disse: "Hva er sant? Hva er skjønt? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig?"

Så sier den nå 88 årige biskopen:

"All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør bekjempe først hos meg selv det jeg vil bekjempe hos andre. Det var ørkeneremiternes innsikt, derfor er den så ren."

Jeg har tenkt på det: Det er ikke forkynnelse vi trenger mer av. Det er nok prekener. Vi trenger formidlig av erfaringsbasert tro. Vi trenger å lære av mennesker som lever hva de lærer. Og det er slik at ørkenens visdom underviser mer enn den forkynner.

Hvordan ba den tidlige kirken Salmene? Del 3

Her følger del tre og avsluttende del av serien om hvordan den tidlige kirken ba Salmene:

For Hl.Athanasios - og det gjelder også for de øvrige kirkefedrene - innebar det å be Salmene et gjentagende møte og samtale med Herren Jesus Kristus. De fant seg selv stadig påkallende 'Hans navns herlighet!' (Salme 66,2) bedende om at Hans ansikt skulle lyse over dem.

Ber vi Salmene på denne måten, som en samtale mellom oss og Kristus, vil vi finne oss selv bedende sammen med Kristus på vegne av menneskeheten, slik Han alltid ber til Faderen, eller vi kaller på Ham for å få del i Hans nåde, Hans frelse, Hans utfrielse.

Salmene gir oss ordene, når vi ikke finner egne ord for de prosessene vi befinner oss i. Visste du at hele 57 av de 150 salmene i Salmenes bok er såkalte 'klagesalmer'. Det vi si salmer som setter ord på alt det onde, alt det vanskelige et menneske kan komme til å stå ansikt til ansikt overfor. Med disse salmene kan vi klage vår nød til Gud, med et språk som setter ord på det vi kjenner i våre egne hjerter. Vi ber Guds ord tilbake til Gud.

For meg selv har denne måten å be Salmene på vært en stor befrielse. Salmene gir meg et bønnespråk, et hjertespråk, når jeg selv ikke finner ord som jeg kan formulere med mine lepper som bønn. Finnes det noe bedre enn å bruke de ordene som er 'innblåst av Gud'?

Når vi ber Salmene på denne måten ber vi også sammen med hele Guds kirke på jord. Og vi ber slik kirken alltid har gjort. Vi står dermed i en kontinuerlig strøm fra den tidlige kirkens dager, opp gjennom historien, som en eneste stor bønn som bæres inn for Nådens trone. Det er godt dokumentert at en av Kanonene fra det økumeniske kirkemøtet i Nikea i år 325 handlet om å be de troende om å be Salmene hver dag.

Hvordan ba den tidlige kirken Salmene? Del 2

I denne artikkelserien ser vi nærmere på hvordan den tidlige kirken ba salmene i Salmenes bok, og konkluderte i første del at de ba salmene kristologisk. Som eksempel nevnte jeg Hl.Athanasios av Aleksandria.

Og jeg fortetter å bruke ham som eksempel.

Salme 4,7: 'Herre, løft Ditt ansikts lys over oss' forstår han dette ansikt som Kristus, for som han sier: 'Kristus er verdens lys'.

Videre, lik mange av de andre kirkefedrene som kommenterer Salmene, knytter hl.Athanasios sammen korte bønnerop om hjelp - slike som: 'se i nåde til meg', 'frels'. befri meg', til personen Kristus. Enten blir disse bønnene sett på som bønner som bes av salmisten i det han er en slags talerør for Kristus - hvor bønnene er en profeti er et forbilde på det som skal komme - eller de blir sett på som rettet direkte til Kristus selv som en mellommann mellom Gud, Faderen.

For eksempel ser han Salme 16,1 og Salme 22 som et forbilde for påsken og Kristi lidelseshistorie. Ordene: 'Bevar meg, Gud, for jeg tar min tilflukt til Deg', konstituerer bønnen Kristus retter mot sin Far. Her hevder hl.Athanasios at Kristus ber på vegne av menneskeheten, som mellommannen som går i forbønn for oss.

Et annet eksempel er Salme 54,3: 'Gud, frels meg ved Ditt navn, og frikjenn meg ved Din makt', hvor han legger trykket på 'frikjenn meg ved Din makt', handler om Kristi makt til å tilgi synd. Hl.Athanasios ser på salmisten i dette tilfellet som en som påkaller Kristus, som et instrument for frelse og rettferdighet.

(forsettes)

Hvordan ba den tidlige kirken Salmene? Del 1

Hvordan kan vi be Salmene? Hva kan vi lære av de som har bedt Salmene før oss? Hva slags erfaring gjorde de tidlige munkene og nonnene som søkte deg ut i ørkenen, for å komme avsides for å be? Det er jo fra dem at Jesusbønnen har utviklet seg med sin egen bønnerytme. Og hvordan ba kirkens fedre disse Salmene?

