Når man mobbes: Er sykdom tabu i kristne sammenhenger?

Kronisk sykdom er fortsatt tabu i enkelte kristne sammenhenger. Jeg undres: er det mer åndelig å tie om sine legemlige plager, enn å være åpen med det som er utfordringer i ens liv?

Apostelen Paulus var åpen med det han slet med. Han var ikke 'høy på pæra' verken overfor menigheten i Korint eller menighetene i Galatia-området. Til menigheten i Korint, skriver han: 'Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere'. (1.Kor 2,3) Og i sine opptegnelser over ting han har vært igjennom, skriver han i sitt andre brev til samme menighet, om å vise seg som 'Guds tjenere på alle måter ... i motgang, nød og angst'. (2.Kor 6,4) Legg merke til det siste. Paulus skriver om at man kan være Guds tjener og plages med angst.

Og når han skriver til menighetene i Galatia-området nevner han årsaken til at han kom på besøk til dem: 'Dere vet jo at det var på grunn av en sykdom jeg fikk forkynt evangeliet for dere første gang'. (Gal 4,13)

Og medarbeideren til Paulus, Timoteus, var ofte plaget med sykdom. Kanskje var han kronisk syk? 'Drikk ikke lenger bare vann, men bruk også litt vin for magen OG fordi du så ofte er syk'. (1.Tim 4,23) Legg merke til at dette ikke bare handlet om mageproblemer. Paulus nevner i tillegg at den unge Timoteus 'ofte' var syk.

Jeg har valgt å være åpen med at jeg er syk. Det har mange takket meg for, og noen liker det ikke. De som takker meg er mennesker som selv sliter med sykdom, og som har møtt liten forståelse og omsorg i sin vanskelige situasjon. De har også opplevd at det i enkelte sammenhenger er tabu å snakke om at man er syk.

Men en slik tanke er så fremmed for Det nye testamente. Der snakkes det om å vise omsorg og lide sammen med de som lider. Der snakkes det om barmhjertighet og nåde. Om å gråte med de som gråter.

'Tillater du deg å være syk,' spurte en venn av meg en dag.

Det er litt av et spørsmål. Men for meg satte det i gang en frigjørende prosess hvor jeg må være ærlig med det som skjer med meg og i meg, og som oppleves vanskelig og utfordrende - hver eneste dag. I mitt tilfelle har jeg ikke vært så kroppsbevisst som jeg burde være, men mer opptatt av ånd og sjel. I nytestamentlig tro er det en helhet, og Bibelen er mye mer kroppsbevisst enn det mange av oss har trodd.

Til de som spør, så ble jeg rammet av et hjerteinfarkt i fjor. Fra det har jeg ikke kommet meg slik jeg hadde håpet. Jeg opplever flere ganger i uken kraftige angina-anfall. Infarktet satte i gang mange ulike prosesser i livet mitt. Blant annet har jeg kjent på min egen sårbarhet og på angsten. Dessverre er det ikke mer som kan gjøres operativt for tiden, så jeg må lære meg til å mestre smertene jeg har. Smerteklinikken på Aker universitetssykehus har vært til stor hjelp, og det vurderes nå om de senere skal operere inn en form for smertepumpe. I tillegg til dette har jeg utfordringer knyttet til et lavt stoffskifte og en ustabil diabetes type 1.

I flere store bloggartikler har en person jeg aldri har møtt, eller snakket med, angrepet meg blant annet fordi jeg har vært åpen med at jeg er syk. Han stiller diagnoser og fremsetter så grove ærekrenkende påstander at jeg aldri har vært borti noe lignende før. Et mer ondsinnet angrep har jeg aldri opplevd. Men nå er jeg ikke alene om dette. Det er vel ikke igjen en eneste kristenleder i dette landet som ikke har vært utsatt for denne mannens raseri og sjikane. Skal man bare overse slike personer? Kanskje. De fortjener ikke oppmerksomhet. Men mobbing burde vi aldri tillate eller bli fortrolig med. Enten de som mobbes er friske eller de sliter med sykdom. Slikt hører ikke hjemme i Kristi kropp.