Å være menighet, del 2

I brevet apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos, skriver han om at vi skal nå frem til 'manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde' - eller for å sitere den nye bibeloversettelsen: '... og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde'. (Ef 4,13)

Det er ingenting som tyder på at Paulus skrev om himmelen når han skrev disse ordene. De var ment for tiden her på jorden.

Det er en utrolig tanke tatt i betraktning dagens kirke. Like utrolig er det at det mest vanlige navn for å beskrive en kristen i Det nye testamente er ikke det - kristen altså - men hellig! Lenge før det var vanlig å kalle Jesu etterfølgere for 'kristen' - altså en mini-utgave av Kristus! - ble de kalt 'hellige'. La meg ta et eksempel: Når Paulus skriver til menigheten i Filippi heter det: 'Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere - til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi ...' (Fil 1,1)

59 ganger kaller Det nye testamente oss 'hellige'. 59 ganger. Ordet er ikke bare for Mor Teresa eller Frans av Assisi. Det er for oss alle. I Det nye testamentes verden finner du ingen helgener. Men du finner en mengde helt vanlige mennesker som kalles 'hellige'. Og ordet betyr nettopp det - hellige!

I dag brukes det ordet om spesielt bemerkelsesverdige personer. På godt eller vondt. Ikke slik i den første kristne tiden.

I det hele tatt er Det nye testamente fullt av ekstraordinære løfter og ekstraordinære forventninger. Vi har lest det, men vi forstår likevel ikke hvordan dette henger på greip! På den ene siden forstår vi at det forventes av oss at ordinære mennesker blir hellige - for det er sant kristent liv - på den andre siden føler de aller fleste av oss at det er langt til målet. Vi kjenner på avstanden mellom lære og levd liv. Og frustrasjonen er ikke langt unna.

Eller ta et annet eksempel: Jesu bønn om enhet. Han ba: '... at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg'. (Joh 17,21)

Hva er det Jesus sier! En tror nesten ikke sine egne øyne når man leser dette! Han ber faktisk om at vi skal være forenet - ett - som Treenigheten er det - forenet med Ham og derfor også med hverandre.

Igjen: dette handler ikke om en 'fjern' himmel, det handler om noe her på jorda - her og nå!

Dette er på linje med det Paulus skrev om: at menigheten skulle være et modent menneske, som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.

Eller ta ordet fra Galaterbrevet: 'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg'. (Gal 2,20)

Jeg tror mange har et teoretisk forhold til det ordet. De leser det, registrerer hva som står og innerst inne sier de: 'Det fungerer ikke i mitt liv'. Jeg lever ikke noe korsfestet liv, og det er nok mer 'meg' enn Kristus som er fremtredende i mitt liv.

Eller ta Jesu ord om at 'dere er verdens lys'. At Han er Verdens Lys - ja, det er ikke noe vanskelig å forstå. Men at jeg er det! Nei, det er hinsides min erfaring.

Hør bare hva Paulus og Barnabas sier: 'For dette er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender'. (Apgj 13,47)

Vennligst les det ordet en gang til. Hvem er lys for hedningene? Hvem skal være til frelse like til jordens ender?

(fortsettes)

Å være menighet, del 1

Om noen skulle undre seg over hva som virkelig opptar meg for tiden, så kan jeg røpe det nå! Jeg er opptatt av hva det vil si å være menighet. Og det har jeg vært riktig lenge.

Det handler ikke så mye om å gå til gudstjeneste, eller være til stede på et møte, som det handler om å være kirke!

Eller for å si det på en annen måte: hvordan leve ut i praksis det livet som Det nye testamente beskriver for oss.

En av de som hjelper meg til å sette ord på denne prosessen jeg opplever å befinne meg i er John F. Alexander. Han var en profetisk pioner i sin levetid. Alexander var høyt utdannet både fra Oxford University, Trinity Evangelical Divinity School og Northwestern University. Han underviste ved Wheaton College og var redaktør for bladet 'The Other Side', men han var også pastor for en meget spennende menighet - Church of the Sojourners - som presenterer seg som 'en-leve-sammen-kirke' i San Francisco, helt frem til sin død i 2001. John F. Alexander fikk det vitnesbyrdet at han levde som han lærte!