Et interessant trekk er at disse munkene og nonnene og kirkefedrene ba Salmene som en pågående samtale med Herren Jesus. Når vi leser det de har skrevet finner vi igjen og igjen at de tolker vers fra Salmene kristologisk, i det de ser en salme-tekst som en klar referanse til Jesus. Det er ingen overdrivelse å si at disse våre åndelige fedre gjorde det til en vane å identifisere den Gud vi leser om i Salmenes bok, med Kristi person.

La meg gi deg noen smakebiter:

Hl.Athanasios (295-373), som i kraft av å være sekretær for sin biskop deltok på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea, og som senere ble biskop av Aleksandria og som skrev den berømte biografien om Hl.Antonios, finner stadig referanser til Jesus i salmer hvor det brukes benevnelser som 'Guds navn' og 'Guds ansikt'. Som for eksempel Salme 99,3:

'De skal prise Ditt store og fryktinngytende navn. Han er hellig'. (Bibelforlaget)

Hl.Athanasios tolker dette som om det navnet det her henvises til er Jesus og at Kristushymnen i Fil 2,10-11 er en implisitt henvisning til nettopp denne salmen.

Mange bibeltolkere og kirkehistorikere mener Fil 2,5-11 er en kristen hymne brukt blant de første kristne i deres gudstjenester, og at apostelen Paulus fletter denne inn i den øvrige teksten han skriver. Av denne grunn har den fått det vakre navnet 'Kristus-hymnen'. I vers 10 og 11 som Anthanasios henviser til heter det:

'for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'.

(fortsettes)

Å være menighet, del 8

I forrige artikkel i denne serien skrev jeg at jeg ville komme tilbake til hvordan menigheten, Church of the Sojourners (bildet), feirer gudstjeneste. Deres gudstjenesteform tiltaler meg veldig.

Pilegrimskirken er kanskje en god oversettelse av menighetsnavnet, og den holder til i det såkalte Mission District i San Francisco. Medlemmene lever sammen i fire store hus og feirer gudstjeneste sammen med venner og naboer søndag kveld. Slik ser søndagen ut:

Formiddagene er det opp til de enkelte medlemmene til å bruke som det passer dem. Noen starter dagen med en stille frokost, før de tar med barna ut på ulike ting de har lyst til å drive med. Stillheten som oppstår etter at barna har dratt til sine aktiviteter bruker noen til en stille stund i hagen, hvor de leser Bibelen eller er i stillhet. Andre oppholder seg på rommene sine, eller er ute på en gåtur.

På ettermiddagen samles man så i en av hagene for å spille og synge sammen, gjerne i en sirkel, slik at alle blir inkludert. Mens dette pågår er det noen som bryter brødet, og så sendes det rundt fra person til person med ordene: 'Dette er min kropp, sønderbrutt for deg'.

Etter at brødet er delt ut inviteres det inn til middag. Denne er forberedt av noen av menighetens medlemmer, og hvem som har ansvaret for middagslagingen går på rundgang. Mange av ingrediensene er hentet fra kjøkkenhagene. I forbindelse med måltidsfellesskapet deles smått og stort fra hverdagslivet. Når måltidet er fortært fortsetter gudstjenesten - det vil si: slik denne menigheten ser det, og jeg er helt enig med dem - har gudstjenesten vart hele tiden! Måltidsfellesskapet er en del av den - slik det også var i den første menighetens tid.

Etter å ha sunget og bedt er det noen som underviser fra Bibelen. Her har alle Biblene sine med seg, og notatbøker. Og det åpnes for spørsmål og samtale etterpå og man ber for og med hverandre.

Når undervisningen er unnagjort sendes kalken rundt og man skilles fra hverandre etter å ha omfavnet hverandre og ønsket hverandre: Kristi fred.

En menighet som denne kunne jeg gjerne ha tenkt å tilhøre!                                                        
(fortsettes)

Å være menighet, del 7

Når Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet forsvant fra gudstjenesten i den tidlige kirken forsvant noe av meningen med det å være menighet. Jeg våger den påstanden at det er en av årsakene til at mange mennesker ikke forstår at kirke er noe man er, ikke noe man går til.

Måltidet har en sentral plass i den hellige historien. Allerede på Bibelens første blader leser vi om at Gud sier: 'Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. De skal være føde for dere'. (1.Mos 1,29).

Etter vannflommen inngår Gud en pakt med Noah og der heter det: 'Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet. De er gitt i deres hånd. Alt som rører seg og lever, skal være til føde for dere. Likesom jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg nå dere alt dette'. (1.Mos 9,3)

I 1.Mos 18 leser vi så den strålende historien om Abraham som får gjester fra himmelen. Det første han tenker på er at de må ha noe å spise!

'La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre - siden dere nå har lagt veien om deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt! Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og bak kaker. Abraham løp så bort til buskapen og hentet en fin og god kalv, og ga den til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste'. (v.4-8)

Et måltid er så mye mer enn maten. Selv om den er viktig i seg selv. Et måltid handler om fellesskap, om gjestfrihet, om den gode samtalen, om muligheten til å se en annen, til å lytte og til å glede seg i godt lag. Dette bar de første kristnes gudstjenester preg av. Ved siden av opplesningen av Skriften, forkynnelsen, bønnene.

