Det finnes de som går på butikken flere ganger om dagen, bare for å se andre mennesker. Kanskje ha muligheten til å veksle noen ord med betjeningen.
Når de så kommer til gudstjenesten opplever de ofte at de for det meste kjører buss. De sitter etter hverandre og det eneste de blir kjent med er hverandres nakker. Kanskje har de hilst på møteverten i døra, og kanskje hilser de på noen på vei ut når gudstjenesten er ferdig. Er de riktig heldige er det noen som stanser opp for en prat. Så går de hjem til nok en ensom uke.
Er dette en karikatur av menigheten? Nei, dessverre. Jeg møter mange som opplever det slik. Og ensomheten forsterkes fordi man lengter etter fellesskap med andre kristne. Men alle har det så travelt. Alle har noe de skulle ha rukket.
Tenk hva gjeninnføringen av måltidsfellesskapet ville ha betydd for alle disse ensomme! Noen å snakke med, noen å dele en god historie med, noen å smile med og noen å le sammen med.
Dette er en viktig del av det å være menighet! Alt handler ikke om lovsang, preken og kollekt.
Måltidet var en integrert del av den første menighetens gudstjenesteliv. Det forsvant en gang etter at apostlene var døde, blant annet fordi den etter-konstantinske kirken innførte en regel om at man skulle faste før man tok del i nattverden. En slik fastepraksis er Det nye testamente fremmed.
I den nymonastiske bevegelsen har man en sterk understrekning av betydningen av måltidsfelleskapet. Mange av de ny-monastiske kommunitetene befinner seg på skyggesidene i storbyene, hvor kriminaliteten er høy og menneskene er isolerte. Der inviteres man naboer og folk man blir kjent med til å dele et måltid mat, og man legger stor vekt på å tilberede god, næringsrik mat laget med masse kjærlighet.
La oss ta fram de radikale tekstene i Det nye testamente hvor Jesus taler om hvem vi skal invitere når vi byr på selskap. Våger vi å ta dem på alvor?
Finn frem Bibelen din og les sakte Luk 14,7-24. Hvordan kan du praktisk handle på disse ordene?
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar