Nåden alene - ikke lovgjerninger

Nåden er alltid nåden alene! Mens Luther oppholdt seg i augustinereremittenes kloster, slet han med et stort og for ham nærmest uoverkommelig problem: Han kunne ikke se at Gud virkelig var en nådig Gud. Det eneste han kunne se var at han var under Guds vrede, og at Guds dom rammet hans liv og gjerning. Hans opplevelse var å være en synder, som i møte med Den Hellige Gud var fortapt.


Merkelig nok er det disse opplevelsene kimen til det som senere skulle komme: reformasjonen.
Opplevelsene i Augustinerklostret overbeviste Luther om følgende: mennesket er i den grad behersket av syndens makt at vi verken kan gjøre opp i forholdet til Gud eller gå inn på det oppgjør som Gud selv har foretatt ved forsoningen i Kristus. Med andre ord: i oss selv kan vi ikke bidra med noe for å kunne bli frelst. Ikke bare forsoningen, men også dette at forsoningen blir til syndsforlatelse for oss, beror ene og alene på Guds barmhjertighet.


Til sommerens lektyre hører "Konkordieboken", de lutherske bekjennelsesskriftene. Oversatt og systematisk ordnet av Olav Valen-Sendstad. I "Konkordieboken" finner vi de tre oldkirkelige bekjennelser, samt de syv bekjennelsesskriftene fra den lutherske reformasjosntiden i perioden 1530-1580. Å lese dogmatikken med Valen-Sendstads kommentarer er rent oppbyggelig, og er vel verd et seriøst studium for en hver som vil trenge litt dypere inn i den kristne tros grunnsannheter. Ser vi nærmere på Den Augsburgske bekjennelsens andre artikkel, heter det der at alle mennesker blir født med synd "det vil uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med ond lyst." Denne opprinnelige synd som alle mennesker har med seg fra begynnelsen av, er "virkelig synd", for å sitere fra den andre artikkelen.


Hvordan stemmer en slik erkjennelse med Guds ord?


Det stemmer godt! "Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de ALLE ER UNDER SYND, somd et står skrevet: Det er ikke èn rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke èn som er forstandig, det er ikke èn som søker Gud. ALLE er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og HELE verden bli skyldig for Gud .... ALLE HAR SYNDET OG MANGLER GUDS HERLIGHET." (Rom 3,9-19 samt vers 23)


Til den kristne forsamlingen i Filippi understreker apostelen Paulus sin avhengighet av Kristi frelsesverk: " ... og bli funnet i ham, IKKE MED MIN EGEN RETTFERDIGHET, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen." (Fil 3,9)


Legg merke til hva egen rettferdighet ikke kan utføre, og hva vi får på grunn av troen!
Evangeliet gir oss syndernes forlatelse. Hva betyr så det? Det betyr at syndens skyld fjernes! Dette er hva rettferdiggjørelsen handler om, som har sin bakgrunn i Jesu soningsdød. Men det er også en annen side ved dette, som har sin bakgrunn i Jesu liv! "For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi ble forlikt." (Rom 5,10)


Jesus levde i ett og alt etter Guds vilje, og oppfylte alle lovens krav. Frelst blir vi - ikke ved loven, men ved nåden og ved nåden alene.