Når Gud bosetter seg i nabolaget

 Jeg stanser opp ved ordene i Matt 4,13: "Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land", og tanken slår meg at Gud bosatte seg i nabolaget! Jesus er jo både Menneskesønnen og Guds Sønn, sann Gud og sant menneske! Forunderlig!

Tenk tanken: Gud er bosatt i nabolaget! Så konkret! "Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss" (Joh 1,14). Alternativ bokstavelig oversettelse fra gresk: "Slo opp sitt telt i blant oss." Gud teltet!

Jeg leser Stephanie Saldana for tiden. Hun er uteksaminert fra Harvard Divinity School, opprinnelig fra San Antonio i Texas, men bosatt i Israel med sin familie. Hun setter ord på noe jeg har tenkt lenge, her i min oversettelse:

"I mange år, trodde jeg at vi som kristne må lese evangeliene som vi leser våre egne liv, i lyset av oppstandelsen. Vi er kalt til å dvele ved hvert øyeblikk i Jesu liv, uansett hvor lite det er: Hans vandringer langs strendene ved Gallileasjøen, brødet han bryter med venner, bønnene han hvisker fram under oliventrærne - og se i dem et skjult håp, som venter på å bli åpenbart. Det er hva det betyr å finne den skjulte gleden i det ordinære. Å kjenne til oppstandelsen har tjent som en kilde til styrke i mange vanskeligheter."

Slik har også jeg tenkt og erfart det. 

Men, så skriver Saldana: "Men nå, etter å ha levd så mange år med krig, vold og fordrivelse, tett inn på livet har jeg funnet at vi har mye å lære fra evangeliene og våre egne liv, i lyset fra korsfestelsen. Den er også en kilde til styrke. Vi kan vende tilbake hvert et øyeblikk til Jesu tjeneste - Bergprekenen, da han fikk stormen til å tie, og alltid bære korsfestelsen med oss i våre hjerter. Og denne kunnskapen gir oss ikke bare del i smerten, men også trøst og livsmot."

Den amerikanske forfatteren forteller oss at det bare er i de siste årene, gjennom de vanskelige tidene hun og familien har opplevd at de har kommet til å erfare korsets trøst. 

"Trøstens Gud har aldri stoppet med å elske oss. Det er i disse øyeblikkene av total utmattelse, ved flere anledninger enn jeg kan erindre, at jeg har tenkt på Jesus i Hans siste timer, hengende der i forferdelige smerter, med armene utstrakte, naglet fast til trestammen. I det øyeblikket er Han bare kjærlighet. Han er på djupet av seg selv. Sann Gud. Sant menneske."