I boken 'Being Church - reflections on How to Live as the People of God' (Cascade Books, Eugene, Oregon, USA) beskriver han noe som mange av oss er opptatt av: de høye bekjennelsene i NT om det å være en kristen, og det å være kirke, og hvor sørgelig kort vi har kommet når det gjelder å leve dette ut i praksis.

Men John F. Aleksander er ikke så opptatt av å gi oss en elendighetsbeskrivelse! Han er opptatt av noe annet! Mens vi gjerne fokuserer på at vi ikke får til å leve ut Bergprekenen eller det livet vi ser levd ut i den første menighet, fordi vi kommer til kort, enten på grunn av synd eller skrøpeligheter - eller begge deler, stiller John F. Aleksander et mye viktigere spørsmål:

Har vi forstått hva menigheten er i det hele tatt?

Er vår oppfatning av og vår forståelse av menigheten i tråd med hva Det nye testamente har å si om den?

Viktigere spørsmål om dette kan vi ikke stille oss. Ikke om vi skal ta livet med Jesus på ramme alvor, for det livet kan ikke leves uavhengig av menigheten! Nei, virkelig ikke. Får den påstanden deg til å reagere? Tenk etter selv: Kan en kristen leve på utsiden av menigheten?

I denne artikkelserien skal jeg reise en del problemstillinger. Kanskje det ikke kommer noen svar. Jeg vet ikke ennå. Jeg er i en prosess fordi jeg ser at mye av det som skjer i og rundt våre menigheter ikke fungerer. Jo, vi samles til møter og gudstjenester. Men er det vi gjør eller det vi representerer menigheten? Slik den fremstår i lys av Det nye testamente?

(fortsettes)

Ikke gå til kirke men være kirke

For tiden holder jeg på med å lese en bok skrevet av John F. Aleksander (bildet), som døde etter en lengre tids kreftsykdom i 2001. Den både gleder meg, og utfordrer meg; og setter ord på den lengsel jeg selv er bærer av. Alexander, som var utdannet innen filosofi og psykologi ved Oxford University, og som en periode underviste ved Wheaton College, skrev på denne boken helt frem til sin død. Den oppsumerte hele hans tro og overbevisning om at kirken ikke er et sted du går til, men lever!

Boken heter: 'Being Church', og er en radikal tilbakevendig til urkirkens menighetsideal.

John F Alexander hadde bakgrunn fra borgerrettighetsbevegelsen i USA på 1960-tallet, og som var skuffet over det lave engasjementet hos evangelikale kristne når det gjaldt de spørsmålene borgerrettighetsbevegelsen reiste, var i mange år en leder blant progressive evangelikale. Han startet magasinet The Other Side, men ble etter hvert desillusjonert over det han opplevde som overfladiskhet i denne bevegelsen. Han begynte å lete etter et sannere og djupere uttrykk for det han fant beskrevet i Det nye testamente: Kristi kropp. Ikke en bygning gjort i tre eller betong, men den levende organismen som den nytestamentlige menigheten beskrives som.

I sin søken etter denne kom han over The Church of the Sojourners i San Fransisco - en 24/7 kirke, som han og kona fant så spennende, at de rett og slett flyttet dit. Han skulle senere bli menighetens pastor. Sammen utviklet de og levde ut drømmen om en menighet som er menighet hele tiden, ikke bare i forbindelse med søndagens gudstjeneste. Som drar omsorg for de fattige, forkynner radikaliteten i Guds rike, bryter brødet og forkynner de gode nyhetene.

Det er denne visjonen han beskriver i boken, som utgis som en del av Det nymonastiske biblioteket som Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne bygger opp.

Jeg har ikke kommet så langt i lesningen, men denne boken er så inspirerende skrevet og en som ikke bare lanserer en teori, men som selv levde ut dette budskapet, at jeg gleder meg til å lese hele. Jeg kommer garantert tilbake til den etter hvert som jeg leser den.