Mennesker er sosiale vesener, og vi lever i en tid med stor ensomhet. Jeg tror på betydningen av å bringe måltidet tilbake til våre gudstjenester, sammen med nattverdfeiringen. Husk at 'det var mens de holdt måltid, at Jesus tok et brød, takket og brøt det ...' Det skjer noe også med vår forståelse av nattverden når vi fjerner måltidsfellesskapet.

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel, hvor jeg skriver om The Church of the Sojourners, et fellesskap av troende, som lever i fire store hus syv dager i uka og holder gudstjeneste hver søndag sammen med naboer og venner.

(fortsettes)

Å være menighet, del 6

Columba Stewart, som har studert den monastiske bevegelsen i det fjerde århundres Egypt, kaller kommunitetene som vokste frem i ørkenen og ødemarkene for 'laboratorier for kristen spiritualitet'.

Det er fra ørkenen at noen av de fremste teologene og lærerne innen kirken - enten det dreier seg om kirken i øst eller vest - vokser frem. De er formet av et liv i bønn, i stillhet og den hellige Treenighetens nærvær. Her i ørkenen lærte de Gud å kjenne - ikke bare gjennom Bibelen, som de leste flittig, men de gjorde seg erfaringer med Gud. Teori og praksis gikk hånd i hånd.

I mye av det som skjer i dag serveres det teorier. En preken inneholder masse ord, men lite levd liv, og det smitter over på de som hører. De tilegner seg kunnskap, men Gudskjennskapen mangler. Jeg undres ofte på hva som hadde skjedd i våre menigheter, om vi begynte å gjøre det vi hørte! Tenk om vi satte det ut i praksis! Hvordan ville menighetene våre da ha sett ut? Og samfunnet? Ganske så annerledes, tror jeg. Hva tror du? Kanskje hører vi for mye og blir mennesker som vandrer rundt med mye kunnskap, men spør noen oss om hva slags erfaringer vi har gjort med Gud - har vi få svar å gi. Kanskje vi skulle høre mindre, og gjøre noe med det vi allerede har hørt?

Noe av det som slår meg i møte med det de skrevne ordene til ørkenfedrene og ørkenmødrene er at mye av det er svar på spørsmål. Disse spørsmålene har sikkert kommet fra pilegrimer som oppsøkte dem. De spurte ikke bare hvordan de kunne leve, men hvorfor.

Augustin sa ved en anledning at kirken er til for mennesker som er underveis.

(fortsettes)

Bloggen Monastisk er oppdatert

Det har vært skrevet mye om de såkalte ørkenfedrene, de siste årene. Men ikke så mye om ørkenmødrene - for de fantes også! På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Amma Synkletika, en mor i ørkenen.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Stillhet eller snakkesyke

Jeg har mye å være takknemlig for. Blant annet kjenner jeg en djup takknemlighet overfor mennesker som har valgt å leve i stillhet og bønn. Gjennom deres vennskap og felleskap med Gud har disse menn og kvinner, hjulpet meg til å se den rikdom og de skjulte skatter som finnes, når man følger Jesu gode råd: "let så skal du finne, bank på, så skal det lukkes opp for deg". I en tid hvor de fleste ting aller helst skal ha hendt i går, så utfordrer disse menn og kvinner vår tro, tålmodighet og utholdenhet. Og viser oss en annen vei: prosessen. At ting tar tid, at det faktisk skjer noe underveis. At alt ikke oppnås her og nå, men at vi går en vei og langs veien skjer det ting som enten dras oss vekk fra Herren, eller fører oss inn i et djupere og sannere fellesskap med Ham, som vår sjel elsker.

Johannes Klimakos var en munk som levde i årene mellom 575-649. Allerede som 16 åring ble han munk i Katarinaklosteret på Sinaihalvøya, der han levde som eneboer i 40 år, for senere å bli leder for klosteret. Hans viktigste skrift, Paradisstige, er en veiledning for munkenes åndelige utvikling og hører med til de mest leste bøkene i klosterlitteraturen.

Jeg leste noe av Johannes Klimakos i går som handler om snakkesyken!

"Snakkesyken er forfengelighetens prekestol.

Snakkesyke er et tegn på uvitenhet, ryktespredningens post, den slibrige lettsindinghetens tjenerinne og upålitelighetens hjelper. Den tilintetgjør botens ånd, føder tristesse, sløver, utarmer hukommelsen, forstyrrer oppmerksomheten, slukker gløden og dreper bønnen.

Stillhet, derimot, er bønnens mor. Den setter den fangne fri, beskytter den guddommelige flamme, våker over foruften, bevarer botens sinnelag.

Få er de som evner å demme opp for en stormflod. Enda færre makter å stoppe en sladrende tunge.